Lagmannsretten «tar en NAV» i klimasøksmålet
På samme måte som i NAV-skandalen viser vårt rettsvesen i klimasøksmålet at det ikke forstår innholdet og konsekvensene av EUs lovgivning.
Et viktig premiss i dommen fra Borgarting lagmannsrett i klimasøksmålet mot staten er vurderingen av EUs kvotehandelsmekanisme. Retten sier eksplisitt «at kvotesystemet har betydning for nettoeffekten av utslippene og derfor utgjør et relevant tiltak etter § 112 tredje ledd» – som fastslår at «statens myndigheter skal iverksette tiltak». Samtidig slår dommen fast at økte utslipp fra norsk sokkel ikke har noen effekt på utslipp innenfor EØS-området fordi det «ikke vil påvirke det totale utslippet innenfor kvotepliktig sektor» (s.25).
Her tar Lagmannsretten feil. På samme måte som i NAV-skandalen viser vårt rettsvesen at de ikke forstår innholdet og konsekvensene av EUs lovgivning. Kvotehandelsdirektivet har to klare målsetninger. For det første skal taket for utslipp av klimagasser reduserer gradvis med 1,7 prosent hvert år frem til utgangen av 2020. Fra 2021 og frem til 2030 økes denne prosentsatsen til 2,1. I disse dager jobber Kommisjonen med et forslag om å øke prosentsatsen enda et hakk, slik at utslippene skal ytterligere reduseres innen 2030, fra 40 til 50 eller 55 prosent.
For det andre sier direktivet at prisen for å slippe ut CO2 skal virke som et incitament for å innføre teknologi og prosesser som fører til at økonomiske aktører reduserer sine utslipp. Direktivets intensjon er derfor at alle aktører skal gjøre sitt for å kutte utslipp. EUs nylige vedtak om å fjerne utslippskvoter fra markedet, som strammer inn det totale antall kvoter, er nettopp myntet på at alle kutt har en effekt for det totale utslippsnivået.
Hollandsk høyesterett ble forelagt det samme argumentet fra den hollandske stat som regjeringsadvokaten gjorde i Borgarting lagmannsrett. I dom nummer 19/00135 av 20 desember 2019 i den såkalte «Urgenda-saken», slo hollandsk høyesterett fast at denne argumentasjonen ikke holdt mål:
«Staten hevder at en ‘vannseng-effekt’ ville være resultatet hvis Nederland gjør tiltak for å redusere klimagassutslipp som faller innenfor rammen av ETS (EUs kvotehandelssystem red. anm.). Spesielt ville slike tiltak skape rom for andre EU-land til å øke utslippene av klimagass. Ifølge Staten vil nasjonale tiltak for å redusere klimagassutslipp innenfor ETS-rammeverket derfor være meningsløse. Dette argumentet holder ikke. Akkurat som Nederland har øvrige EU-land et eget ansvar for å redusere CO2-utslipp så mye som mulig. Det kan ikke automatisk bli antatt at de andre medlemslandene vil gjøre mindre vidtrekkende tiltak enn Nederland. Tvert imot, sammenlignet med medlemsland som Tyskland, Storbritannia, Danmark, Sverige og Frankrike, står Nederlands innsats for å redusere utslippene langt tilbake.»
For å få klarhet i tolkningen av EUs kvotehandelsmekanisme bør Høyesterett sette seg inn i EUs lovgivning. Høyesterett bør også be EFTA-domstolen om en vurdering av kvotehandelsdirektivet og hvordan det skal tolkes. Det tragiske er at en uttalelse fra EFTA-domstolen ikke er juridisk bindende for norsk høyesterett, slik uttalelser fra EU-domstolen er i EUs medlemsland. I lys av NAV-skandalen får vi håpe Høyesterett legger bort sitt rivaliserende forhold til EFTA-domstolen og viser ydmykhet overfor den manglende EU-kunnskapen norsk rettsvesen dessverre er bekjent av.
