Hvor blir det av «pop-up»-sykkelveiene i Norge?

Kollektivtransporten kjører med halv kapasitet mange steder for å bidra til å holde koronasmitten nede. Mange har benyttet hjemmekontor. Men hva skjer når alle skal tilbake på jobb? Denne bekymringen er vi ikke alene om.

Opprop med 1,3 millioner medlemmer i ryggen
I slutten av mai overrakte Syklistenes Landsforening (SLF) et opprop til samferdselsminister Knut Arild Hareide, der vi ber om at staten går foran og bevilger et øremerket tilskudd til kommuner og fylkeskommuner slik at de kan rulle ut «pop-up»-tiltak for syklende. Vi er til sammen 20 organisasjoner bak oppropet, med nær 1,5 millioner medlemskap i ryggen.
I tillegg til oppropet, som ble distribuert både til riks- og kommunepolitikere, sendte organisasjonene inn en merknad til «grønn omstillingspakke» der vi ba om 500 millioner kroner til strakstiltakene for syklende og gående, likelydende som Syklistenes Landsforenings innspill til revidert nasjonalbudsjett. I samtaler med både riks- og kommunepolitikere møter vi positivitet. Man skulle tro at strakstiltakene bare var rett rundt hjørnet, men nei. Hvorfor ikke?

Det er nå vi kan endre vanene
Organisasjonene bak oppropet er opptatt av at myndighetene benytter den enestående muligheten som finnes nå til å endre befolkningens transportvaner i en mer helsefremmende og miljøvennlig retning. For hvis det ikke er tilrettelagt for sykling og gåing når folk skal tilbake på jobb – og kollektivtransporten kjører med halv kapasitet – da er privatbilen et enkelt alternativ for mange.
Flere riks- og kommunepolitikere vi har snakket med – på tvers av det politiske spekteret – er enige i at det bør gjøres mer for syklende og gående, men det vises gjerne til at det er de langsiktige tiltakene som er viktigst. Vi er ikke uenige i at langsiktige, permanente tiltak er viktig, men samtidig glir muligheten som er her nå ut mellom fingrene våre. Vi sier ja takk, begge deler.
Dette burde ikke være vanskelig å forsøke seg med i alle fall noen lavthengende frukter. Ta bare et tiltak som midlertidig, generell nedsettelse av fartsgrensen til 30 km/t i en større by. Det ville vært svært positivt for alle myke trafikanter som ferdes på eller langs veien. Og siden det er midlertidig ville det kunne vært gjennomført uten langvarig saksbehandling på tvers av etater.

Pop-up sykkelveier til 10 000 kr/km
I norske større byer består sykkelinfrastrukturen i stor grad av sykkelfelt, det vil si merket felt (noen ganger med rødt toppdekke) som ikke er fysisk adskilt fra motoriserte kjøretøy. Her er arealene allerede disponert, men med fysisk adskillelse ved hjelp av flexipost, kjegler eller liknende vil sikkerhet og opplevd trygghet styrkes betydelig.
Det kan rulles ut raskt uten behov for store investeringer. Flexiposter som benyttes til pop-up sykkelinfrastruktur mange steder verden over, kommer med prislapp fra kun ca. 100 kroner per stykk. Samlet pris for en distanse vil da avhenge av hvor tett disse skal stå. Med en avstand på 10 meter mellom hver, vil materialkostnaden på en kilometer kunne være 10 000 kroner, en brøkdel sammenlignet med infrastrukturtiltak.

Enighetens forbannelse
Så hva er årsaken til at Norge foreløpig ikke følger etter eksemplene fra utlandet? Dette ligger kanskje i «enighetens forbannelse». Nasjonale mål og ambisjoner for sykkelsatsing er det tverrpolitisk enighet om. Det gjennomføres positive initiativ både på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå – vi ser også noen mindre strakstiltak. Men de virkelig tunge prioriteringene er det langt mer vanskelig å enes om. Det er tommel opp for sykkelsaken, men så er saken glemt.
Derfor er vi flere tiår unna en tilstrekkelig tilrettelegging for syklende i Norge – noe som viser seg gjennom en stabilt lav sykkelandel etter 2000 (4-5 prosent). Svak organisering og lav prioritering av investeringsmidler er pekt på av Transportøkonomisk Institutt (2015) og SLF som årsaken til den svake gjennomføringen.
Vi tror imidlertid ikke at slaget er tapt – langt derifra! Med de nevnte 20 organisasjoner i ryggen, og stadig større tilslutning til saken gjennom vår oppropsside, maner vi til et folkelig opprop. Med alle de positive effektene av sykling og gange – bedre folkehelse, mindre klimagassutslipp, bedre luftkvalitet, mindre støy, bedre bo- og oppvekstmiljøer, mindre kø, kork og kaos, mindre smitte, bedre omsetning hos lokalt næringsliv og avlasting av kollektivtransporten – burde politikerne kaste seg over dette med både midlertidige og permanente tiltak. Sykling og gange er en vinnersak!