Meninger

KrF bør gå til De Grønne

KrF og MDG, bedehusmiljøene i Rogaland og hipstere på Grünerløkka, kan utgjøre grunnlaget for et nytt verdibasert fokus i norsk politikk.

I 2016 la KrF og MDG frem et felles stortingsforslag om «nye mål for samfunnsutviklingen» i tillegg til BNP. Det ble innledet med et sitat fra Robert F. Kennedy: «Brutto nasjonalprodukt inkluderer luftforurensning, sigarettreklame og (…) ødeleggelsen av Redwoodskogen. Det tar ikke med våre barns helse, kvaliteten på deres utdanning eller deres glede over lek, (…) det måler ikke vår kunnskap, vår læring eller vår omtanke for andre. (…) Det måler med andre ord alt, bortsett fra det som gjør livet verdt å leve.»

Et nytt verdibasert fokus i norsk politikk
Forholdet mellom Miljøpartiet De Grønne og KrF er fullt av paradokser. Kulturelt sett kommer vi fra to ulike planeter. De Grønne er et barn av det tjuende århundrets miljøkamp, mens KrF baserer seg på to tusen år gammel religion og kultur. De Grønne har sterkest støtte blant unge, mens KrF står sterkest blant eldre. Og vi har ulike syn på kjønn og seksualitet: De Grønne vil ha flere kjønnsnøytrale toaletter, innføre en tredje juridisk kjønnskategori og styrke skeives rettigheter. KrF er formelt mot diskriminering, men opplevde nylig stor indre uro da stortingsrepresentant og prest Geir Jørgen Bekkevold viet to kvinner.

Men vi har ett avgjørende fellestrekk som skiller oss fra alle andre partier: Den politiske tenkningen vår bygger på helt andre verdier enn kampen om de materielle godene, og de er i liten grad knyttet til den tradisjonelle høyre-venstre aksen.

KrF og MDG har en høyere himmel over politikken. Hvis man tar blikket vekk fra høyre- og venstresidens daglige debatter om fordelingen av penger i samfunnet, får man øye på verdier og veivalg som kanskje ikke er avgjørende på kort sikt, men som har uendelig stor betydning for fremtidige generasjoner. De siste fem årene har alliansen mellom MDG og KrF vært avgjørende, blant annet for å få på plass en klimalov, for en mer rettferdig handel og for å få bedre oversikt over utvikling i befolkningens livskvalitet.

Den tredje vei – sivilsamfunnet
Både Krf og MDG har sine røtter i organiserte, frivillige folkebevegelser på siden av arbeidsliv, stat og marked. De Grønne springer ut av noen av de største moderne folkebevegelsene i den vestlige verden: Miljøbevegelsen, fredsbevegelsen og 68-ernes opprør mot en mannsdominert maktkonsentrasjon i privat og offentlig sektor. KrF har sine røtter i kirkesamfunn over hele landet – i praksis den største grasrotbevegelsen som noensinne har eksistert i Norge.

Hva betyr dette for den praktiske politikken? MDGs og KrFs kjærlighet til sivilsamfunnet er ikke bare historisk, men også politisk. Begge tror vi at vi skaper bedre samfunn hvis en stor del av menneskenes liv skjer innenfor rammen av sivilsamfunnet, der relasjonene er basert på gjensidig frivillighet, engasjement og tillit. Vi går ikke i kirken eller på møte i Naturvernforbundet for å tjene penger eller fordi staten krever det. Vi gjør det fordi det gir tilhørighet, mening og utvikling.

I sivilsamfunnet blir vi ikke mer økonomisk uavhengige, slik en lønnsslipp kan gjøre oss. Men vi blir myndige, frie borgere og knytter nye fellesskap ved å gi av tiden, kunnskapen og engasjementet vårt - på egne premisser. Sivilsamfunnet er dessuten et viktig korrektiv til myndighetene og supplement til det organiserte arbeidslivet og den offentlige velferden. De fleste partier lovpriser sivilsamfunnet i festtaler, men for KrF og MDG er grasrota selve grunnlaget for vår eksistens. Vi mener at sivilsamfunnet bør vokse - også når det skjer på bekostning av det kommersielle eller det offentlige.

Internasjonal solidaritet
En undersøkelse fra 2015 viste at KrF- og MDG-velgere er de to gruppene som gir mest til bistand. Det er ingen tilfeldighet. Som partier står vi også sammen for at Norge skal ta imot flere flyktninger og øke bistanden.

Solidariske verdier som KrFs nestekjærlighet og MDGs klimaengasjement kjenner ingen landegrenser. Det er De Grønne, ikke venstresiden, som vil redusere det materielle forbruket i Norge for å frigjøre en større andel av jordas ressurser til verdens fattigste. Til tross for stolte solidaritetsidealer, har venstresiden blitt nærsynte i sin kamp for økt forbruk for norske lønnsmottakere - en gruppe der de aller fleste er en del av verdens tre prosent rikeste.

Også i Norge vokser mange barn opp i fattigdom. Dette er uakseptabelt, og De Grønne mener det trengs en mer rettferdig fordeling av skatter og bedre offentlige ytelser til dem som har minst. Vi ønsker også et rausere og mer rettferdig arbeidsliv. Men vi hjelper ikke de fattige i Norge ved å øke det materielle forbruket hos majoriteten. Tvert imot er faren for å havne utenfor i vårt materielle samfunn større for alle dem som ikke har råd til nye ski til skidagen eller spennende reiser i feriene. Vi trenger et nytt verdibasert fokus i norsk politikk for å løfte kampen for verdens fattige, og for å gjøre også Norge mer inkluderende.

Mindre bruk og kast
Hvilke verdier forener bedehusmiljøene i Rogaland og hipstere på Grunerløkka? Økofilosofien og forbrukskritikken som i dag målbæres av den grønne bevegelsen møter ofte gjenklang hos dem som vokste opp i en tid der nøysomhet var en dyd. Å sette pris på ressursene, takke for maten og reparere tingene sine i stedet for å kjøpe nytt, er gir stor mening i en tid med stadig tøffere kamp om verdens ressurser.

Der De Grønnes æresmedlem Arne Næss lærte oss at vi skal ta det vi trenger fra naturen, men ikke mer, har også den kristne kulturarven lenge fortalt at en ikke skal sløse med den en har. En skal ikke ta velstand for gitt. Hvis vi tar med oss det beste fra begge disse tradisjonene kan forbrukskritikken gi oss både praktiske og verdimessige verktøy for å skape bærekraftige og gode liv i det 21. århundret.

Grunnlag for samarbeid?
Spirene til et samarbeid er sådd gjennom over fem år med positiv dialog på Stortinget. Jeg tror derfor at de sterke ideologiske fellestrekkene mellom De Grønne og KrF kan utgjøre grunnlaget for et nytt verdibasert fokus i norsk politikk. Dette er en av grunnene til at vi nå minner om at en regjering med Ap, KrF og Senterpartiet også kan få flertall i Stortinget med Venstre og MDG. En slik koalisjon gir flertall på Stortinget uten fløypartiene FrP og SV, som begge står verdimessig langt unna KrF.

Er dette forslaget et skamløst frieri til KrF? Ja. Men jeg frir ikke på vegne av meg selv. Jeg frir på vegne av våre barns og barnebarns rett til å overta en levende klode med samme muligheten til frihet, velferd og trygghet som jeg selv har fått.