Hvordan gjøre Oljefondet til Fremtidsfondet?

Statens Pensjonsfond utland, også kalt Oljefondet, er egentlig ikke et pensjonsfond. Fondet ble opprettet slik at både vi som lever i dag og fremtidige generasjoner skulle kunne nyte godt av formuen vi tjener på olje- og gassvirksomhet i dag. Oljefondet er et generasjonsfond og et fremtidsfond. Da må fondet også investeres for fremtiden. Dette var bakgrunnen for at Greenpeace sammen med flere andre miljøorganisasjoner i 2014 startet en kampanje for å trekke Oljefondet ut av kull. Kull er som kjent den mest klimaskadelige formen for energi, og skal vi begrense konsekvensene av den pågående klimakrisen haster det å fase ut bruken av skitten kullkraft.

Etter å ha startet en omfattende kampanje i 2014 fikk vi fikk i 2015 gjennomslag for et produktbasert kriterium, som sa at gruveselskaper og kraftprodusenter som får 30 prosent eller mer av sine inntekter fra termisk kull, eller baserer 30 prosent eller mer av sin virksomhet på termisk kull, skal utelukkes fra fondet. Kriteriet har ført til at Oljefondet har trukket seg ut av mer enn 70 kullselskaper, og at milliarder av kroner har blitt satt i selskaper med mindre klimafotavtrykk enn kullgigantene.

For miljøbevegelsen var dette en kjempeseier, og Norge hadde lagt lista for investeringer i kull. Kullkriteriet som ble innført i Norge ble en gullstandard som en rekke andre finansselskaper og forsikringsselskaper implementerte. Senere har denne standarden blitt strammet ytterligere til av andre investorer, og i dag er det flere som enten allerede har faset helt ut eller på vei helt ut av all kull. I sum betyr dette at det har blitt vanskeligere å finansiere nye kullprosjekter, samtidig som en rekke selskaper la seg i selene for å redusere bruken eller inntektene fra kull, for å slippe å bli berørt av kullkriteriet. Og da India ikke lenge etter at kullkriteriet ble vedtatt skulle delprivatisere et statlig kullselskap og slet med å finne kjøpere, ble en del av æren tilskrevet det norske kullkriteriet.

Så er spørsmålet om dette var den mest effektive strategien for å fase ut bruken av kull. Kritikere mener at aktivt eierskap, altså at vi skulle brukt eierskapet gjennom Oljefondet til å legge press på selskapene til å endre seg, ville vært mer effektivt. Men på sett og vis kan en hevde at et absolutt kriterium bare er en effektiv måte å sørge for at eierskapsutøvelsen fører til endring. For i en tid med klimakrise er det begrenset hvor lenge man kan snakke med de selskapene som bidrar mest til at det spys ut skadelig klimagasser, om utslippene ikke går ned. Man må også kunne legge makt bak ordene, faser ikke selskapet ut kull er det ut i kulda. Og kriteriet har åpnet for bruk av skjønn - selskaper som har kunnet vise til strategier for å fase ut bruken av kull har forblitt en del av Oljefondets investeringsportefølje.

Er Oljefondet tøffe nok som aktiv eier?

I spørsmål om aktivt eierskap må man også stille seg spørsmål om hvor fremoverlente NBIM, som har ansvaret for forvaltningen og eierskapsutøvelsen av Oljefondet, faktisk er i klimaspørsmål. Et eksempel er at NBIM tidligere i år stemte imot et forslag om at Mizuho, en japansk bank som driver med storstilt finansiering av nye kullprosjekter, skulle forene virksomheten sin i tråd med Parisavtalens klimamål. Andre nordiske investorer, som Nordea, støttet på sin side forslaget.

Det aktive eierskapet vil også bli vanskelig for aktører i sivilsamfunnet og media å følge opp. Utover hva NBIM stemmer på av aksjonærforslag er det umulig å få innblikk i hva NBIM snakker med selskapene om i eierskapsdialogen de har, og man måtte fulgt opp dialogen med hvert eneste selskap. Og ser man på hvilke aksjonærforslag NBIM støtter og ikke, så ser man ganske enkelt at NBIM ikke støtter mange av de aksjonærforslagene de som forvalter av vårt felles fremtidsfond burde. Oljefondet er i en særstilling både når det gjelder størrelse og at det er et statsfond som ikke skal drive politikk, men så vanskelig er det ikke.

Det er også derfor vi i Greenpeace nå vil fullføre jobben og sørge for at Oljefondet blir et fremtidsfond. Først skal vi få Oljefondet helt ut av kull, så skal vi fullføre arbeidet med å trekke Oljefondet ut av olje- og gasselskaper. Styret i Norges Bank tok selv initiativ til det siste i 2017, med argumentet om at den norske statens økonomi var for eksponert mot olje og gass gjennom både direkte eierskap i Equinor og Petoro, og indirekte eierskap gjennom Oljefondet. Fremtiden er fossilfri, og vi har ingen tid å miste. Hva venter vi på?