Kjære utbygger, hvordan klarer du å ødelegge natur?

Jeg jobber nå med en helt konkret konfliktsak om naturen. Den har fått meg til å tenke på hvordan denne konflikten kunne oppstå fra start. Hva er det som styrer oss mot å ødelegge naturen vår?

Få det viktigste fra Pan en gang i uka. Klikk her.

Dette er noe jeg har tenkt på en stund. Og nå klarer jeg ikke å la være å sette ord på det. Jeg vet ikke helt hvem det er jeg skriver til. Kanskje et rop ut i det store intet. Men la gå, jeg tester intet, dette er alvor. Hvor er samvittigheten vår? Yup. Det vil jeg skrive litt om.

I over åtte år har jobben min vært å rope på vegne av naturen. I et saklig format: «vi ønsker herved å klage på reguleringsplanen», «vi klager herved på konsesjonen for vannkraft», «vi ber om oppsettende virkning». Ropene får saklige svar tilbake: «Klagen er mottatt», «Vi har etter en gjennomgang av saken ikke funnet grunnlag for å ta klagen til følge», eller «Det er i avgjørelsen lagt vekt på hensynet til lokaldemokratiet». Andre hensyn vektes tyngre.

Henger du med? Nei? Det var det jeg tenkte. La meg ta det fra starten.

La oss si du er eier et skogsområde på fjellet. Like ved er det et skianlegg. Naboen din har nettopp solgt hytter for flere millioner. Du ser ditt snitt, nå kan du endelig få økonomisk trygghet. Så du snakker med ektefellen/ samboer. Dere skaffer de ekstra midlene som skal til for å satse, du knytter til deg konsulenter og arkitekter. De tegner og skisserer. Du kan faktisk få inn over 15 hytter på denne tomta. Wow, tenker du. Dette er jo nydelig. Allerede nå har du brukt et titalls tusen av egne midler på å få laget planer og skisser. Og så møter du opp hos kommunen. Der får du som svar at tomta di er ment til skogbruk og du trenger løyve til å bygge. Altså, området må omreguleres. Det settes i gang en prosess. Kommunen er velvillige, de ønsker økt turisme og har tro på tilreisende krefter. Saken tusler og går. Det fremmes forslag. Men: kapow! Så kommer klagene. Det viser seg at du skal bygge på ei verdifull myr. Det er en lang rekke truede arter som lever i skogholtet ditt, som er avhengige av myra du planlegger å bygge på. Nasjonalt viktige, sier klageren. Og i myra lagres det faktisk enorme mengder karbon som vil slippes løs i atmosfæren om du lar spaden slippe til.

Ok, stopp. Her kommer nemlig poenget. Beklager, det tok litt lang tid før det kom. Men, det er litt viktig å gjøre dette nøye.

For hva skjer inni hodet ditt nå? Hva skjer? Her kan det nemlig utspille seg to ulike scenarier. Og det er her jeg liksom ikke får alt til å stemme. Dette kan arte seg i to ulike retninger. La meg skildre de her:

Alternativ 1: Du tenker: SHIT! Har jeg alt dette fantastisk viktige og vakre på min eiendom? Himmel. Hva er det jeg har tenkt på? Utradere dette med et spadetak? Nei og nei. Dette kan jeg jo ikke finne på. Nå må alle planer skrinlegges. Kanskje jeg kan søke kommunen om støtte til myr-safari i stedet? Kanskje jeg kan få vernet dette? Frivillig vern har jeg jo lest om i avisen, det pøses jo ut millioner av kroner til dette. Ok. Jeg ringer arkitekten. Kanskje de kan ta noe på sin kappe. De burde jo egentlig visst om dette de også. Og så ringer jeg de derre artsjegerne som de kalte seg, og ber de ta meg med ut i skogen og på myra og vise meg hvor fantastisk skogen min er. Ja. Og så ringer jeg lokalavisa samtidig. Det er jo helt hårreisende at kommunen ikke hadde noe nyss om dette da jeg var i møte med dem. Hjelpes, her var det mye å sette seg inn i, men hu hei, dette skulle gammer'n (les: morfar) visst om!

Yup. Det var alternativ 1. Men, sånn må det jo ikke gå. For det kan jo også gå som dette:

Alternativ 2: du tenker: SHIT! Har jeg alt dette viktige på min eiendom. Himmel. Så jævlig uflaks. Fasen. Dette må jeg få fiksa. Å få inntekter til kommunen er jo mye viktigere enn disse dyra som setter kjepper i hjulene mine. Dette ordner seg. Det ordna seg jo for Gunnar. Han fikk bygge på myra han. Jeg kjører på med ekstra krutt.
Det er i disse øyeblikkene jeg så gjerne skulle vært tilstede inni hodet på deg kjære utbygger. Hvordan blir disse øyeblikkene til? Synapsene i hodet som velger en vei. For du velger jo så veldig ofte alternativ 2. Innmari mange gjør det nemlig. Men hva gjør at du unngår alternativ 1? For det er akkurat det valget jeg er så interessert i. Hvor er samvittigheten din?

Eller er det egentlig samvittighet? Jeg tror kanskje dette handler om noe annet. Ignoranse ville kanskje noen kalt det. Eller uvitenhet. Men jeg er ikke så kjent for å være så tøff i trynet til å kalle noen ved navn. Det er vel heller et spørsmål om kultur. Er det ikke kultur for å la naturen styre valgene våre? Er det ikke kultur for å søke opp informasjon om naturverdien før kronetegnene blinker i øynene våre? Er det ikke kultur for å sette opp stoppskilt i naturen vår? Har vi ikke kultur til å si: ikke bruk.

Så jeg klandrer ikke deg kjære utbygger. Du gjør bare det alle har gjort før deg. Og ja, jeg skjærer alle over en ekstremt stor kam. Jeg vet det finnes mange utbyggere der ute med rent mel i posen: Grunneiere som verner skogen sin, som unngår kalklindeskoger når de skal bygge uthuset og som legger veien i sirkel om myra. Men i dag handler det ikke om dere. Nå handler det om du som ender opp i avisa. Som turer frem. Som får klagene kastet etter deg. Du som står steilt. Samfunnsøkonomisk lønnsomt er det, sier du. Viktig for lokaldemokratiet.

Kultur er det. Men den kulturen ønsker jeg herved å røske skikkelig opp i. For det fins faktisk løsninger. Og her er det mange som må være med på å dra lasset. For akkurat her føler jeg meg ganske sikker i min sak. Akkurat her har jeg rett. Det er nemlig akkurat disse små sakene, disse små og mellomstore og store og gigantiske utbyggingene som er de som truer dyr og planter i vårt ganske land. På vår ganske klode. 60 % av dyra har forsvunnet fra vår klode siden 1970. 90 % av dyr og planter som er truet i Norge er truet av nettopp utbygginger. Hver eneste lille sak spiller en rolle. Loven slår fast at planter og dyr skal tas hensyn til. Så la oss nå slå ring om dette. Det fins jo alternativer. Veldig mange. Og kulturendringer er ikke gjort i en håndvending. Men, vi har da sett at det går an å snu seg. Tenk på røykeloven.

Her er en liten oppskriftsbok: 1. Kommunen må få oversikt over hvilke naturverdier de har, og fortelle det bort! Høyt og tydelig! 2. Det må skapes stolthet over det unike livet; se hva jeg har! Det har ikke du! 3. Det må søkes å unngå å ødelegge – alternativer må skisseres tidlig. 4. Det må være lønnsomt å unngå å ødelegge, lønnsomt å eie frisk natur – staten kan fikse slikt. 5. Ødelagt natur må repareres -en masse. 6. Lærere må kunne mer om naturen så barna våre kan lære mer om hvor viktig det er å unngå ødeleggelse 7. Lovene må være strengere og alle må kunne klage uten at det koster skjorta. 8. Vi må snakke om det. Overalt. Ikke bare i små grupper, men på alle mulige forskjellige språk. Som konsulenter, forskere, lærere, elever, gravere, selgere, bønder, entreprenører, journalister, miljøaktivister. Og til sist: 9. Lederne våre må være tydelige. Vi ødelegger ikke natur. Punktum.

Kjære utbygger. Jeg tar på meg litt av skylda. Kanskje jeg ikke snakker tydelig nok, eller helt feil språk? Jeg mener ikke å kjefte. Men, det bare blir sånn, fordi jeg ikke visste at du hadde tenkt å bygge akkurat der. Fordi myrflangra, eller kjuken, eller myggen eller tiuren ikke sa fra i tide, eller karbonet som ligger pressa fast nedi myra der ikke hadde sjans til å si sin mening. Jeg tror jo du har samvittighet. Det er jo ikke din skyld at akkurat disse dyra og plantene bor på din tomt. Men er det ikke litt kult også? At du sitter på en skattekiste? La den ligge du. Bryt ut av trenden.