Meninger

Hvorfor er ikke klimaavgiften folk flest vil tjene på, vedtatt?

Forvirring og forvrengning i debatten er den største utfordringen til «karbonavgift til fordeling». Men stadig flere partier programfester det. Nå er tiden inne for den effektive klimaløsningen folk flest vil tjene på.

Den store klimaløsningen KAF, karbonavgift til fordeling, har som alle kjære barn, mange navn. MDG kaller barnet klimabelønning, Rødt bruker «KAF» og SV «grønn folkebonus». Partiene har litt ulike varianter, men formålet er noe helt nytt: en sosialt rettferdig klimaavgift. Dessverre vet få om løsningen. Og mange som har hørt om den, har kanskje ikke helt forstått vesentlige og viktige sider ved KAF. Det hjelper lite på forvirringen at det er så mange varianter som foreslås.

Det helt nye med KAF er at vi kombinerer en avgift (på CO2-utslipp), som i seg selv alltid er sosialt urettferdig, med en sterk, enkel og lettfattelig omfordelingsmekanisme. I prinsippet deles avgiftsinntektene likt mellom alle innbyggere.

Men hva oppnår vi med dette?

1) De som forurenser mer enn gjennomsnittet, taper på det, mens de som forurenser mindre enn gjennomsnittet, tjener på det.

2) 70-80% vil tjene på ordningen, da de forurenser mindre enn snittet (fordi et mindretall forurenser veldig mye mer enn gjennomsnittet)

3) De fleste av oss vil derfor ønske høyere KAF (og dermed bensinpris) fordi det øker inntekten vår. Vi vil tjene på å gjøre grønne valg. Mer sykkel, mindre fossilbil, mer tog, mindre fly osv.

4) Siden inntekt og bensinforbruk henger tett sammen, blir KAF en Robin Hood-avgift som tar fra de rike og gir til de fattige.

Oppsummert er KAF en ordning som leder til at vi kan sette miljøavgiftene så høyt at de virker, samtidig som vi har folket med på laget da vi har en god sosial profil. Dermed får vi de sterke markedskreftene til å arbeide for avkarbonisering av samfunnet.

Så hvorfor er ikke KAF for lengst vedtatt? Jeg mener det er tre årsaker:

1. For mange vet ikke hva KAF er eller kjenner de viktige nyansene.

For eksempel ble forslag om KAF vedtatt i MDGs program allerede i 2013, etter forslag fra Sandnes MDG. I min enfoldighet tenkte jeg at da ville denne gode saken gå helt av seg selv. Men MDG frontet ikke KAF i den valgkampen. Heller ikke i de øvrige valgkampene til nå, dessverre.

Siden inntekt og bensinforbruk henger tett sammen, blir KAF en Robin Hood-avgift som tar fra de rike og gir til de fattige.

Mitt neste forsøk på å fremme KAF var på landsmøtet til MDG i 2016. MDG Rogaland fremmet en resolusjon om KAF. Jeg ringte rundt til en representant fra hvert fylke. Nesten uten unntak visste ingen hva KAF var. Men alle ble begeistret da de fikk en kort introduksjon. KAF fikk dermed gjennomslag internt i MDG på dette landsmøtet. Det ledet videre til at MDG fremmet representantforslag på Stortinget. Trine Skei Grande og Venstre prøvde da å «kuppe» KAF, ved å invitere Siv Jensen med til Canada på studietur. De har en variant av KAF der. Problemet er at de to gikk på en fundamental misforståelse og oppfattet KAF som skatteveksling. Trine Skei Grande forsøkte dermed å «skatteveksle» 1 kr i økte bensinpriser mot redusert annen skatt. Det eneste hun fikk var 25 øre. 25 øre er altså den politiske tålegrensen, dersom vi bruker skatteveksling. Det er ingen klimaløsning!

2. Vinklingen i media er på økningene i avgiftene, ikke på at alt betales umiddelbart tilbake, eller på den sosiale omfordelingen ordningen har.

Når jeg snakker med sentrale politikere i MDG om hvorfor de ikke oftere snakker om KAF, er tilbakemeldingen at de prøver, men at vinklingen i media stadig blir på avgiftsdelen, ikke utbytte-delen. Altså kun på den negative siden av KAF. Dermed er det ingen god media-sak etter deres oppfatning. Det kan virke som at media stort sett ønsker en tabloid fremstilling for å skape klikk og «vekke» alle nettrollene som fins i landet, ved påstander om at MDG taler om «hele 5 kr i økte bensinpriser». Å sette lys på trollene og la dem sprekke, ved å fortelle at folk flest tjener på ordningen, er ikke like spennende. For eksempel sa Siv Jensen at MDG ville øke bensinprisene med hele 5 kr i de to siste partilederdebattene på NRK før stortingsvalget i 2017. Verken MDGs deltaker eller debattleder nyanserte med at 70-80 % faktisk vil få mer tilbake enn de betaler i økte bensinpriser. Rasmus Hansson sa noe om at dette er den største «gulrota» vi har, mens SVs Audun Lysbakken fikk snakke i munnen på ham om noe helt annet. Det var muligens kun jeg som hørte hva Rasmus sa.

Men MDG kan ikke bare skylde på medias vinkling. Ønsker vi å løfte saken, må KAF være et krav for å støtte en regjering. Først da vil vi kunne sette KAF på dagsorden. Da må de andre partiene ta stilling til KAF og media må sette seg ordentlig inn i hva KAF er. På denne måten kan vi bygge opp denne viktige klimasaken og få en balansert fremstilling av hva KAF er til forskjell fra tradisjonelle miljøavgifter.

(artikkelen fortsetter)

3. Det er kommet så mange ulike varianter av KAF og de tar ikke nødvendigvis steget fullt ut bort fra tradisjonelle avgifter. Dermed diskuterer vi KAF, som om det er vanlige miljøavgifter.

Jeg vil derfor videre forklare de ulike KAF-lignende forslagene som er lansert, og argumentere kort for hva som er bra og dårlig med dem.

Den overordnede KAF-løsningen er at karbonavgifter settes på produksjonsleddet av all kull, olje og gass. Hensikten er at det å forurense skal koste mer og at det fossile over tid skal bli faset ut. Men en internasjonal lik avgift er urealistisk å få til, da det er ulik kjøpekraft i de enkelte land. En avgift som vil virke i Norge, vil kunne lamme et annet land med mindre kjøpekraft. KAF-avgiftene må derfor tilpasses kjøpekraften og det øvrige skatte- og avgiftssystemet i det enkelte land. Det viktige er at det virker. KAF-avgiften skal verken være for høy eller for lav, og den må justeres gradvis opp. Gjerne med en relativt stor økning det første året.

At avgifter fungerer for å endre atferd, er alle økonomer enige om. Et godt eksempel er at vi over tid har innført høye avgifter på fossilbiler i Norge. Da elbilen kom gjorde vi det geniale, vi lot de være avgiftsfrie. Dermed har vi blitt verdens største laboratorium for overgangen fra fossilbiler til elbiler. Vi har vist at dette er mulig og resten av verden ønsker nå å ta etter oss. Dette hadde ikke vært mulig uten høye avgifter på det fossile og lave eller null avgifter på elbilene. Vi burde sette oss tilsvarende mål om å innføre en like vellykket KAF-ordning i Norge, som andre land vil kopiere. Det ville vært det viktigste klimabidraget Norge kan gi verden.

Venstre derimot, som nevnt ovenfor, ville bruke tradisjonell skatteveksling, der en avgift økes mot at inntektsskatten reduseres tilsvarende. Problemet er at vi nå har dårlig tid og økningene må være mye høyere enn hva som er politisk mulig ved bruk av skatteveksling. Smertegrensen viste seg altså å være 25 øre i økte bensinavgifter etter åtte år med Venstre som støtteparti og i regjering. Mer har de ikke fått til, selv om økte bensinpriser var den store saken for Venstre frem mot 2017-budsjettet og ledet til regjeringskrise. Da burde vi skjønne at skatteveksling ikke fungerer.

Zero lanserte på sin Zerokonferanse i 2019 et KAF-forslag. Forslaget skiller seg fra MDGs ved at deler av avgiftene skal gå inn i et grønt næringsfond, for eksempel til transportindustrien. Vi i det norske KAF-miljøet i Citizens Climate Lobby Norge liker initiativet, men mener at vi må bruke markedet fult ut. Vi ønsker at næringslivet som får økte miljøavgifter må dekke disse gjennom økte priser. De fleste forbrukerne vil få dekket inn de økte prisene og vel så det, i form av det månedlige utbyttet de får utbetalt som del av KAF. De aktørene som tilpasser seg best miljømessig vil vinne stadig økende markedsandeler. Det er en mye enklere modell.

SV lanserte i 2019 det de kalte for grønn folkebonus, tydelig inspirert av KAF. Med denne ordningen skulle de ta inn økte miljøavgifter og redusere skattene for dem med lavere inntekter. Altså forsterkning av den allerede gode sosiale profilen KAF har. Men dermed mister vi oppslutningen om avgiftene, da ingen klarer å se sammenhengen mellom de økte avgiftene og en post i likningspapirene.

I fjor vedtok MDG et enda tydeligere KAF-punkt i en resolusjon på landsmøtet. Vi forbedret forslaget ved å presisere at utbytte skal deles ut hver måned, slik at vanskeligstilte grupper ikke trenger en mellomfinansiering av økte miljøavgifter. Resolusjonen fastslo at vi skal ha ulik tilbakebetaling i byene og bygdene, for å reflektere forskjeller i bilavhengighet. Kun en håndfull delegater stemte imot resolusjonen. KAF er altså nå tydelig forankret i MDG. Vi i KAF-miljøet mener at den enkle varianten av KAF er den beste, men er stort sett enige i at det er fornuftig med ulikt utbytte for by og land. Men jeg ser dessverre i utkastet til nytt program for MDG at det foreslås at noe av avgiftene skal kunne gå til klimatiltak. Da rykker vi tilbake til start og klarer ikke å innføre miljøavgifter som virker med den nødvendige støtten fra folket. Dermed vil KAF være akkurat nok utvannet til ikke å være et klimatiltak allikevel. Dette er det viktig at MDG luker ut når programmet vedtas på landsmøtet i 2021.

Rødt har det mest bokstavtro, enkle og klare programpunktet om KAF. Men rundt valget i 2017 snakket jeg med flere i Rødt om KAF. Ingen visste den gang hva det var. Og til tross for det klare programmet, har Rødts leder Bjørnar Moxnes vært helt taus om KAF.

Espen Barth Eide ble intervjuet av Stavanger Aftenblad i november 2019 om Arbeiderpartiet vurderte KAF. Han sa: «For noen år siden sa jeg at dette er spennende, men at vi ikke trenger det i Norge, fordi vi allerede har et omfordelende system. Nå har jeg begynt å lure på – og jeg hører Jonas si offentlig nå – at vi må gjøre sammenhengen enda tydeligere». Eide synes å ha forstått den «lille» men helt nødvendige nyansen. Det lover bra.

KAF er enkelt, men for komplekst for Debatten

Det virker som om KAF ofte er fremmet av grasrota i partiene. Skal vi få KAF opp på agendaen må ledelsen i de ulike partiene mer på banen. Det er gledelig at flere er på gli og at de fleste miljøorganisasjonene nå er tydelig for KAF.

Men husk. Skatteveksling er ikke KAF!

Jeg ringte Fredrik Solvang etter en debatt om klima i oktober 2018, hvor blant annet Lan Marie Berg var med. Jeg snakket som vanlig varmt om viktigheten av KAF og mente at han burde ta opp KAF i en klimadebatt. Han spurte hvorfor da ikke Lan hadde nevnt KAF på Debatten dagen før. Jeg undres selv over det. Men kanskje noe av svaret ligger i det jeg har skrevet her? KAF er enkelt, men for komplekst til bare å nevnes i en bisetning i et Debatten-program. Likevel må flere ta til motmæle mot den ensidige vinklingen Siv Jensen har av et så viktig klimagrep når hun sier at MDG vil øke bensinprisen med 5 kr literen – punktum. Den historiefortellingen er langt over grensen for «falske nyheter».

Det blir selvsagt vanskelig å drive valgkamp for en ordning som så få kjenner til og som ofte fremstilles helt feil. Men det gledelige er at så mange partier nå har KAF i sine partiprogram. Nå må vi alle samles om at KAF skal bli et krav etter valget i 2021. Da kan vi endelig komme videre fra kun prat om klima, til handling og med folket på laget. Men husk. Skatteveksling er ikke KAF!