Meninger

Vi kan ikke stenge samfunnet ute fra skolene

Heller enn å skjerme skolene for samfunnets negative sider, bør skolene være arenaer der elevene kan lære seg å møte disse på en trygg måte. Elever må lære seg å leve godt med smarttelefonen og andre sosiale markører.

Anne Beathe Tvinnereim skriver interessant om utdanning og «generasjon prestasjon» i «En skole uten catwalk». Hun bekymrer seg for de unges psykiske helse og setter denne problematikken i sammenheng med forbrukersamfunnet. Grønne partier er kritikere av overforbruk. Tvinnereim mener vi i så måte har et spesielt ansvar for å møte og bøte på problematikken forbrukersamfunnet skaper for barna, for eksempel i kombinasjon med sosiale medier.

Jeg deler problembeskrivelsen Tvinnereim løfter, men er ikke helt enig i hennes forslag til løsninger: Mobilfrie klasserom og skoleuniform. Hvis vi er bekymret for hvordan dagens samfunn påvirker barna, kan vi ikke stenge dette samfunnet ute fra skolene. Vi må heller jobbe for å forandre samfunnet til det bedre, og samtidig skape en skole hvor barna rustes til å møte samfunnet utenfor skolegården.

Først er det viktig å huske på at det relativt sett står godt til med norsk ungdomshelse. Vi vokser opp til å leve lengre, rammes sjeldnere av rusavhengighet, utøver stadig mindre vold og har tidenes beste tilgang på utdanning. Et av unntakene fra den positive trenden er den påfallende økningen i rapporterte psykiske lidelser hos unge. Denne trenden sammenfaller i tid med flere andre fenomener: De fleste av oss har større kjøpekraft enn før, parallelt med at den økonomiske ulikheten øker. Vi har fått tilgang på sosiale medier. Tvinnereim skriver i forlengelsen av dette at det er underlig at «Hver skoledag sender vi barna våre ut på denne catwalken, og så lurer vi på hvorfor psykisk uhelse øker?»

Foto: Birgitte Sterud

Gitt at sammenhengen Tvinnereim antyder skulle være reell (dette vet vi egentlig enn så lenge lite om!), ville det vært liten grunn til å bytte ut mobiltelefoner med skoleuniformer.
Lærere og miljøarbeidere må forholde seg til teknologien sammen med barna. En grønn skolepolitikk er en skolepolitikk som tar innover seg helheten og der klasserommet speiler samfunnet. Det gjelder både telefonen og ulikheter i bekledning. At vi har en skole hvor barn møtes på tvers av økonomiske forskjeller er veldig bra. At de i den samme skolen skal få rom til å lære seg å bli trygge på seg selv og hverandre er viktig. Det kan skje i gymtimen hvor alle spiller med like drakter i lagidrett. Eller i samfunnsfagtimen hvor elevene diskuterer politikk og samfunnsorganisering på likefot, uavhengig av hva de har på seg. Så tror ikke jeg barn i skoleuniform er dårligere rustet til å forholde seg til et samfunn med ulikheter utenfor skolegården. Men jeg tror ei heller vi skal innbille oss at bare vi gjør skolen til et rom skjermet for hverdagens og naboens tegn på ulikhet, så blir barna mindre sårbare ute i verden. Da ligger bevisbyrden på de som vil uniformere elevene.

I tillegg til å jobbe utrettelig for å redusere jaget etter stadig mer materielle goder må skolepolitikken utformes for en høyteknologisk tidsalder. Det krever arbeid langs to spor. Barna må tilegne seg nye teknikker for å konsentrere seg, lære om eierskap av digital programvare, om hvordan hjernen påvirkes av spill og sosiale medier, og om mellommenneskelige relasjoner i digitale og offentlige rom. Alt dette krever læring og erfaring. Jeg ser for meg en skole hvor barna fortsatt kommer med både sine egne klær og sin egen telefon. Det betyr ikke at mobilen ikke skal kunne legges på en hylle underveis i tavleundervisning og gymtimer. Det betyr heller ikke at penn, papir og fargestifter skal erstattes av skjerm i alle fag. Men det betyr at elevene i ulike fag skal ha muligheten til å lære seg smarttelefonens relevante muligheter og begrensninger å kjenne. Å gi lærere den fleksibiliteten vil være vanskelig om det fattes et politisk vedtak om at skolene skal være mobilfrie.
Å skape en skole som ruster hver enkelt unike elev for å møte verden er ikke lett. Det krever stort mangfold av løsninger. Her finnes dessverre ingen stor quick fix. For det første må det neste årets arbeid med nye læreplaner brukes. Både læreplanene i norsk og samfunnsfag må gjenspeile en virkelighet hvor elevene skal bli trygge og fornuftige brukere av egen telefon. I tillegg må politikerne jobbe for å få flere folk med undervisningskompetanse i programmering inn i skolen. Det bør opprettes et eget etter- og videreutdanningsprogram for lærere, uavhengig av fag, i bruk av smartteknologi i undervisning. Skolehelsetjenesten må rustes opp.
Grønne partier bør gripe agendaen for å ta skolen tilbake fra materialistjaget sier Tvinnereim. Min utfordring til henne er å gjøre Senterpartiet mer ambisiøse i kampen for å dempe materialistjaget i hele samfunnet. For eksempel ved å støtte De Grønne neste gang vi fremmer forslag om å redusere det materielle forbruket i Norge til et rettferdig og bærekraftig nivå.