Meninger

La stien leve!

Minsker «sherpatrapper» slitasje i naturen og gjør turmålene sikrere, eller tilpasser de og forenkler naturen ut fra våre behov og ønsker?

Steinlegging av kjente og ukjente stier rundt omkring i landet har blitt uhyre populært de siste 15 årene, og fører gjerne med seg en økning i besøkstall og noen steder også en nedgang i antall redningsaksjoner. Spørsmålet er om denne tilretteleggingen gjøres med mål om å minske slitasje i naturen og gjøre turmålene «sikrere», eller bunner de ut i et ønske om å tilpasse og forenkle naturen ut fra våre behov og ønsker?

I en reisereportasje i Norsk Ukeblad fra 24.06.20 kan man lese: «Frister en fjelltur, men ikke klatring i ulendt terreng? De mange sherpatrappene gjør det enkelt å komme seg til topps.» og «Hensikten (med sherpatrapper, forfatters anmerkning) er å gjøre det enklere for folk flest å komme seg opp i fjellet.». Vi kan også se at utsagn som «Enhver by med respekt for seg selv har nå en sherpatrapp» som sto på trykk i Lofot-Tidende 11.01.20 beskriver motivasjonen bak noen av disse tilretteleggingstiltakene. Disse omtalene taler i alle fall klart for en antroposentrisk tilnærming, og ville antakeligvis gjort Descartes og de etterfølgende opplysningsfilosofene stolte.

Riktignok tror jeg, og håper, at de fleste steder har bevaring av naturen stått i fokus når beslutningen om å lage en slik steintrapp ble tatt. Eller i det minste sikkerheten til de vandrende, ikke bekvemmeligheten. For selv om man kan oppnå å få tryggere turmål gjennom å bygge steintrapper gjør man det også enklere for uerfarne turgåere å komme til steder og naturtyper de ikke nødvendigvis har evne til å håndtere. «Allemannsretten gjelder også for høye hæler» skrev Bjørn G. Sæbø i Dagsavisen 30.07.19. Dette er et faktum som igangsetterne av slike tilretteleggingstiltak bør være klar over.

Visse naturtypers mer eller mindre vanskelige tilkomst legger i seg selv opp til begrensninger i besøkstall. Gjennom å forenkle tilkomsten med tilrettelegging bidrar man i prinsippet til økte besøkstall. Både «Sherpatrappa» i Tromsø og «Prestholtstien» opp til Hallingskarvet har vist at steinlegging fører til økning i besøkstall. I et folkehelseperspektiv må dette kunne sies å være vel og bra. For naturtyper som ikke tåler høyere besøkstall er det ikke bra, ei heller for små, sårbare lokalsamfunn. Riktig ille kan det bli dersom helhetsfokuset mangler i planleggingsprosessen og igangsetterne får tunnelsyn og ikke ser skogen for bare sherpatrapp.

Hvorfor må vi på død og liv redusere hver enkelt sti, med sine fantastiske og særegne kvaliteter, til å bare være et hardt, universelt og trinndelt underlag?

For dere vet at det finnes andre tilretteleggingstiltak, ikke sant? Går stien gjennom ei steinrøys er det riktignok vanskelig å unngå steinlegging for å sikre framkommeligheten. Går stien i skogen er det derimot helt unaturlig å frakte masse stein dit for så å bygge trapp. Som tilfellet er for sherpastien fra Nebba til Sjødalstrand. Eller hvis tanken er å lede bort vannet fra en høyfjellssti kan alternativet være å lage et mindre inngripende dreneringssystem. Joda, sherpaene kan virkelig håndverket, men er det grunn nok i seg selv til å bygge en ny sherpatrapp?

Personlig synes jeg det er kjedelig å gå i trapp. Det er nok av trapper på kjøpesenter og i sivilisasjonen generelt. Vi liker tydeligvis å bygge i høyden. Det gir meg ingen glede å gå på en endeløs rekke av flate steiner, bare vondt i føttene. Høyfjellsstier og barnålsstier derimot, O lykke! Hvorfor må vi på død og liv redusere hver enkelt sti, med sine fantastiske og særegne kvaliteter, til å bare være et hardt, universelt og trinndelt underlag?

Ikke kan det sies å være særlig inkluderende heller. Kanskje blir det litt lettere å gå på enn i ulendt fjellterreng, men en slak grussti ville gjort bedre nytte i så måte. Prøv å trill barnevogn opp sherpatrappa. Eller rullestol. Å, nei du. Inkluderende for dårlig fottøy, kanskje.

I fare for å bli misforstått, må jeg få lov til å presisere at jeg anser bruk av naturen som et av de beste virkemidlene for vern. Dette er selvfølgelig en annen diskusjon, men tilrettelegging i naturen er et viktig verktøy for å sikre bruk uten altfor store negative konsekvenser for naturen, også for folk. Samtidig mener jeg det er viktig at vi også tilgjengeliggjør deler av naturen for flere enn bare de sprekeste, i så måte kan steinlegging være veien å gå. Jeg ber bare om at vi nøye avklarer målsetningen med et slikt tiltak på forhånd, og gjerne vurderer andre alternativer i prosessen også. Det er nok sherpatrapper nå, takk.