Hvorfor bygger man i områder som vil bli oversvømt?

I Bergen planlegger man «havbyen» og bybanen i områder som allerede i dag er truet av stormflo. Hvordan kan dette være bærekraftig arealforvaltning og byutvikling, når havnivået mest sannsynlig vil stige med flere meter de nærmeste århundrene?

Lav stormflo i Bergen i desember 2020. Denne floen var bare 43 cm høyere enn en gjennomsnittlig flo (såkalt middel høyvann), og skyldtes springflo, samt et værbidrag (vind/lufttrykk) på 25 cm. Den kraftigste floen som har blitt målt i Bergen (i 1990) var 61 cm høyere enn floen på bildet.

Foto: Gunvar Mikkelsen

Klimaendringene krever to ting av oss: Å redusere de globale utslippene av klimagasser så fort som overhodet mulig, og lokalt prøve å tilpasse oss klimaendringene på en best mulig måte. Stormflo og havnivåstigning vil i fremtiden medføre enorme konsekvenser for bygninger og infrastruktur langs sjøen – likevel fortsetter politikerne å legge til rette for utbygging i sjøkanten. Hvor fornuftig og langsiktig er det egentlig å bygge svære leilighetskomplekser, dyre kontorbygg og samfunnskritisk infrastruktur i områder som mest sannsynlig vil bli oversvømt før eller senere?

Forskere har beregnet at årlig skadebeløp relatert til stormflo i Norge er ventet å være mellom 10 og 32 milliarder kroner pr. år i midten av århundret vårt (1–2 % av statsbudsjettet 2020). Men dette er nærmest ingenting sammenlignet med det som kommer etter hvert: Rundt år 2100 er årlig skadebeløp beregnet til å ligge mellom 126 milliarder og 1300 milliarder kroner (8–86 % av statsbudsjettet 2020)! De samme forskerne fastslår at både bedre arealplanlegging og fysiske stormflobarrierer må til for å minske skadene og dermed utgiftene.

Det føles kanskje ikke like nyttig og fremoverlent å la være å bygge på utsatte steder, som det er å gjøre tiltak som formodentlig vil medføre reduserte klimagassutslipp – men å la være å bygge i sjøkanten er ikke bare et svært viktig tiltak for å tilpasse oss klimaendringene, det er også viktig i et ressurs- og utslippsperspektiv: Jo kortere levetid et prosjekt har, jo mindre bærekraftig vil det selvsagt være.

Bergen kommunes byutviklingskonferanse 2020 rettet nylig søkelyset mot den endringsdyktige byen i lys av Bergens 950-årsjubileum. Det ble blant annet snakket om bærekraftig byutvikling, og om verdien av varige og robuste bygg. Idéer for den nye bydelen på Dokken – den såkalte havbyen – ble også presentert (se illustrasjon). Dette er et om lag 200 dekar stort område som i dag brukes til havnevirksomhet.

Et tema som burde vært helt sentralt når man snakker om den endringsdyktige byen, men som utrolig nok ikke ble diskutert, var havnivåstigning. For hvor bærekraftig, robust og gjennomtenkt er det å gjøre enorme investeringer i sjøkanten, når vi samtidig vet at havnivået mest sannsynlig vil stige med flere meter i århundrene som kommer?

I denne artikkelen ser jeg nærmere på havstigningsproblematikken i Bergen – men temaet er aktuelt langs hele kysten.

Ett av idéforslagene for den såkalte havbyen på Dokken i Bergen. Men er det egentlig så lurt å investere et hundretalls milliarder kroner i et område som i dag kun ligger et par meter over havet, og som etter hvert vil bli truet av stormflo og høyere havnivå, spør skribenten.

Skjermdump: Youtube / Byutviklingskonferansen 2020

Prognoser for fremtidens havnivå

Basert på prognoser fra den femte hovedrapporten fra FNs klimapanel (2014), mener klimaforskerne at havnivået i Bergen i slutten av vårt århundre (gjennomsnitt for perioden 2081–2100) trolig (dvs. mer enn 66 % sannsynlig) vil ligge mellom 23 og 72 cm høyere enn i dag – dette er hvis vi fortsetter med utslipp omtrent som i dag («business as usual»). Dette skyldes både smelting av is, ikke minst på Grønland og i Antarktis, men også at sjøvannet utvider seg når det blir varmere. Havnivået kan imidlertid stige enda raskere hvis isen på Grønland og Antarktis smelter raskere enn det man pr. i dag anser som mest sannsynlig. Det forskes i dag mye på utviklingen av denne smeltingen – ikke minst på de store isbremmene i Antarktis, som man fortsatt vet lite om.

At det foregår mye på forskningsfronten, viste spesialrapporten fra FNs klimapanel om hav og kryosfære (den frosne delen av jorden), som kom i 2019. Den konkluderte med at man globalt bør legge på 13 cm for sannsynlig maksimal havnivåstigning innen år 2090, sammenlignet med hva klimapanelet kom frem til fem år tidligere.

Det finnes også forskere som mener at FNs klimapanels anslag for havnivåstigning er altfor konservative. Klimaforsker James Hansen m.fl. advarte i 2016 om at det er sannsynlig at havet vil stige flere meter i løpet av de neste 50–150 årene, og i 2019 hevdet en gruppe forskere at man må legge til grunn en havnivåstigning på mer enn 2 meter innen år 2100, når man planlegger bygg og infrastruktur. En av Bergens mest profilerte klimaforskere, Helge Drange, uttalte for øvrig nylig til Fiskeribladet at han selv nok ikke kunne tenke seg å kjøpe en leilighet i sjøkanten.

Hva vil så skje i det 22. århundre og utover? FNs klimapanel mener at det globale havnivået rundt år 2300 trolig (mer enn 66 % sannsynlig) vil ligge fra 2,3 til 5,4 meter høyere enn i dag. Intervallet viser hvor enorm usikkerheten er her, men det kan også bli mye bedre enn dette estimatet – hvis vi greier å redusere klimagassutslippene raskt. Det kan imidlertid også bli enda verre, dog trolig ikke mer enn en stigning på 8 meter innen år 2300. Stormflo-episoder, som allerede i dag skaper problemer noen steder, kommer selvsagt på toppen av den fremtidige økningen i havnivået.

Havet vil også fortsette å stige i titusenvis av år etter dette. Hvor mye, vil avhengige av om vi i tilstrekkelig grad greier å få ned klimagassutslippene eller ikke – og hvilke vippepunkter i klimasystemet vi eventuelt har passert før den tid. Mye tyder imidlertid på at havnivåstigningen på sikt vil bli høy, også selv om vi greier å begrense og stabilisere den globale temperaturen: Under forrige mellomistid, som hadde en temperatur som kan sammenlignes med dagens, mener forskerne at havnivået lå 6-9 meter høyere enn dagens nivå, mye på grunn av mindre is på Grønland og i Antarktis.

(artikkelen fortsetter)

Sannsynlig havnivåstigning (mer enn 66 % sannsynlig) i Bergen frem mot år 2100, om vi forutsetter fortsatt høye klimagassutslipp («business as usual»). Det er verdt å merke seg at havnivåstigningen er beregnet å eskalere fra rundt 2035, og etter hvert vil man trolig oppleve en havnivåstigning på 5 til 10 cm pr. tiår.

Figur: Kartverket

Stormflo og krav til nye bygg

Kartverket har beregnet at i 2090 vil 2850 bygninger (152 offentlige) og 10 km med veier (54 prosent offentlige) i Bergen kommune kunne bli rammet hvis en 200-års stormflo inntreffer da. Man legger da til grunn høy havstigning frem til 2090 (71 cm for Bergens del). Forskjellen mellom en stormflo som i gjennomsnitt vil inntreffe én gang pr. år, og en 200-års stormflo, er imidlertid mindre enn man kanskje skulle tro: I Bergen er denne forskjellen i dag på 33 cm.

Størrelsen på ei stormflo avhenger av hvor høyt tidevannet er og hvor sterkt vind og lufttrykk virker på havnivået. En faktor som imidlertid ikke har blitt tatt hensyn til i beregningen av fremtidige stormflo-episoder, er hvorvidt lavtrykkene vil bli kraftigere i fremtiden. Foreløpig upubliserte data kan tyde på at lavtrykk fra de siste 30 årene kommer med høyere intensitet enn det de gjorde tidligere. I Bergen har man siden 1990 sett en tydelig opphopning av de aller kraftigste stormfloene; 8 av de 12 høyeste stormfloene har forekommet etter 1989 – selv om målingene startet i 1915. I februar 2020 hadde vi den nest høyeste stormfloen som er registrert i Bergen – den tilsvarte en 1000-års stormflo (7 cm høyere enn en 200-års stormflo). Mine beregninger fra høsten 2017 og frem til i dag, viser for øvrig at 1-års og 5-års stormfloer nå forekommer 4–5 ganger hyppigere enn de i teorien skal gjøre.

Man kan spørre seg om politikerne i det hele tatt forholder seg til hva som kommer til å skje etter vårt århundre.

Hvis denne utviklingen med kraftigere lavtrykk fortsetter å eskalere, vil det bety at stormflo-episodene blir mer ekstreme i fremtiden – helt uavhengig av den generelle havnivåstigningen. Men dette er altså et moment som (foreløpig) ikke ligger inne i modellene for fremtidige stormflo-episoder.

Det er byggteknisk forskrift (TEK17) som spesifiserer minimumskravene til hvor høyt over havet bygninger som kan bli utsatt for fremtidig flo, skal bygges. TEK17 bruker havstigningsprognosene for 2090 (fra 2015) og 200-års stormflo som bakgrunn for ett av disse minimumskravene. Hvis man legger FNs klimapanels siste havnivåfremskrivninger til grunn, samt at stormfloene blir kraftigere i fremtiden, betyr dette at sjøvannet år om annet kan være på vei inn i dagens nye bygninger allerede rundt år 2100.

Når man i tillegg vet at havet bare vil fortsette å stige også etter år 2090, er det mildt sagt merkelig at Bergen kommune (og andre kommuner) fortsatt planlegger store utbyggingsprosjekter i sjøkanten, i tillegg til bybanen over Bryggen – som for øvrig er et av de mest stormflo-utsatte stedene i Bergen. Man kan spørre seg om politikerne i det hele tatt forholder seg til hva som kommer til å skje etter vårt århundre. Eller føler de seg trygge på at det globale klimagassutslippene vil stupe fremover? Som vi alle vet, er det ingenting som tyder på det.

Dypest sett handler det nok om å erkjenne at verden mot slutten av vårt århundre, og særlig i det 22. århundre, vil være svært forskjellig fra den verden vi har i dag.

(artikkelen fortsetter)

Hva vil skje når stormfloene også kryper opp mot de nyere byggene i sjøkanten i Bergen? Mye tyder på at denne kaikanten år om annet kan bli oversvømt av stormfloer allerede rundt år 2100. Det er i det hele tatt vanskelig å se for seg hvordan Bergens sjøfront vil se ut i det 22. århundret.

Foto: Gunvar Mikkelsen.

Hvorfor bygges det likevel i sjøkanten?

Det snakkes for tiden mye om bærekraft og nødvendigheten av å skape robuste samfunn, men det å bruke enorme ressurser på å bygge i områder som etter hvert helt eller delvis vil stå under vann, kan ikke betegnes som verken særlig bærekraftig eller robust – verken økonomisk eller når det gjelder den svært omfattende ressursbruken og de store utslippene i bygge- og anleggsfasen.

Selv om de kortsiktige økonomiske gevinstene utvilsomt er gode for grunneiere og utbyggere, og selvsagt også for kommunene, sier det seg selv at jo mer vi bygger nært dagens havnivå, jo mer negative vil de fremtidige, samfunnsøkonomiske konsekvensene bli. Det er utvilsomt slik at kommunene her velger kortsiktig profitt, og lukker øynene for den økonomiske smellen som vil komme en gang i fremtiden.

Problemet med klimaendringene er at fremtiden har kollapset rett inn i nåtiden.

Hvordan kommer så forsikringsselskapene etter hvert til å reagere på dette? Vil det bli dyrere å forsikre bygninger og infrastruktur i sjøkanten, eller vil man etter hvert rett og slett ikke få forsikret denne type private og offentlige eiendommer i det hele tatt? Carlo Aall, som leder Norsk senter for berekraftig klimatilpassing, har tidligere sagt til E24 at klimaendringer allerede påvirker forsikringsordninger. Han uttalte at han ikke vil bli overrasket om vi i fremtiden ser huseiere som går til rettssak mot sin kommune, fordi de har fått bygge på klimautsatte boligtomter. Utbygginger i sjøkanten vil uansett – før eller senere – få store økonomiske konsekvenser, både for boligeiere, kommuner, forsikringsselskaper og lånevillige banker.

Politikerne bør tenke nøye over om det å stadig bygge nye bygninger og infrastruktur i sjøkanten er forenlig med å ta de forholdsreglene som vi i dag vet at vi ta, når det gjelder å møte de uunngåelige klimaendringene. Planlagte byggeområder langs sjøen kan heller omreguleres til friområder og båthavner; på den måten vil man i det minste redusere antall kostbare overraskelser i fremtiden – og man vil da også ha mer plass til å bygge vern mot stormfloer.

En klok mann har sagt at problemet med klimaendringene er at fremtiden har kollapset rett inn i nåtiden. Det er på tide at politikerne, blant annet i Bergen, tar dette innover seg. God og robust byutvikling må selvsagt ha hundreårsperspektiver, ikke tiårsperspektiver. Politikerne har frem til nå vist liten forståelse for hvilket omfattende problem vi står overfor når det gjelder både havnivåstigning og stormflo. Vi får tro at det endrer seg – hvis ikke er pratet om bærekraft, langsiktighet og robusthet ikke stort annet enn tomme ord.