Meninger

Jeg er mold, altså er jeg

Bønn er nevroner i aktivitet. Sunn åndelighet handler om nok søvn, en frisk hjertepumpe, god mat med venner, og kampen for å redde kloden fra forsøpling og overoppheting.

«Vi har glemt at vi selv er jord», skriver Pave Frans i Laudato sì, encyklikaen som handler om å ta vare på vårt felles hjem, gjennom miljø- og klimaarbeid og et nøysomt liv. Pave Frans’ poeng er at vi alle er preget av et dualistisk verdensbilde, der ånden, åndsverket og tanken har blitt opphøyd som tilværelsens tind, med den følge at vi lenge har latt den så altfor materielle kloden vår gå for lut og kaldt vann. Og ikke tro at pavens «vi» skal forstås som «vi katolikker» eller «vi kristne». Religiøs, spirituell eller ateist, vi kommer ikke unna at vi alle i større eller mindre grad er preget av dette tankegodset. Vi er alle kulturlutheranere, kulturplatonister og kulturdescartianere.

Et godt eksempel på denne dualismen finner vi for eksempel i Oxford English Dictionary, som definerer ordet spiritual som noe som «relaterer til eller har å gjøre med menneskets ånd eller sjel, som en motsetning til de materielle og fysiske ting.» (Min utheving). Oxford English Dictionary må gjerne mene det, og den har nok også de siste hundreårenes tidsånd i ryggen, men i forhold til klassisk jødisk-kristen tenkning tar den grunnleggende feil. Ja, for ikke å snakke om moderne nevrovitenskap, som sier at alt vi er og gjør kan spores tilbake til hjerneaktivitet.

Beveger du armen, er det fordi nevroner dedikert til dette formålet har blitt aktivert. Gjør du en matematisk utregning, aktiverer du andre områder i hjernen. Det er naturligvis også slik med religiøse aktiviteter, som for eksempel bønn. Også tro er nerveceller i aktivitet. Materien er spiritualitetens grunnstoff. Mange kristne vil hevde at dette er vel reduksjonistisk, at jeg gjør troen triviell. Slike innvendinger bekrefter hvor dualistiske vi er i vår tenkning. At bønn er nevroner i aktivitet, innebærer på ingen måte at bønn ikke har med Gud å gjøre. Bønn er å velge å forholde seg til et gudsnærvær og dermed også til en verden skapt av Gud.

Dualistisk tankegods begynte fra dag én å infiltrere kirken, etter at den begynte å få fotfeste rundt omkring i det hellenistisk pregede Romerriket. Spesielt gnostisismen, en samlebetegnelse på de ulike religiøse retningene som delte tankegods om at jorden og materien var noe ondt, skapt av en demiurg, en ond skapergud, hadde kirken sin fulle hyre med å bekjempe, og selv om kirken til slutt vant, gikk den ikke umerket fra slagmarken: Tendensen til å skille og gi ulik verdi til ånd og materie, kropp og sjel, har hjemsøkt kirken siden den gang og til den dag i dag. En kommentar under en artikkel om miljøarbeid i avisen Dagen får stå som eksempel: «Misforstå meg ikke, miljø er viktig. Men vil bare minne om at denne jorden vi lever på skal ikke vare evig. Den skal forgå. Så det viktigste er ikke å bevare jorden for en kort tid, men å redde sjeler for evigheten.» Så lenge målet med livet er en evig åndelig eksistens, skjønner jeg godt at det kan virke meningsløst å fokusere på noen tonn CO2 til eller fra i atmosfæren. Resonnementet til mannen er rett, men premisset feil, ifølge klassisk kristen tro. Bibelens lære om livet etter døden er at den døde går til et slags midlertidig åndelig venteværelse som kalles paradis, før vi igjen skal stå opp til en ny kroppslig tilværelse på en nyskapt jord (ikke et nytt himmellegeme), en nyskapelse som allerede er i gang, og som vi alle kan ta del i.

Også ateister, som logisk nok ikke tror på noen overnaturlig virkelighet, avslører ofte at også de sitter fast i det dualistiske paradigmet. Det er relativt vanlig å høre en ateist si at det som eventuelt kunne fått henne til å begynne å tro, måtte være at noe helt spesielt hadde skjedd, noe overnaturlig som ville vært umulig å bortforklare. Med andre ord: Guddommelig aktivitet må være overnaturlig, noe ikke-materielt. Og så lenge man kan forklare noe som tilsynelatende kan virke overnaturlig som noe helt naturlig, noe man stort sett alltid kan, er man trygg. «Uti vår hage»-sketsjen om når det spøker på Humanismens hus, karikerer dette godt, når et svevende telefonrør under et stabsmøte i Human-Etisk Forbund forklares med «statisk elektrisitet pluss trekk.» Men slike rent materialistiske forklaringer av tilsynelatende spøkefull aktivitet bortforklarer ikke Gud. For Gud er ikke noe som først og fremst er utenfor materien og det naturlige. I følge kristen tenkning fyller Gud alt i alle. Det kalles panenteisme (ikke panteisme) på fagspråket, det vil si at Gud gjennomtrenger alt, uten selv å være identisk med det. Derfor er tegnene på et guddommelig nærvær ikke først og fremst svevende telefonrør og andre mirakler, men epler som modnes og faller til bakken, høst etter høst.

Bibelen selv har, overraskende for mange, ingen sterk distinksjon mellom det åndelige og det materielle. Skillet mellom kropp og sjel for eksempel fantes ikke i den jødiske kulturen. Det greske ordet for sjel, psyche, var ikke noe immaterielt. Psyche refererer til personligheten vår, altså jeget, noe også det hebraiske sjeleordet nephesh gjør – en personlighet som gjennomsyrer hele kroppen. Vi har ikke en kropp – vi er en kropp. Tygg på den du, Sting. Vi er ikke «spirits in the material world». Det var paradoksalt nok Madonna, «we are living in a material world, and I am a material girl», som hadde rett. Om sjel er et annet ord for livskraft, følger det også mer naturlig å ta vare på hele mennesket. Da blir det å ta vare på kroppen også spiritualitet, på lik linje med bønn og meditasjon og så videre. Ja, for ikke å snakke om å ta vare på materien, selve skaperverket. Sunn åndelighet handler like mye om nok søvn, en frisk hjertepumpe, god mat med venner, og kampen for å redde kloden fra forsøpling og overoppheting.

Til alle tider har to spor gått parallelt gjennom bibel og kirkehistorie. Det er to like viktige spor, som startet med Guds to store spørsmål helt i starten av urhistorien. Det første kom da Gud lette etter Adam og Eva i hagen, like etter syndefallet, da begge hadde gjemt seg for sin skaper: «Hvor er du?» Det andre kom etter at Kain hadde slått i hjel sin bror Abel: «Hvor er din bror?» Ditt forhold til Gud og ditt forhold til dine medmennesker. Tendensen til å vektlegge noe som mer åndelig enn noe annet, er like gammel som Bibelen selv. Bibelens profeter måtte stadig vekk til pers for å røske folk opp fra en livsfjern spiritualitet. Jesajabokens kapittel 58 er kanskje den best kjente tordentalen: «Er dette den fasten jeg har valgt, en dag da mennesket plager seg selv, bøyer hodet som et siv og legger seg i sekk og aske? Kaller du dette for faste og en dag etter Herrens vilje? Nei, dette er fasten jeg har valgt: å løse urettferdige lenker, sprenge båndene i åket, sette undertrykte fri og bryte hvert åk i stykker, å dele ditt brød med sultne og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.» I dag ville profeten kanskje ha lagt til «og å leve slik at dine etterkommere får arve en sunn jord.»

Kirken må slutte å skille mellom omsorg for sjelen og det å gjøre godt, skriver teologen N.T. Wright i Surprised by Hope. Denne oppdelingen har ingenting med Bibelen eller evangeliet å gjøre, men er et resultat av at Vestens kristne leser både bibel og evangelium med dualistiske briller. De kristne bør isteden gå rett fra tilbedelse i kirkerommet til diskusjoner i styrerommet for å finne ut av saker som byplanlegging, bygnings- og landskapsarkitektur, miljøarbeid, sunt gårdsarbeid og rett bruk av ressurser. Hvis jorden er Guds hellige land, kan ikke folket hans hvile så lenge den viser sykdomstegn.