Meninger
Klimasøksmålet - politikk eller menneskerettigheter?
Klimasøksmålet er sluppet inn til Høyesterett i plenum, som vil avsi en historisk dom med stor betydning for rekkevidden av miljørettighetene i grunnloven § 112. Tiden er moden for å gjøre miljøparagrafen operativ som en rettighetsbestemmelse.
Da Greenpeace og Natur og Ungdom saksøkte staten for fire år siden, stønnet Aftenposten og VG på lederplass at saken var politikk som ikke hørte hjemme i domstolene. Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted harselerte i tingretten med at rettssaken var en politisk kampanje og en amerikanisering.
Når saken nå er henvist til Høyesterett i plenum, er det en anerkjennelse av søksmålets berettigelse og prinsipielle betydning. Det er bare særdeles viktige saker som behandles av hele Høyesterett, i snitt én sak annethvert år.
Klimasøksmålet gjelder tillatelser til oljeleting i Barentshavet. Oljeboring her vil føre til store klimagassutslipp i lang tid. Klimaendringer kan redusere våre livsbetingelser: Sviktende matproduksjon, flere naturkatastrofer og en tilspisset kamp om vann, jord og arealer. Dersom folk mister slike grunnleggende livsbetingelser som følge av menneskeskapte klimaendringer, er ikke saken «bare» miljøpolitikk. Da er det også en menneskerettighetssak.
Like viktig som øvrige menneskerettigheter
Menneskerettighetsutvalget ledet av Inge Lønning trakk frem viktigheten av miljørettigheter i sin rapport som lå til grunn for Stortingets revisjon av grunnloven ved 200-årsjubileumet i 2014:
«Det er imidlertid ikke tvilsomt at miljøutfordringer kan lede til alvorlige problemer som ørkenspredning, ekstremvær etc. Dette er problemer som igjen vil kunne lede til utryddelse av arter, vann- og matmangel, folkevandringer, spredning av epidemier etc. Det er på denne bakgrunn at det må reises spørsmål om ikke retten til et sunt miljø er minst like viktig for individets eksistens og livsutfoldelse som de øvrige menneskerettigheter som naturlig hører hjemme i Grunnloven, og om ikke dette grunnlovsvernet bør skjerpes ytterligere.»
Grunnlovens miljørettsbestemmelse i § 112 gir enhver av oss rett til et sunt miljø og en mangfoldig natur. Bestemmelsen sier videre at en langsiktig disponering av naturressursene skal trygge denne retten også for kommende slekter. Bestemmelsen er tilordnet grunnlovens menneskerettskapittel, sammen med ytringsfrihet, religionsfrihet, retten til privatliv og eiendomsrett.
Miljøsaker er sammensatte og krever avveiinger mot andre samfunnshensyn, og vil være gjenstand for et betydelig politisk skjønn som domstolene skal respektere. Men i en demokratisk rettsstat settes også skranker for politikken som skal verne om individets fundamentale menneskerettigheter: Våre politiske myndigheter kan ikke uten videre frata oss ytringsfriheten eller religionsfriheten. Hvis man som Lønning-utvalget reiser spørsmål ved om ikke retten til et sunt miljø er minst like viktig for individets eksistens og livsutfoldelse som de andre menneskerettighetene i grunnloven, bør det også på miljøområdet være en rettslig skranke mot politiske beslutninger som truer denne retten.
Demokratiet krever at miljølovgivningen blir kontrollert av domstolene
Men i en demokratisk rettsstat settes også skranker for politikken som skal verne om individets fundamentale menneskerettigheter
Grunnlovsendringer vedtas med to tredjedels flertall i to etterfølgende storting. De menneskerettslige skrankene i grunnloven, herunder miljøparagrafen i § 112, er derfor vedtatt to ganger av Stortinget med betydelig større krav til flertall enn i vanlige politiske saker. Domstolen prøver om myndighetenes vedtak ligger innenfor disse rammene som de folkevalgte har gitt seg selv og forvaltningen.
En oppfatning om at miljøvern er et politisk spørsmål som ikke hører hjemme i domstolene, må nyanseres i en tid da et rent miljø anerkjennes som en rettighet og miljølovgivningen blir stadig mer omfattende. Problemet er at miljøsaker i for liten grad prøves for domstolene, mye på grunn av kostbare rettsprosesser. Når miljølovgivningen ikke blir utsatt for domstolskontroll, vil den svekkes fordi feil ikke blir korrigert og det sjelden får konsekvenser når lovgivningen ikke etterleves. Det er et demokratisk problem, fordi lovgivers intensjoner ikke nås.
Europeiske klimadommer mot myndighetene
Klimasøksmålet har modnet tanken om at også miljørettigheter kan prøves for en domstol, hvilket er en selvfølge for andre menneskerettigheter. Også i andre land har profilerte klimasaker blitt reist for domstolene i de senere år. I desember 2019 vant miljøorganisasjonen Urgenda mot den nederlandske staten, da høyesterett påla Nederland å redusere sine klimagassutslipp med 25 % innen utgangen av 2020. I mars stoppet en britisk domstol ny rullebane på Heathrow fordi konsekvenser av klimagassutslippene i lys av forpliktelsene i Parisavtalen ikke var vurdert.
Andre menneskerettigheter som vi tar for gitt har også en gang blitt kjempet frem, ofte i konfrontasjon med etablerte oppfatninger og motstridende interesser. Nå er det miljørettighetenes tur. Skal grunnlovens miljøparagraf bli noe mer enn en 17. mai-tale på en godværsdag, må rettigheten også få betydning når grunnleggende miljøhensyn kolliderer med andre hensyn. Det er i konflikt med andre interesser rettigheter trengs.
