Kan koronakrisen heve Sisyfos’ forbannelse?

Den moderne verdensøkonomien må være kroneksemplet på absurditet. Kan koronakrisen heve den meningsløse produksjonens forbannelse?

Vi er nå inne i femte uke av korona-krisen. Ifølge de første prognosene fra helsemyndighetene skulle vi snart vært gjennom epidemien nå. Britiske og nederlandske helsemyndigheter ville satse på «flokkimmunitet» og få tiltak. Inntil befolkningen reagerte, og tvang myndighetene til handling. Oljeprisen har rast nedover, men oppfører seg nå som en jojo mellom 20 og 30 dollar fatet. Equinorsjefen varsler stø kurs: verden vil fortsatt trenge olje og gass. Valutaen til det kanskje eneste landet som kan betale seg ut av krisen med egne penger, synker som en stein. Land som til nå forsverget statlig innblanding i økonomien, sender ut redningspakker til hundretalls milliarder kroner. Det offentlige skal redde næringslivet gjennom krisen, men få tør spå hvilke næringer som kan reddes, og som har en framtid etter krisen. Det eneste vi vet, er at vi ingenting vet...

Vi har levd i troen på et selvregulerende marked i en verden predestinert til evig vekst og framskritt. «Alt er til det beste i den beste av alle verdener», som Voltaire karikerte Leibnitz' filosofi i romanen Candide (1759). Kanskje er det derfor vi har vært så uforberedt? På samme måte som vi har bagatellisert klimaendringene, rovdriften på ressurser og andre naturødeleggelser – eller for den saks skyld systemets åpenbare dysfunksjoner som skrikende global ulikhet og omfattende sult – har vi vært totalt uforberedt på et så hyppig forekommende fenomen i menneskehetens historie som en pandemi.

«Denne verden er ikke fornuftig»

Så langt det vi allerede burde ha lært. Langt vanskeligere kan det være å forberede seg på tiden etter pandemien. Foreløpig må penger pumpes inn i økonomien for å sikre folk noe å leve for. Men dette er småpenger. I Europa, og særlig Norge, er de fleste av oss så godt utrustet med klær, sko, møbler og husgeråd at vi uten større problemer kan klare oss med å kjøpe mat og betale strøm, vann og forsikring. De store summene kreves for å betjene lån, siden vi har bygd økonomien vår på å bruke pengene før vi tjener dem – altså til å holde liv i finanssystemet og næringslivet. «Vi må dra kortet», som Kristin Halvorsen og George Bush sa under finanskrisen i 2008 – ikke fordi vi absolutt trenger varene, men fordi vi må holde liv i næringslivet som produserer dem.

«Denne verden er ikke fornuftig. Det er det eneste vi kan si», skrev Albert Camus i essayet om den absurde helten Sisyfos som av gudene var dømt til hver dag å rulle en stein opp på en fjelltopp, se den rulle ned på den andre siden – og så begynne på nytt neste dag. I denne sammenhengen tenkte nok ikke Camus på verdensøkonomien, men den må vel være kroneksempelet på absurditet.

Tidligere rektor på BI, Jørgen Randers, har i en kronikk i Klassekampen foreslått å la seddelpressen gå framfor å bruke Oljefondet til å smøre økonomien. Slik som Halvorsen og Bush, svarer han på krisen med å foreskrive stø kurs. Money makes the world go round - men hva er penger verdt når 80 % av økonomiske transaksjoner er ren spekulasjon uten rot i reell produksjon? I en verden som allerede er tungt forgjeldet og lever på forskudd?

Når dette er sagt: innsprøyting av penger i en kriserammet økonomi har fungert tidligere, og er noe av kjernen i den økonomiske teorien til John Maynard Keynes (1883-1946). Under depresjonen på 1930-tallet ble det argumentert med det meningsløse i at skredderen ikke kunne kjøpe sko fordi han ikke fikk solgt skjorter, og skomakeren ikke fikk kjøpt seg ny skjorte fordi han ikke fikk solgt sko. Staten måtte derfor blåse liv i økonomien for å få produksjonen og omsetningen i gang. Etter annen verdenskrig fungerte Marshallhjelpen på samme måte. Dette satte fart i en velstandsutvikling uten sidestykke i historien: nye hus reiste seg, vaskemaskiner, kjøleskap, elektriske komfyrer osv. ble på kort tid allemannseie.

Situasjonen i dag er en helt annen: Garderobeskapene våre strutter av sko og skjorter (over 20 % av klærne vi kjøpte i fjor, vil vi kaste før vi har brukt dem en eneste gang), vi er nesten alle velutstyrt med hvitevarer og elektronikk (nordmenn er verdensmestre i å hive fult brukbare elektriske artikler) osv. I følge Global Footprint Network hadde vi allerede 29. juli i fjor brukt opp de ressursene kloden produserte det året. Hadde alle levd som vi nordmenn, ville ressursene vært oppbrukt før påske...

(Saken fortsetter under bildet.)

I følge Global Footprint Network hadde vi allerede 29. juli i fjor brukt opp de ressursene kloden produserte det året. Hadde alle levd som vi nordmenn, ville ressursene vært oppbrukt før påske.

Foto: Marianne Johansen

Enorme udekte behov

I en slik situasjon er det absurd å ville få hjulene til å gå som før – og stadig raskere hvert år. Vi som har vaskemaskin, trenger ikke en ny, før den gamle er blitt ubrukelig, vi trenger ikke flere sko før i alle fall ett av de mange parene vi har, er utgått.... Derimot er det åpenbart at verden, og faktisk Norge også, har enorme udekte behov. Det mangler hender i landbruket for å erstatte tunge maskiner og sprøytemidler, gartnere som kan sikre oss sunne, velsmakende og kortreiste grønnsaker og frukt, mennesker som har tid til å snakke med og aktivisere de gamle på sykehjemmene, rørleggere til å sette i stand utslitte vann- og avløpsrør (la oss sette i stand disse framfor å bruke penger på private boblebad og bassenger), NAV-ansatte til å gi de svakeste en menneskelig behandling.

Men det er globalt manglene og skjevfordelingen er mest skrikende. Mens vi tar keisersnitt på friske, fødedyktige huskatter og suger bort egne valker, har Kongo under én lege pr. 10 000 innbyggere. Den beste investeringen vi på kort sikt kunne gjøre, er å massivt og raskt ruste fattige land mot koronaepidemien. Altfor sent, naturligvis, men når vi kan redde et uansett konkurstruet flyselskap som Norwegian med tre milliarder kroner, kunne vi vel bruke noen titalls milliarder på menneskehetens framtid... For øyeblikket er vi oss selv nærmest, men det finnes en verden utenfor kongerikets grenser, og det kommer en tid etter koronakrisen. Om ikke demokratiske krefter og land ivaretar dette perspektivet, kan resultatet av krisen bli katastrofalt.

Flere land har allerede iverksatt overvåkingstiltak som vi aldri har sett maken til (og vi så faktisk ganske mye i århundret som vi har lagt bak oss). Mange ser til Kina som modell for framtidas effektive styresett. Apper sporer oss tettere og mer nøyaktig enn fotlenkene til kriminelle. I Polen må innbyggerne jevnlig sende myndighetene selfier for å dokumentere eget oppholdssted – hvis ikke blir det politibesøk. Vil slike tiltak bli forlenget etter krisen? Vil mobiltelefonen bli det nye, tvungne identitetskortet som vi må bære til enhver tid? Vil tanken om privatliv og personvern bli sett på som asosiale krav fra en svunnen tid? Vil Amazon som spydspissen i overvåkingspkapitalismen benytte sjansen når uavhengige, fysiske butikker er i knestående, til å monopolisere handelen og få totalt overblikk over våre preferanser og disposisjoner? Vil frykten sette seg og føre oss ut i søken etter autoriteter? Vil vi begynne å sky den fysiske verden og trekke mot digitale og åndelige sfærer? Vil krisepakkene bli – som etter finanskrisen – folkets gave til finansinstitusjonene, de fattiges gave til de rike? Vil krisepakkene undergrave velferdsstaten? Naomi Klein har fortalt fortsettelsen i boka Sjokkdoktrinen (2007).

(Saken fortsetter under bildet.)

For Camus var løsningen ikke en ny ideologi, et fikst ferdig politisk system, men å kjempe for menneskene og menneskeligheten der menneskene og menneskeligheten er truet.

Foto: Nina Strehl

Mulighetsrommet etter korona

Ordet krise kommer fra gresk og betyr opprinnelig «avgjørelse». Det minner oss på at krisen kan være en mulighet til å revurdere et system som fra før av var på kollisjonskurs med en fornuftig bruk av verdens ressurser. «Verden er rik nok til å dekke alles behov, men ikke alles begjær», ifølge Gandhi. Krisen åpner en mulighet til en ny vurdering av hvordan vi bruker og fordeler ressursene globalt og nasjonalt. De rike – og det gjelder faktisk ganske mange av oss nordmenn – har et forbruk hinsides det som kan gi økt livskvalitet. Samtidig er fattigdommen fortsatt ekstrem. Når dette skrives, rammes Øst-Afrika av enorme gresshoppesvermer som eter alt de kommer over. En hungerskatastrofe for titalls millioner er på gang, men får ikke en notis i avisene. I årtier har antall kronisk sultne ligget mellom 800 og 900 millioner. Antall feilernærte ligger rundt én milliard. Til sammen er nesten to milliarder mennesker rammet av kronisk matmangel. «Sulten dreper, men har forsvunnet fra den politiske agendaen», skrev hjelpeorganisasjonen Oxfam i fjor. Samme år døde 10 millioner mennesker av sult på verdensbasis – fire millioner av dem var barn...

Hvis krisetiltakene blir opprettholdt over flere måneder, er det vanskelig å unngå at det bygger seg opp et vakum, eller mulighetsrom på godt og ondt. Utgangen er ikke gitt, og det er viktig at vi søker i rommet mellom det ønskelige og det mulige. Noen helt ut fornuftig verden vil vi aldri få, men vi kan aldri gi opp å kjempe for å bringe mer fornuft inn i den. I romanen Pesten, som nå kommer i nyutgave på norsk, prøver Albert Camus å svare på de spørsmålene han stilte i det filosofiske essayet Myten om Sisyfos. I romanen, som kom ut i 1947, er pesten først og fremst en allegori over okkupasjonen og nazistyret i Frankrike. Motstanderen er derfor ikke en utenforstående fiende som et virus eller en bakterie, men mennesket selv og dets ondskap. For Camus var løsningen ikke en ny ideologi, et fikst ferdig politisk system, men å kjempe for menneskene og menneskeligheten der menneskene og menneskeligheten er truet. Løsningen er kjærligheten til livet og de gode handlingene som vi daglig må kjempe oss fram til. Kall det gjerne nestekjærlighet eller solidaritet. Eller som Voltaires Candide avslutter romanen med samme navn: Vi må dyrke vår hage. Å skape en bedre verden begynner med praktisk, empatisk arbeid.

I en situasjon der det burde være innlysende at vi må vise slik solidaritet med alt liv på kloden, redusere vårt økologiske fotavtrykk til det planeten kan tåle, fordele godene radikalt annerledes enn i dag, og skape robuste samfunn, er det ikke opplagt at det er slike modeller som vinner fram når verden skal gjenoppbygges etter koronakrisen.