Meninger

- Jeg maner til blodbad blant bokstavene

Språk er makt, og jeg er redd for at når naturen er ute av syne i kommunens semantikk så forsvinner den fra de folkevalgtes sinn.

Elva Skorga i Østfold er en særpreget naturtype. Hvorfor snakker vi ikke mer om den?

Foto: Geir Dokken

Saken ble første gang publisert i januar 2020.

Utenfor bussvinduet, gjennom dråpegardinet, føk det som skulle bli storkommunen Indre Østfolds landskap forbi. Det var såvidt begynt å mørkne og vi var på vei tilbake til kommunestyresalen for å konstituere oss. Hele formiddagen hadde vi tilbrakt på de syntetiske veloursetene i den innleide bussen, mens de fem snart forhenværende ordførerne hadde guidet oss gjennom sine respektive kommuner. Det var første gang jeg tenkte tanken: naturen mangler!

For til tross for at vi hadde passert store skogområder, langstrakte åkre, fugleflokker, myrer, tjern og selveste Glomma, så glimret ordet “natur”, eller noe av det begrepet favner, med sitt fravær. Riktig nok hadde ordet “kreps” blitt nevnt en gang, men da var det den fantastiske kiloprisen svenskene hadde vært villig til å betale for den på 50-tallet som var rammen for eventyret. En annen ordfører hadde også pekt på et fugletårn og fortalt at hit kom det tilreisende turister fra hele Norden – ja fra hele Europa for å bruke fasiliteten. Men ikke én art ble nevnt. Ellers kjente de navn på hver eneste entreprenør, sykkelreparatør og bilselger. Det ble snakket om kommunens ressurser og utfordringer, men aldri gjalt det annet en pur kronasje og menneskelige behov. Ikke et ord om elvemuslingen eller ulven, beveren eller svartspetten, de artsrike gårdsdammene eller kjempe-asken.

Ingenting av det som hadde gjort at jeg engasjerte meg politisk i første omgang, og videre plasserte meg på dette setet ble nevnt. Ikke med ett ord.

Sånn ble det til at jeg ble observant på språket. Ikke bare det som ble sagt, men kanskje spesielt ordlyden i tekstene som kommunen produserer. Jeg har skrevet dette med utgangspunkt i én spesifikk kommune, men med tanke på at dette kan være relevant andre steder, og at det har et større perspektiv.

I den utgående perioden hadde jeg vært vara i det som var Spydeberg kommune. En gang hadde jeg blitt innkalt i god nok tid til å utforme en interpellasjon. Jeg ønsket at kommunen skulle erklære klimakrise i tråd med de aksjonerende skolestreikernes krav. En slik erklæring ville lagt føringer for handling, og forvandling av eksisterende kommunal drift. Det må jo alltid være målet, ikke sant? At ordene blir til noe konkret.

Som forventet ble innspillet avvist, men da den nye kommunens reisverk ble presentert av Prosjektrådmannen, var FNs bærekraftsmål både grunnmur og bjelker. Jeg følte lettelse der og da; samtidens utfordringer var tatt på alvor likevel - trodde jeg. For alle som har kikket på FNs rapporter gjennom 2019 fra natur- og klimapanelene, virker problemene tett knyttet til hverandre. Det er vanskelig å snakke om løsninger på klimaproblemet uten å nevne naturen, for eksempel karbonlagring. Og når vi ser på insektsdød og generell artsutryddelse er både kjøttproduksjon (fortregning av ville arters habitat) og økologisk missatch (som følge av temperaturøkning) begrep som fort popper opp.

Foto: Geir Dokken

Nå, etter nesten tre måneder med forberedelser, høringsforslag, måldokument og budsjettforslag kan jeg imidlertid dessverre avsløre at FNs bærekraftsmål nummer 15 om “livet på land” så langt begrenses til formuleringen: “Kommunen skal ha en bærekraftig viltforvaltning”. Ikke et ord om artsmangfold i sin helhet, ikke et ord om blomsterrike habitat for pollinerende insekter. Til tross for at vi er Norges største jordbrukskommune, ikke et ord om at vi forvalter deler av norges svært sårbare ulvebestand eller truede elvemusling, begge nøkkelarter i økosystemet. At vi skal ha “klimasmart arealforvaltning” er langt fra FNs anbefalte “arealnøytralitet”, tvert imot kan dette gi tolkningsrom for at vi ønsker områder med vindturbiner.

Naturmangfoldsloven glimrer med sitt fravær i alle strategiske dokument i motsetning til Plan- og bygningsloven som det hyppig blir henvist til. Og når det skrives om innbyggernes naturinteresser så handler det i alarmerende grad om grunneiere, drift og jaktinteressenter.

Dette må korrigeres; rød penn, piler, utropstegn og utstrykninger! Jeg maner til blodbad blant bokstavene. Språk er makt, og jeg er redd for at når naturen er ute av syne i kommunens semantikk så forsvinner den fra de folkevalgtes sinn - og det ville være fatalt! For vi sitter på forvaltningsansvar av ekstremt viktige areal. Her bor arter som påvirker matsikkerheten nasjonalt, og her er skog og myr som kan beskytte oss mot ekstremvær og putte karbonet i jorda. I andre kommuner gjelder kanskje lignende utfordringer rundt andre arealtyper; for eksempel strandsoner, og tareskoger. Våre ressurser er så langt, langt større enn det som fremkommer som budsjett-tall, og akkurat nå gir vi føringer som kan koste den økologiske balansen og fremtidens livsbetingelser dyrt. Ligger problemet i ordet folkevalgt? Er det sånn å forstå at det kun er de stemmeberettigede vi skal tjene når vi sitter i kommunestyresalen? Jeg føler det ikke sånn, og jeg ønsker meg tydelige tilsvar på at ansvaret strekker seg adskillig lengre; for sånn ser det ikke ut i mine papirer, svart på hvitt.