Rødt må si «Ja takk, begge deler!»

– Man kan få et bilde av at sosial rettferdighet tross alt er viktigere enn miljøspørsmål for Rødt, dersom man må velge mellom én av de to. I stedet må de to gå opp i en høyere enhet, skriver Ola Innset.

Rødt må også bli et «ensaksparti», bare et bedre ett enn MDG.

Det er blitt sagt til det kjedsommelige at Miljøpartiet de Grønne (MDG) er et «ensaksparti», også av representanter for Rødt. I et demokratisk system med folkevalgte organer som må ta stilling til en lang rekke spørsmål kan det virke lite gjennomtenkt å kun bry seg om én sak, men så er heller ikke jordklodens nært forestående økologiske sammenbrudd noen hvilken som helst «enkeltsak». Dersom man tar innover seg vitenskapens prognoser og advarsler er det fullkomment rasjonelt å mene at kutt av CO2-utslipp og en endring av måten mennesker forbruker naturressurser på, tross alt må være det aller viktigste vi kan bruke demokratiet som verktøy for å få til i dag.

Derfor er det uheldig at Rødt noen ganger kan etterlate inntrykk av at miljø vel er viktig, men at det også finnes noe annet som er enda viktigere. Det betyr ikke at man ukritisk må stemme for alt med ordet «miljø» i seg, eller at det ikke går an å ha to tanker i hodet på en gang, men det betyr at Rødt aldri må følge i fotsporene til de som vil ha oss til å tro at «miljøsaken» egentlig er litt overdrevet.

Prioriteringer

Rødt omtales også noen ganger som et ensaksparti, men da er det heller begrepet «sosial rettferdighet» som dukker opp, og ikke miljøspørsmål. Rødt har etter min mening en svært god miljøpolitikk, men risikoen er at den nedprioriteres. På samme måte har jo MDG også politikk på en rekke andre områder enn miljø, (om enn ikke alltid like god politikk) slik at problemstillinger knyttet til det å være et «ensaksparti» både for Rødt og MDG i nokså liten grad handler om vedtatt politikk, men heller om hva som prioriteres og forsøkes framhevet.

MDG har gjentatte ganger forsøkt å ramme Rødt på dette punktet, ved å påpeke at sakene som løftes fram av Rødt sentralt nokså sjelden har med miljø og gjøre, og heller er knyttet til hovedparolen om «kamp mot forskjells-Norge». Dette rammer Rødts troverdighet som miljøparti, samtidig som det vel er nokså forståelig at pressestrategien er slik all den tid miljø-partiet tross alt har oppnådd noe av et mediemonopol på å være nettopp det.

Det er uheldig at Rødt noen ganger kan etterlate inntrykk av at miljø vel er viktig, men at det også finnes noe annet som er enda viktigere.

Sosial rettferdighet framfor miljø?

Likevel kan man, med MDGs hjelp, noen ganger få inntrykk av at når spørsmål om sosial rettferdighet møter miljøspørsmål, så velger Rødt det første. Et eksempel på dette kan være den lokale diskusjonen om bomringen i Oslo, hvor Rødt har utrykt skepsis til de høye prisene ettersom bompenger en usosial skatt som rammer likt uavhengig av inntekt. Et annet eksempel kan være problemkomplekset knyttet til bygging av vindmølleparker, utenlandskabler for krafteksport og tilknytning til EUs energibyrå ACER. Her står Rødt ofte imot andre miljøpartier med begrunnelser knyttet til nasjonal selvråderett, beskyttelse av lokalmiljøer og landskaper, samt ønsket om en progressiv industripolitikk for innenlands produksjon, sysselsetting og omfordeling. Et siste eksempel er spørsmålet om avvikling av norsk oljeproduksjon, hvor Rødt egentlig har en enda mer radikal politikk en MDG, men hvor for eksempel Stavanger-politiker Mímir Kristjánsson blant annet har uttalt at en sluttdato er urealistisk og samtidig manet til respekt for oljearbeidere og deres jobbsikkerhet.

Sett under ett kan man altså få et bilde av at sosial rettferdighet tross alt er viktigere enn miljøspørsmål for Rødt, dersom man må velge mellom én av de to.

Sett under ett kan man altså få et bilde av at sosial rettferdighet tross alt er viktigere enn miljøspørsmål for Rødt, dersom man må velge mellom én av de to.

Videre fra det liberale demokratiet

Poenget mitt her er ikke nødvendigvis å kritisere Rødts vedtatte politikk i disse sakene, men heller å understreke at «miljø» er noe mer enn en «sak». Det er imidlertid også «sosial rettferdighet», men innenfor dagens liberale demokrati reduseres disse spørsmålene til nettopp enkeltsaker, eller til og med utrykk for «særinteresser» som man må finne gode kompromissløsninger på. MDG kjemper motstrøms for å vise at miljøproblemene er noe langt mer enn en «sak», en utfordring som fordrer en formidabel omstrukturering av samfunnet.

Dette er ikke helt ulikt den kampen den politiske venstresida står i. Det er nemlig like feil å forstå «sosial rettferdighet» som en enkeltsak. Den organiserte kampen for et mer rettferdig samfunn har pågått minst siden opplysningstiden på 1700-tallet. Selve moderniteten, og politikk slik vi kjenner det, er strukturert rundt denne kampen for demokrati, rettigheter, deltakelse og makt. Ifølge liberale og konservative ble demokratiseringen av samfunnet fullendt med innføringen av konstitusjonelle demokratier på 1800-tallet og den gradvise innføringen av allmenn stemmerett i første halvdel av 1900-tallet. Sosialdemokratier setter gjerne datoen for den demokratiske fullbyrdelsen ved utvidelsen av velferdsstaten i etterkrigsårene, mens sosialister insisterer på at kampen for demokrati og mot sosiale hierarkier fortsatt pågår. Vi har stemmerett, men i en verden preget av sosial ulikhet har de aller fleste mennesker lite reell makt over sine egne livsbetingelser, og de demokratiske idealene er dermed ennå ikke oppfylt. Dette er altså ikke en «enkeltsak» blant flere, men selve grunnlaget for Rødt som parti.

Revitalisert høyre-venstre akse

Bevisstheten om menneskets påvirkning på naturen er av nyere dato, og mot det ovenstående vil kanskje noen hevde at klimasaken gjør at høyre-venstre-aksen, og den klassekampen som Rødt definerer sitt prosjekt som del av, nå er utdatert. Noen vil hevde at «alle» i Norge nå er så velstående at prosjektet beskrevet over nå er fullendt og Rødt har utspilt sin rolle. Det er feil. Andre vil si at det haster sånn med å stanse CO2-utslippene at «sosial rettferdighet» rett og slett må legges til side for en stund. Utover at man skal være nokså privilegert for å tenke slik er det og på sin plass å påpeke at moderne historie tilsier at progressive, historiske endringer vokser ut av nettopp den revolusjonerende kampen Rødt er et utrykk for. Demokrati, stemmerett, velferd og likestilling – de viktigste positive endringene i historien – er et resultat av mobilisering nedenfra. Istedenfor å messe om at rød og blå uansett er lik grå, burde de selverklært grønne forsøke å revitalisere høyre-venstre-aksen snarere enn å gravlegge den.

Rødt kan godt være et «ensaksparti» på den måten at så godt som alt vi driver med må handle om å utvikle politikk som både kutter utslipp og skaper sosial rettferdighet.

Flere har den siste tiden advart mot at vi risikerer å tape miljøkampen dersom «folk flest», gjerne fra den lavere middelklassen og nedover, defineres som fienden. Det er ikke fordi det er ufint eller moralsk feil av miljøvernere, som jo ofte tilhører relativt sett mer velstående lag av befolkningen, å harselere over folk med annen livsstil og andre verdier enn seg selv, men nettopp fordi sosiale endringer må kjempes fram nedenfra. Dersom miljøkampen blir en kamp mot folk som kjører bruktbil og kjøper juleribbe på salg, risikerer man å undergrave selve muligheten for den transformative endringen man søker å oppnå. Man kan selvfølgelig ta sjansen på å fullstendig ignorere den moderne verdens historie i troen på at alle kort nå deles ut på nytt. Kanskje blir «det grønne skiftet» et helt nytt historisk fenomen: en progressiv revolusjon ovenfra, som tres nedover hodene på en bakstreversk og akterutseilt arbeiderklasse, men i den grad spørsmålet handler om å velge side, og dermed også om å velge fiende, virker det sannsynlig at det klokeste er å rette skytset oppover.

I de tilfellene hvor det virker som «miljø» og «sosial rettferdighet» står i motsetning til hverandre, så vil det være vår oppgave å utvikle ny politikk som gjør at de to går opp i en høyere enhet.

Kombinasjon eneste mulighet

For Rødt gjelder det dermed å forstå at miljøkampen ikke er noen «enkeltsak» som forstyrrer den store kampen for sosial rettferdighet som vi står midt oppi. Miljøkampen er noe vel så stort i seg selv, og den eneste mulige veien forover er ved å klare å eksplisitt kombinere de to kampene og gjøre den til grunnlaget for alt vi gjør. Slik kan Rødt godt være et «ensaksparti» på den måten at så godt som alt vi driver med må handle om å utvikle politikk som både kutter utslipp og skaper sosial rettferdighet. Karbonavgift til fordeling (KAF) er et strålende eksempel, og grønn industrireising har potensial til å bli det samme. I de tilfellene hvor det virker som at de to bærebjelkene, la oss for enkelhets skyld fortsette å kalle dem «miljø» og «sosial rettferdighet», står i motsetning til hverandre og man ikke kommer unna å velge en framfor den andre, så vil det være vår oppgave å utvikle ny politikk som gjør at de to går opp i en høyere enhet. «Ja takk begge deler» er eneste gangbare vei. Det vil ikke alltid være enkelt, men det har revolusjon heller aldri vært.

Kampen for miljøet og kampen for sosial rettferdighet må forenes for at noen av dem skal kunne lykkes på en meningsfylt måte: Et elitedrevet grønt skifte vil neppe kunne føre fram, og en demokratisk verden med sosial likhet er lite verdt dersom økosystemene er ødelagt. Her trengs mest av alt forente krefter som kan bygge en majoritet som driver fram endringer. Enn så lenge har Rødt muligheten til å gå foran i en slik historisk oppgave. Det er en enkeltsak det lukter svidd av!