Klimastreik – hva nå?

De streikendes plakater handlet om hva de ikke ville ha – klimagassutslipp, en ødelagt verden. Ikke bare er det negativt formulert, men det er også så overordnet at en hvilken som helst politiker kan vri seg unna. Derfor sier Erna Solberg i NRK Ytring i dag at hun er helt enig i med streikernes mål, og at mer av hennes politikk er løsningen. Om ti år kan hun si at "vi gjorde det vi kunne", men at EU-regler, konkurranse fra Kina, billige flybilletter, større gasseksport, eller noe helt annet, gjorde at utslippene ikke gikk ned som planlagt likevel.

Når ting butter i klimakampen, er håpet at arbeider- og kvinnebevegelsen fikk til endringer ingen hadde trodd var mulige. Men de visste hva de ville ha. Arbeiderne på begynnelsen av 1900-tallet demonstrerte for åttetimersdag og lovfestet ferie – ikke "slutt på dårlige arbeidsforhold". Kvinnebevegelsen demonstrerte for rett til abort og likelønn – kampsaken var ikke "slutt på all kjønnsdiskriminering".

Jeg tror klimabevegelsen må finne krav som er like konkrete, og som kan engasjere fordi de griper inn i hverdagen vår på en god måte. F.eks. 30-timersuke i stedet for lønnsvekst, eller å gi produsentene reparasjonsplikt for elektroniske dippedutter. Eller kanskje forbud mot flyreklame.

Det er sikkert noen som vil falle ifra med slike tydelige krav. Det blir færre delinger og likes på sosiale medier. Men jeg tror bevegelsen samtidig vil nå ut til mange som i dag ikke føler seg som del av klimabevegelsen. Og politikerne blir tvunget til å ta stilling.

Om det er endring i den virkelige verden vi ønsker, ikke bare i nyhetsfeeder, tror jeg det er en bedre vei framover.