– Dette har vi lært etter syv måneder med isolasjon

I februar sendte NRK 13 319 minutter med sakte-tv fra Svalbard. Den roen som rådet i det den mektige Monacobreen rullet over skjermen, er vanskelig å forestille seg i dag. Norge har gått i en tvungen dvale på ubestemt tid, men når det rår panikk i økonomien, på jobb og i hjemmene er det vanskelig å se tilbake til rolige dager foran TV-en med vakker natur.

Vi har levd i selvvalgt isolasjon på Bamsebu, 140 kilometer fra Longyearbyen, med den samme personen, uten stimulering utenfra i syv måneder nå. Vi tok beslutningen om å isolere oss for å observere klimaendringer og dele dataene med forskningsinstitusjoner og ungdom over hele verden. Klimaendringene eskalerte rundt oss på høygir, så vi valgte det “sakte” livet – en stund. Selv om dette ikke kan sammenlignes med utfordringene i karantene eller isolasjon mange av dere møter nå, vil vi likevel gjerne fortelle at vi har lært oss både å overleve dette isolerte og enkle livet, men også virkelig trivdes med det.

Vi vet etter snart 7 måneder med å være her frivillig hvor utfordrende det er å være isolert med bare én annen person døgnet rundt. Det innebærer masse jobb, smertefull innsikt i seg selv, masse tålmodighet, omsorg og kjærlighet for å gjøre det beste ut av alle tøffe situasjoner, dag etter dag. Vi deler gjerne noen lærdommer i håp om at noe kan inspirere, eller gi en fornyet følelse av verdi og litt ro i denne uforutsigbare stormen som har rammet oss alle.

(Saken fortsetter under bildet.)

Ta kontakt

• Ta kontakt med mennesker som betyr noe for deg, fortell dem hva de betyr for deg, hva du er takknemlig for. Ring dem! Vis dem at du bryr deg!
• Skriv et brev eller et postkort – det er ikke viktig om det tar litt tid før det kommer frem.
• Snakk med hverandre og finn ut av ting. La “toget passere” når du irriterer deg. Lytt. Vær tydelig, vær snill.
• Hjelp en nabo eller engasjer deg i et samfunnsnyttig prosjekt. Alle i et samfunn har en betydning og vi kan finne meningsfylte oppgaver å bidra med.

Problemløsning

• Når noe slutter å virke eller går i stykker prøver vi å reparere det, selv om vi ikke har noen å ringe om hjelp. Gjenbruk føles bra!
• Når vi provoserer hverandre prøver vi å snakke om det. Det er ikke farlig å være sårbare – og av og til er det forløsende med litt tårer.
• Vi tar kontakt med “støtteapparatet” vårt når vi trenger veiledning. Vi trenger alle hverandre! Vi har nær familie og venner som vi kan kontakte på de riktig tunge dagene.

Eggene våre er fra oktober! Vi holder dem kjølig og snur dem hver uke.

Mat og ressurser

• Vi spiser alt vi lager og unngår matavfall. Vi er for lengst tom for frisk frukt og grønnsaker så vi må være litt kreative og bruke tid på å lage gode måltider, det er viktig! Vi dekker alltid fint på bordet, tenner lys og spiser måltidene sammen.
• Vi har ikke tilgang til butikker her – men matvarer varer langt over utløpsdato! Eggene våre er fra oktober! Vi holder dem kjølig og snur dem hver uke – akkurat som fangstkvinnen Wanny Woldstad gjorde på 1930 tallet. Da løk, kål, hvitløk, appelsiner og epler begynte å bli dårlige, skrelte vi dem, delte det opp og frøys alt sammen og har spist opp alt og hatt glede av det frem til nå!
• Vi spanderer på oss en sunn smoothie med pulver fra kål, rødbeter, mandler, blåbær og bringebær, dadler, frosne bær, chiafrø, linfrø og langtidsholdbar melk. Lykke!

Egenpleie

• Vi er begge glad i massasje, saltskrubb i badstua, hårvask og trening, så vi hjelper hverandre når vi trenger det. Vi har “spadag” for å ta vare på oss selv, har det gøy og føler oss vel.
• Vi trener 6 dager i uken på minimalt med plass med strikk. Finn deg en treningsvenn eller en virtuell en, sett deg et mål – bli sterkere, kom i form, reduser vekt – hva som helst.
• Vi går på tur flere ganger om dagen med hunden Ettra, uavhengig av vær. Man angrer aldri på en tur.

Kan NRK sende Svalbard minutt-for-minutt i reprise, så folk kan gjenfinne roen, gleden over å ha tid hjemme, og forstå hvor viktig naturen er å ta vare på, oppe i det hele?

Internettilgangen er begrenset i vår gamle fangsthytte fra 1930-tallet, men vi kan tenke oss at den digitale påkjenningen for hvermannsen er enorm med minutt-for-minutt-oppdateringer om spredningen og nyhetsvarsler om kronekollaps og børsfall. Over hele Norge utspiller det seg små og store tragedier, men i denne prosessen må vi ta vare på våre hverandre. Vi må forsøke å forstå at det er læring i dette. At med krise kommer endringsmuligheter, og selv om det virker vanskelig nå, må vi se oss om etter hvilke verdier vi vil ta med oss videre.

I en verden hvor vi har hatt problemer med å bremse forbruket eller manglende vilje til å gjøre nødvendige grep for å nå 1,5-graders-målet har koronaviruset satt opp et svært tydelig STOPP-skilt for oss. Hva om denne krisen, med sitt påfølgende kaos og usikkerhet, har skapt en mulighet for jorden til å puste? Og med det, en vei videre for oss alle?

Slike endringer krever en kollektiv innsats, men dette kan være en vekker til hvordan vi bruker verdens ressurser, hvordan vi behandler hverandre, og oss selv. Kan dette føre til mer kjærlighet i verden? For verden?

I det sparepengene halveres på børsen, eller permitteringsvarselet dukker opp i innboksen er det svært vanskelig å finne en mening med dagen. Stopp, og pust med magen. Kan ressursene dine brukes på en annen måte? Kan du ta en telefon og glede en gammel venn? Er dette våren du skal få laget den kjøkkenhagen du alltid har snakket om? Kan du endelig få planlagt Vestlandsferien? Det er små ting, men ting som du kanskje rakk å tenke på i det MS Spitsbergen cruiset rundt øya med samme navn. Kan NRK sende Svalbard minutt-for-minutt i reprise, så folk kan gjenfinne roen, gleden over å ha tid hjemme, og forstå hvor viktig naturen er å ta vare på, oppe i det hele?

For vi kommer til å komme i havn, denne gangen også.