Hvor vag er § 112?

Når andre runde av klimasøksmålet i dag starter i Borgarting lagmannsrett vil spørsmålet om staten brøt Grunnloven §112 ved åpningen av 23. konsesjonsrunde få en ny behandling. Man får ikke med seg tap og seire fra første runde. Alt stilles i null.

Nesten alt.

Bakteppet for saken har endret seg fra første runde. Extinction Rebellion, skolestreiker, Greta Thunberg og klimasøksmålet selv har bidratt til at fokuset på miljø er mye sterkere. Det finnes også mer akademisk arbeid om Grunnlovens miljøbestemmelse nå. Jeg har selv vært forlagsredaktør for den første boken om §112, «Mellom jus og politikk», flere artikler har blitt skrevet og Anine Kierulf og Marius Mikkel Kjølstad har skrevet en omfattende kommentar til bestemmelsen på Rettsdata. Denne runden i retten starter derfor med en tyngre diskusjon om §112 i bakgrunnen.

En del av bakteppet er også at Equinor har fått ikle seg Aftenpostens legitimitet og produsere en podcast om hvor viktig olje blir i fremtiden – timingen er neppe tilfeldig.

Den faktiske bakgrunnen for saken har også endret seg. Den nye FN-rapporten viser med enda større tydelighet hvor lite tid vi har igjen før økosystemen vi er avhengig av kollapser. Samtidig fortsetter globale utslipp og forbruk å øke og her hjemme har regjeringen innrømmet at vi ikke vil nå klimamålene våre for 2020.

Olje og oljeboring er søksmålsgjenstanden i klimasøksmålet, men denne saken handler egentlig ikke om olje. Saken handler om en liten bestemmelse i Grunnloven og hva det betyr at vi har en rett til et miljø som sikrer helsen, til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. At naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning slik at denne rettigheten også ivaretas for etterslekten.

Det er innholdet i den første delen av §112 og saksøkerne hevder at disse ordene, sammen med statens plikt til å iverksette tiltak i tredje del av bestemmelsen, står i veien for en utvidelse av det norske oljeeventyret.

Bli med en jurist på jobben!

Når en jurist forsiktig nærmer seg en ny bestemmelse, gjør hun det etter en oppskrift. Denne oppskriften ble satt opp av professor Torstein Eckhoff for over femti år siden og mange mener den er moden for oppdatering, men det er den vi har.

Det første juristen gjør, er å forsiktig lese teksten. Eckhoff var klar på at det er ordlyden som er den primære rettskilde. Det er her meningen med bestemmelsen først og fremst skal fastslås.

Problemet er at ordlyden ofte ikke er nok, ord kan være vage og flertydige og Stortinget har sjelden tenkt på alle tilfeller som kan oppstå. Etter gamle dyrevelferdsloven §24 kunne f.eks. dyrevernnemnda pålegge dyreeiere å gjøre det som var «naudsynt» for å sørge for at dyr ikke kom i fare for å havne i «utrengsmål», begge ordene kan bety forskjellige ting for forskjellige mennesker med forskjellige prioriteringer.

Det er for slike tilfeller av tvil at Eckhoff satte opp en liste med andre gyldige argumenter som kan brukes til å klargjøre hva som bør falle innenfor en lovs ordlyd. Disse argumentene er rangert etter vekt. Man kan starte med å se på hva forarbeidene (alle dokumentene som ledet opp til at bestemmelsen ble vedtatt) sier, hva domstolene har kommet til før, hvordan forvaltningen har brukt bestemmelsen før, hva smarte forfattere har sagt og hva som virker rimelig.

Med disse kildene konstruerer juristen en argumentsandwich som støtter opp om ens tolkning av bestemmelsen. Det sentrale er at alle argumentene i sandwichen er gyldige og gitt korrekt vekt.

(Saken fortsetter under bildet.)

Tilbake til §112

Dette er (grovt sett) hvordan juristens logikk fungerer, så la oss nå vende blikket tilbake til Grunnlovens §112. Det har nesten vært tatt for gitt at det ikke er nok å se på ordlyden i bestemmelsen og vi er mange som har gitt oss i kast med å sette sammen vår egen argumentsandwich for å klargjøre hva denne snodige bestemmelsen innebærer. Jeg skrev selv, så sent som i august, at første ledd av bestemmelsen er vagt.

Men så er det noe som har plaget meg. Jeg har holdt mange foredrag om §112 og de beste har jeg holdt for grupper med ungdommer. Det merkverdige med disse ungdomsgruppene er at de i større grad fokuserer på teksten i §112 enn det jeg selv har gjort, de tar ordene i bestemmelsen mer på alvor.

Vi har vokst opp i et land der vi har herjet og gjort hva vi vil med naturen; ideen om at det skulle eksistere begrensninger på hva vi kan gjøre, er fremmed.

Dette har fått meg til å tro at mange av oss kommer til §112 med en del bagasje. Vi har vokst opp i et land der vi har herjet og gjort hva vi vil med naturen; ideen om at det skulle eksistere begrensninger på hva vi kan gjøre, er fremmed. Vi møter derfor teksten i §112 med en idé om at den ikke kan bety at vår verden må endres radikalt. Vi begynner derfor å se etter en mer moderat tolkning.

Jeg har på grunn av dette foretatt en øvelse – jeg har lest §112. Jeg har også forsøkt å legge igjen mine egne bias og i stedet fokusert på teksten. Hva er det som står her?

Vel, i første ledd (avsnitt) av bestemmelsen står det to ting. Det står for det første at vi skal har rett på et miljø som sikrer helsen. En normal forståelse av disse ordene innebærer at vi har rett på at miljøet ikke blir skadelig for oss, for eksempel må ikke forurensingen i storbyen bli så kraftig at vi tar skade av den. Drikkevannet vårt må være sunt og ozonlaget må være på plass.

For det andre har vi en rett til et miljø der ressursene brukes slik at vi har det samme mangfoldet og den samme produksjonsevnen også i fremtiden. Dette er definisjonen på bærekraft i Brundtlandrapporten fra 1987: Utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.

Dette innebærer at staten må sørge for at de økosystemene vi lever i, og er avhengig av, ikke belastes slik at de kollapser. Vi kan ikke ta ut så mye torsk at torskestammen kollapser, vi kan ikke sette inn så mange oppdrettsanlegg at laksestammen kollapser. Vi kan ikke være med på å slippe ut så mye CO₂ at klima endres så radikalt at de fleste økosystem kommer i fare.

Når man leser §112 på denne måten er jeg ikke lenger så sikker på at den er så vag som vi hittil har ment. Dette er en tekst som tegner opp to bestemte goder og sier at vi har en rett til at de består. I tredje ledd pålegges staten å iverksette tiltak dersom disse to godene er truet. Bestemmelsen fungerer litt som en alarm, når godene i første ledd er truet aktiveres tiltaksplikten. Staten må så iverksette aktive tiltak og avståelser helt til godene ikke lenger er truet – da skrus alarmen av.

Noen hevder at selv om ikke teksten er vanskelig å forstå, er det å anvende bestemmelsen på et faktum fra den virkelige verden vrient. De mener at det å fastslå når godene som er beskyttet etter §112 faktisk er truet, er en vanskelig og dessuten politisk preget øvelse som er best overlatt til Stortinget.

Også dette argumentet tror jeg mange av oss (meg selv inkludert) svelget rått uten å tenke over det. Domstolene er tross alt steder der bevis legges frem, vitner forklarer og dommere til slutt bestemmer om det er slik at A ledet til B og om dette skal utløse rettsvirkning C. Domstolene er vant med å håndtere komplekse straffesaker som Orderudsaken og Jensensaken. Til sammenligning er årsakssammenhengen i klimaendringene temmelig basal; vi slipper ut mer CO₂, det blir mer CO₂, alle seriøse forskere i verden sier at dette leder til at det blir varmere og at vår helse og økosystemenes bærekraft er truet.

Å slå fast hvorvidt godene som er beskyttet etter §112 er truet og om staten har iverksatt tiltak som motvirker dette, er spørsmål om vitenskapelige bevis, ikke politikk. Dette er spørsmål domstolene er godt egnet til å prøve.

Når vi jurister møter en tekst, vil vi tolke den, men vi er (tross det mange påstår) bare mennesker. Jeg tror mange av oss kom til §112 med så mye bagasje at vi ikke kunne ta innover oss hva teksten sa, men i stedet gikk videre til de andre kildene på Eckhoffs liste over gyldige rettskilder. Unge mennesker som har vokst opp med ideen om at vårt forhold til naturen må endres på et tidspunkt, gikk ikke i denne fellen.

På mange måter er overkomplisering i jusen verre enn oversimplifisering. Overkomplisering skaper et mer uryddig landskap, det tåkelegger og skaper ideer som kommer med sine egne unntak. En bestemmelse blir fort full av smutthull dersom den overkompliseres.

Og også i jusen bør det gjelde prinsipp lik Occam's razor; den mest intuitive løsningen som krever færrest mentale hopp er antagelig den mest riktige. En slik tanke har en viktig demokratisk komponent. Du skal tross alt ikke behøve en mastergrad i jus for å kunne forstå dine rettigheter etter Grunnloven.

Store, nye tanker

«Green New Deal» innebærer massiv offentlig pengebruk på offentlige prosjekter for å få folk over i nye, grønne jobber. Planen har fått flere til å se rødt og Alaskas guvernør Dunleavy har påpekt at planen vil påvirke hele vår sivilisasjon som vi kjenner den. Over twitter har Alexandria Ocasio-Cortez svart tørt at «Yeah that’s kind of the point”.

At noen kan komme med et forslag som vil endre vår verden radikalt er så vanskelig å forstå at vi ofte kan lete etter en annen betydning, eller påstå at de som mener dette opplagt må ha misforstått virkningen av hva de foreslår. Men noen ganger er noe like radikalt som det ser ut. Dette bringer oss over til spørsmålet om hva Stortinget egentlig mente da de vedtok §112. Mente de virkelig å innskrenke sitt eget handlingsrom slik at de ikke kan true økosystem lenger? Selvsagt ikke.

Min personlige oppfatning er at §112 ble vedtatt uten noen tanke for hva den kunne innebære annet enn at den ville få styresmaktene til å fremstå som om de tar klimaendringene på alvor. Men hva lovgiver har ment med en tekst er et spørsmål som oppstår når innholdet i en tekst er usikkert. Folket skal ikke behøve å gå inn i forarbeider og stortingsdebatter for å forstå sine rettigheter. Det skal holde å lese lovteksten, og teksten i §112 sier at vi alle har rett til et miljø som er helsesikrende og bærekraftig. Dette er i grunn ikke så komplisert.

I sitt tilsvar i klimasøksmålet har regjeringsadvokaten skrevet at norske myndigheter fører en aktiv miljø- og klimapolitikk. Dette stemmer ganske enkelt ikke, med mindre du kan ha en aktiv miljøpolitikk og samtidig være en av de verste forurenserne i klassen. Norge er et av få land i Europa der utslippene øker, vi har et av de høyeste personlige forbrukene i hele verden. Vi flyr tre ganger mer innenlands enn noe annet land i Europa (og ja, noen av de landene har også fjell), og vi er verdens syvende største eksportør av karbon.

Klimasøksmålet er en ubehagelig sak fordi det stiller i skarpt relieff den miljøpolitikken vi fører mot den de idealene vi skrev inn i Grunnloven. Vårt forbruk, vår livstil, vår industri er ikke bærekraftige, og de tiltakene som må foretas for å bringe løfter og handlinger i balanse er massive.

Men det er nå den retten vi har. Det står i teksten.