Meninger

Hva med et norsk heroin-eventyr, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen?

Etter å ha lest Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Norsk Olje og Gass’ argumenter mot avvikling av norsk sokkel, fikk jeg en idé: Hva med norsk heroinproduksjon?

Opiumsvalmue.

Foto: Linda Kenney / Wikimedia Commons

For det er en betydelig sjanse for at norsk heroinproduksjon bare vil erstatte eksisterende, og at effekten på den globale produksjonen blir lik null. Hvis Norge produserer heroin, vil Taliban og narkokartellene i Mexico produsere litt mindre. Afghansk og mexicansk heroinproduksjon er også mye mer skitten enn det den norske ville ha vært. Et prinsipp bør være at heroin leveres av land som har minst problemer knyttet til produksjonen. Norsk heroinproduksjon vil verken finansiere terror, som i Afghanistan, eller føre til blodige kartellkriger, som i Mexico. I Norge ville heroinproduksjonen være voldsfri, og pengene ville kunne ha bidratt til viktige velferdstjenester.

Ville ikke norsk heroin oversvømt markedene, drevet prisene ned og gjort heroin lettere tilgjengelig? Svaret er nei. En lavere heroinpris som følge av norsk produksjon vil gjøre heroinutvinning og produksjon mindre lukrativt. På den måten kan faktisk norsk heroinproduksjon bli et helt sentralt virkemiddel i det rusfrie skiftet.

Noen vil innvende at det er uetisk å produsere heroin, men da ser man ikke det store bildet. For så lenge det finnes en etterspørsel, vil det finnes produsenter. Det er med andre ord feil å tillegge Sinaloa-kartellet, narkobaroner i Taliban eller eventuelt Norge skyld i opiumsepidemien. Skal en bli kvitt noe, er det helt urimelig å gå på produsentene. Man må gå etter etterspørselen.

Hvis Norge holder seg for god til heroinproduksjon, kan det raskt vise seg som svært kostbar symbolpolitikk.

Samtidig kan og bør vi gjøre noe på tilbudssiden: Utvikle narkotika som er mindre skadelig, men gir den samme rusen. Her kan norsk heroinindustri spille en nøkkelrolle. Norge må legge til rette for en offensiv og framoverlent heroinindustri som driver ambisiøs forskning og utvikling. På den måten kan vi bidra til en global av-opiatisering.
Norsk heroinproduksjon vil også representere langsiktig og bærekraftig næringsvirksomhet. Heroin utvinnes fra opiumsvalmuer og er et landbruksprodukt. Produksjonen vil med andre ord foregå i distriktene og norsk heroinindustri vil med all sannsynlighet generere en bråte av verdifulle distriktsarbeidsplasser. Det er også en kjensgjerning at velferdsstaten er under et sterkt press og at statens inntekter fra petroleumsvirksomhet, anslått til 263 milliarder kroner i 2019, er ventet å synke i takt med elektrifisering av kontinentet. Det internasjonale heroinmarkedet antas å ha en verdi på 570 milliarder kroner! Skal vi beholde velferdstjenester med dagens standard, er det vanskelig å se at vi har råd til ikke å etablere en norsk heroinindustri.

Å argumentere for norsk narkotikaproduksjon innebærer ikke å fornekte problemene narkotika fører med seg. Vi må anerkjenne at opiater er blant de aller største samfunnsutfordringene i enkelte samfunnslag. Bruken av narkotika må ned, men det gjøres best gjennom stimulering av markeder, høye rustariffer og ansvarlige heroinprodusenter. Hvis Norge holder seg for god til heroinproduksjon, kan det raskt vise seg som svært kostbar symbolpolitikk.