Jesus hadde ikke besøkt bestemor

En annerledes påske. En annerledes 17. mai. Vi var så klar for en julete jul. Passet på ekstra godt i november. Politikerne var med på leken, alle ville «redde» julen. Redde noen familiesammenkomster, noe av reiseaktiviteten, noen av venne- og grendefestene i romjulen, noen julekonserter. Utveksling og utpakking av gavene skulle endelig foregå analogt. Det skulle ikke bli ledige plasser ved langbordene hjemme. Til jul måtte zoom endelig vike for klemmer. Dette viruset kunne vel ta litt hensyn til høytiden. Holde seg unna litt til. Fortjener vi ikke julen etter dette året?

Bekymringene ble alvorlige da gudstjenestene skulle gjøres Covid-19-kompatible. Ikke plass til alle, ikke plass til meg – hva? Hva er julen verdt uten kirkebesøk? Hva er julen uten mine tradisjoner? Ikke ribbe, ikke kirke, ikke jul?

Alle forsøk på å redde juletradisjonene fra å bli modifisert til det ugjenkjennelige av Covid-19-tiltak avslører den latterlige overdrivelsen, overdramatiseringen av tradisjonene. Hva er det egentlig vi feirer med julehøytiden? Jeg savner at vi minner hverandre på det. Jeg vet at jeg kan høre Lukas 2:1-20 i kirken. Men jeg savner juleevangeliet i det offentlige rom.

Vi vrir oss unna. Vår digitale julehandel sprenger post-i-butikkene, vi fingrer på og kludrer med munnbindene akkurat på den samme måten som vi har kritisert da vi så folk gjøre det på TV-en, bare for at vi kan kjøpe julegavene i siste liten med mindre avstand og holde ut i køen for å hente pakkene. Vi sikrer oss billetter til gudstjenestene, vi planlegger reisene og teller gjester, barn og familiemedlemmer som om det gjelder å være flinkeste elev i klassen om å etterfølge reglene som er satt av regjeringen. Men det gjelder faktisk å tenke selv. Det gjelder fortsatt å unngå at flere må dø alene på intensiven. En ensom jul er ikke trivelig. En ensom død er verre. Hva kunne være mer julete enn å ta hensyn til det? Hva ville være bedre egnet til å vise nestekjærlighet? Jesus hadde ikke besøkt bestemor til jul.

Vi fortjener jul. Vi fortjener julen slik julehistorien er. Fattig og sjenerøs, stille og ensom, full av håp og forventninger. Forventninger av ei mor med et nyfødt barn, forventninger av gjeterne som følger en stjerne. Vårt håp om et mer normalt liv er vår juleforventning i år. I år er vi forvist fra kirken som et bygg å samles i, vi er forvist fra hverandre, henvist til en kald krybbe. I år er det opptil hver enkelt å hegne om julehistorien, i år er det ingen enkel vei til stjerne og krybbe og gaver. I år er julen ikke konsumerbar. Julen 2020 er nærmere julen i år 0, som ikke hadde noen tradisjoner. Det er selve håpet om å overvinne pandemien som er vår felles vei mot stjernen. I dette håpet og i innsatsen vi legger ned for å nå lyset er vi nærmest juleevangeliet. Frykt ikke!