Hva vil vi med landbruket?

– Alle i norsk landbruk sier at vi vil ha økt bruk av jord i Norge, men vi krever billigere kraftfôr. Det henger ikke sammen, sier statsviter, tidligere landbruksforsker og gårdbruker Svenn Arne Lie i Kari Gåsvatns siste bok «Geriljahagen». Les et bearbeidet utdrag her.

«Hvert år fôres norske husdyr med til sammen 2 millioner tonn kraftfôr. Importen til kraftfôrråvarer til husdyrproduksjonen er i dag 1 million tonn årlig, mer enn ei dobling de siste 15 årene. Vi importerer stadig mer kraftfôrråvarer til husdyrene, mens Norge gror igjen. Norsk jordbruk ligger blant toppen i verden når det gjelder kraftfôrforbruk til drøvtyggere (ku, sau og geit) både i mjølk- og kjøttproduksjon. I tillegg har vi ei oppdrettsnæring i høygir som står og faller på forsyningen av importert fôr til fisken.» Svenn Arne Lie, Nationen 22. mars 2016

Svenn Arne Lie har vært en sentral bidragsyter til en ny type landbruksdebatt. Nå har statsviteren og den tidligere landbruksforskeren flyttet ut av storbyen og overtatt et småbruk i nærheten av der han vokste opp på Tretten i Gudbrandsdalen. Vi finner huset med store vinduer slik han har beskrevet i mail.

Småbruket har han over tatt etter en slektning. Huset er nybygd på det gamle reisverket. En rødmalt låve passer inn i bildet av det gode liv på landet. Men det er ikke bare idyll. Fra langbordet er det panorama utsikt til grenda på andre sida av Gudbrandsdalslågen. Svenn Arne Lie peker dit: «Da jeg vokste opp, var det husdyr på alle bruk der. Nå er det gjengrodd. Det produseres mer med mindre areal. Bruken av jord er kompensert med kraftfôr. Billig kraftfôr går ikke i hop med mer bruk av jord.»

Det produseres mer med mindre areal. Bruken av jord er kompensert med kraftfôr. Billig kraftfôr går ikke i hop med mer bruk av jord.

Både Svenn Arne og hans kone Ann Iren Bratt har fått gode jobber på Lillehammer. Han er utdannet statsviter og har begynt i avdelingen for regional utvikling i Oppland fylkeskommune. Hun er utdannet arkeolog og arbeider på Den norske filmskolen. (…) Livet som småbarnsfamilie er ikke nødvendigvis lettere på landet. Mye må planlegges, og det blir en del kjøring. De flyttet hit for å gjøre noe annet, men har erfart at de ikke har tilgang til det som gjorde livet lett i byen, som det å kunne hente seg ferdigmat på en travel dag. Å leve kun av landbruk er heller ikke et alternativ i dag.

Ved siden av pendling til travle jobber er det mye forsømt arbeid og vedlikehold å ta igjen på småbruket. Seks ammegeiter går i bratta ovenfor huset. Det skulle ha blitt flere geiter i vår, men kjeinga skar seg på grunn av sykdommen toksoplasmose. De mistet litt gnisten da. Ni griser går i bakken sammen med geitene. Det var ti griser, men en døde av blodpropp. Hønene og de to hanene spankulerer rundt på tunet. Familien er selvforsynt med egg og geitekjøtt, og selger svinekjøtt og poteter til restauranter.

Det er ikke lett å selge og kjøpe lokalprodusert mat når systemene er sentralisert og basert på store volumer.

Helst ville de ha levert poteter til nærbutikken, men det strandet på grunn av standardiserte systemer og koder. Det er ikke lett å selge og kjøpe lokalprodusert mat når systemene er sentralisert og basert på store volumer.

«Men de etablerte kanalene blir utfordret nå. Bondens marked dro det i gang, og det kommer nye kanaler som REKO-ringer og mikrosamvirker. Nå er det en mellomfase hvor mange leter etter nye løsninger, og noen begynner å samle seg. Flere initiativer arbeider for mat uten soyaimport. I forbrukernes bevissthet skjer det mye som jordbruket ikke har greid å fange opp.»

«Standardisert volumproduksjon særlig av kjøtt har ført til overproduksjon. Da går inntekta ned. Inntektstapet kompenseres med ytterligere økt produksjon og økt kraftfôrforbruk. Da blir det mindre bruk av areal og dermed mer gjengroing. Landbruket har ikke tatt problemet med overproduksjon inn over seg», mener Svenn Arne. Han var selv med på demonstrasjon i Oslo våren 2017 sammen med andre bønder som bar plakater for produksjon av mer mat.

Vi skal ikke produsere mer mat når det er overproduksjon, men vi skal produsere annerledes og forvalte jorda bedre.

«Jeg var så flau at jeg dro hjem. Vi skal ikke produsere mer mat når det er overproduksjon, men vi skal produsere annerledes og forvalte jorda bedre.»

Slike sammenhenger sliter han med å formidle selv innad i Norsk Bonde- og Småbrukarlag (NBS), der han selv er med. Han ble valgt til leder i småbrukarlaget i Oppland, men sa fra seg vervet igjen da han begynte i jobb i fylkeskommunen. Han synes ingen av de to faglagene greier å kommunisere godt med forbrukerne, og at begge orienterer seg for mye mot Staten og departementet. Diskusjonen om import av kraftfôr har nådd ut til forbrukerne. Men ingen har gode forslag til hva som skal gjøres med overproduksjonen i norsk jordbruk, mener han.

«Bruk som har fôr til 15 kyr, har nå 20–40 melkekyr. Likevel går inntekta ned fordi det er overproduksjon. Tine har malt seg inn i et hjørne med markedsidéen om verdens beste melk. De snakker om volummelk, men melk er forskjellig. Melk fra Vestlandet smaker annerledes enn melk fra Gudbrandsdalen. Melk smaker ulikt fra ku til ku.»

«Når noen begynner med en spesialmelk, er det vanlige svaret at alle kan ikke drive med slik melk. Landbruket klarer ikke å ta diskusjonen om kvalitet på alvor og latterliggjør i stedet. Poenget er at ikke alle skal drive med det samme. Det er som med vin, den har ulike etiketter og smaker ulikt alt etter hvilke druer som brukes, og hvor druene vokser. Om noen år blir det slik med melk også. Noen vil drive med grasmelk, noen med fjellmelk, noen med høymelk, noen med dølamelk. I Italia er det for eksempel i dag en produsent av nattmelk, melk som er melket om natta, og som har en annen hormonsammensetning.»

Logistikken i dagligvarebransjen er lagt opp etter volum. Ennå er det ikke plass for mangfold med utgangspunkt i landskapet der maten blir til.

Ved å tenke mangfold på denne måten vil det ikke være nødvendig å utvide fra 12 til 40 kyr, tror Svenn Arne. Selv kjøper de Rørosmelk fordi den er annerledes separert. Men i nærbutikken får de ikke kjøpt Rørosmelk. Logistikken i dagligvarebransjen er lagt opp etter volum. Ennå er det ikke plass for mangfold med utgangspunkt i landskapet der maten blir til. Men utallige slike initiativer er på gang, sier han. I Ringebu litt lenger nord er Ole Smidesang sammen med andre bønder i ferd med å avle fram en ny gris på gammelt genetisk materiale. Med dølagris er det meningen å få en gris som tåler en annen fôrsammensetning, og som kan gå ute.

«I 50 år har Norge avlet på en gris for volumproduksjon i fjøs og vært stolt over å sende avlsmateriale ut i verden. Grisen framstilles som en suksesshistorie, men den har bidratt til overproduksjon, inntektsnedgang og gjengrodde landskap. Dølagrisen blir et alternativ fordi den kan produseres på andre måter», sier Svenn Arne.

Griser og geiter gjør en god jobb mot gjengroing. Utegang for dyr er et viktig bidrag til bedre dyrevelferd.

«Utegris er svært effektive til å rydde landskapet for røtter. Grisene vi hadde i fjor, spiste opp buskene», forteller han. Griser og geiter gjør en god jobb mot gjengroing. Han ser utegang for dyr som et viktig bidrag til bedre dyrevelferd. Det er et annet spørsmål han mener jordbrukets aktører ikke har greid å håndtere.

«Mange begynner å argumentere i stedet for å gjøre noe og har ikke tatt på alvor at de som kjøper maten, ikke liker måten maten blir produsert på. Når kyr melker mye, blir det sagt at det er fordi dyrevelferden er bra. Det er en sirkelargumentasjon. Kyrne er avlet til å yte mye når de spiser kraftfôr.»

Svenn Arne Lie var med på dannelsen av Alliansen Ny Landbrukspolitikk, og han skrev også en del av den alternative jordbruksmeldinga. Han er ikke med i alliansen lenger, men gir i likhet med Lundteigen ros for alliansens innspill i debatten.

«Men ser du muligheter for en bredere allianse for et annerledes landbruk? En allianse der også bønder er med?»

Jordbruket er ikke ærlig med hva vi vil. Vi sier én ting, men gjør noe helt annet.

«Det kan vi få dersom bønder orienterer seg mindre mot departementet og politikerne og mer mot dem som skal kjøpe maten. Jordbruket må komme ut av jordbruket. Det er en periode nå med uro og forvirring. Problemet i jordbruket er at vi ikke vet hvor vi vil. Eller mer konkret: Jordbruket er ikke ærlig med hva vi vil. Vi sier én ting, men gjør noe helt annet. For eksempel sier alle i norsk jordbruk at vi vil ha økt bruk av jord i Norge, men vi krever billigere kraftfôr. Det henger ikke sammen. Det trengs studiesirkler for å diskutere det spørsmålet, og der kan vi invitere inn andre. Vi må slutte å se på forbrukerne som fiender som bare er opptatt av billig mat og ikke forstår noe. Først da kan vi komme ut av volumbobla.»

Det er Svenn Arnes tur til å hente i barnehagen, og vi skal takke for oss. En bonde fra nabobygda kommer innom. Kjell Erik Brandstadmoen driver med sau. De bærekraftige dyrene finnes i norske landskap, men ikke i butikken og på matbordet. Geit og sau kan leve av det som vokser i naturen. Seinere skal jeg oppdage at jeg har tatt vare på en kronikk Brandstadmoen skrev i Nationen:

«Vi må begynne å snakke om kjøttkvalitet på en ny måte, og måten vi produserer maten på, må med i diskusjonen. Fôret som dyra spiser og hvordan de lever må inn i kvalitetsbegrepet.» Jeg forteller at det i Oslo er vanskelig å finne sauekjøtt og nesten umulig å finne geitekjøtt. At det lille jeg spiser av kjøtt, helst skulle ha vært bærekraftig, fra dyr som ikke trenger importfôr.

Må jeg flytte ut av byen for å få slik kjøtt? Noen har bestemt over hodet på oss at vi i stedet skal spise kylling. Svenn Arne sier han selv ikke har kjøpt kylling i butikken på ti år. Har han resignert på landbrukets vegne? Eller tror han på å la de hundre blomster blomstre og håpe det vokser fram noe nytt, blant bønder og i kontakten mellom bonde og forbruker?

«Jeg tror du bruker et godt bilde der», sier han. Så kommer han på at jeg burde ha besøkt Johan Kridih, svenskfødt kjendiskokk og nå også småbruker i Fåberg. Han driver også grossistfirmaet Agrossist og Fåberg samvirkelag og selger økologiske og biodynamiske håndverksprodukter. Kridih har også planer om et økologisk samvirke.

Norge rundt bobler det av idéer, tiltak og etableringer som gjør landbruket og maten mer bærekraftig og demokratisk. Det som trengs nå, er at noen samler trådene og lager en informasjonsbank eller en tenketank for de forandringene som er i gang nedenfra, i lokalsamfunnene. En norsk «Agrarwende» der vi tar maten tilbake til folket, lokalsamfunnet og landskapet i stedet for å overgi maten til de store aktørene som skalter og valter med den. Demokratisering av maten krever politiske grep, selvsagt. Men vi kan ikke overlate saken til politikerne og vente på dem. Igjen er konklusjonen: Vi må begynne et sted, om det så er på et småbruk, i en pallekarm eller i en geriljahage.