Høsting og sanking i skogen gir nye arbeidsplasser

Neste høst skal etter planen rundt 10 mennesker plukke bær i skogen langs Haldenvassdraget. Ikke på søndagstur, men som jobb.

Norge har gjennomgått en nasjonal åreforkalking etter 40 år med enorme oljeinntekter: Vi har helt mistet evnen til å ville utnytte egne fornybare naturressurser. Vi lar rike ernæringsressurser råtne på rot, vi overlater mye av foredlingen av norsk tømmer til svenskene, vi har glemt hvordan ville vekster representerer viktig naturmedisin, og vi unnlater å foredle ferskvannsressurser som har et potensiale som kan sammenliknes med lakse-eventyret.

Regionalpark Haldenkanalen, som er et samarbeidsorgan for næringsutvikling for fire kommuner langs svenskegrensen, lanserte i 2017 visjonen om å bli det nasjonale laboratoriet for det grønne skiftet. Regjeringen hadde lansert sin bioøkonomistrategi, og alle snakket om det grønne skiftet som fremtiden etter oljealderen, men svært lite skjedde i praksis.

Fra bær til edelkreps

Vi lanserte planene om et omfattende bioprospekteringsprogram for å kartlegge hvilke mulige ressurser som finnes i regionen og som kan utnyttes kommersielt. Programmet har ikke fått det systematiske innholdet og omfanget som vi opprinnelig ønsket, men med bistand fra bl.a. Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og Ufas AS har vi kartlagt følgende muligheter, som vi nå prøver å realisere:

  • Skogsbær, som Norge importerer store mengder av mens norske bær råtner.
  • Sopp, som matprodukt og ernæringstilskudd.
  • Honning, som vi blir mindre og mindre selvforsynt på – det er langt færre bikuber i Norge nå enn på 1990-tallet
  • Skogsavfall, som råtner i enorme mengder, mens det kunne vært brukt som råstoff for bioraffinering og produsert både bl.a. kjemikalier, komposittmaterialer og farmasøytika av.
  • Edelkreps, som var en delikatesse på svenske og norske topprestauranter på 1960-tallet, men som nå er utrydningstruet – i Haldenvassdraget er det ennå en del vassdrag med levedyktig bestand av edelkreps.

Med NAV på laget

Alle fortalte oss at det ville være umulig å få dette til lønnsomt i Norge på grunn av arbeidslønningene for plukking og sanking. Men så tok vi kontakt med NAV og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) og har etter hvert fått til et samarbeid med sikte på å rekruttere folk som ellers vanskelig får arbeid. Dette er arbeid som krever få formelle kvalifikasjoner. Vi legger opp til at de ansatte får formell og praktisk skolering underveis, både med sikte på en yrkesrettet fagutdanning, og etter hvert også høgre utdanning innen f.eks. grønt entreprenørskap. Selve arbeidet er til dels sesongbetont, slik at skoleringen kan foregår i mellomperioder. NAV stiller med hele sitt virkemiddelapparat. Rekrutteringen kan rulleres, slik at nye medarbeidere kommer inn etter hvert som andre kan gå inn i annet arbeid.

Vi har nå opprettet selskapet BioEdel AS for å gjennomføre dette kommersielt. BioEdel vi ha tre bein å stå på:

  • Foredling av skogsbær, sopp og honning – og enkelte andre nisjeprodukter som f.eks. bjørkesaft. Foredling betyr produktutvikling og merkevarebygging. Etter hvert vil det settes fokus på planter og urter som har en ren farmasøytisk effekt, som barlind for kreftbehandling. Vi vil også lete etter planter som f.eks. lupin som viser seg å ha et ekstremt høyt proteininnhold og som kan brukes som erstatning for kunstgjødsel; i Sverige skjer det nå kommersiell dyrking av lupin.
  • Rydding og bruk av skogsavfall som biomasse, koblet med skogplanting, gjødsling og systematisk oppfølging av skog. I Norge er det veldig mange mindre skogeiere som driver skogen på ren hobbybasis. Derfor er f.eks. skogplanting i Norge nå på et nivå som bare er en fjerdedel av det det var på 1960-tallet. Vi vil tilby en mer profesjonell tilnærming til mindre skogeiere og bidra til å sørge for at skogsressursene blir utnyttet på en bedre måte. Veldrevet skog er den viktigste fanger og lagrer av CO2. En interessant mulighet for utvikling av skognæringen er bygging av bioraffineri.
  • Oppdrett av edelkreps i lukkede tanker. Her er planen i første fase å sikre tilførsel av edelkreps til de vassdrag der den er utrydningstruet, og i neste fase å produsere for kommersielt salg. Edelkreps selges i dag for 7-800 kroner pr kilo, og kreps er ettertraktet i mange av de store, voksende markedene, som Kina.

Vi starter med høsting og skogspleie neste år og har allerede en avsetningsavtale med et større norsk foredlingsfirma som kan ta alt vi klarer å levere av organisk materiale. Oppdrett tar noe lengre tid, ettersom det krever tekniske installasjoner.

Norge mangler reelle prosjekter innen bioøkonomi. Fokuset har vært på biomasse som drivstoff, men verdien av biomasse er langt høyere om man bruker den til å lage produkter som kjemikalier (som Borregaard allerede lager), bioplast, tekstiler, byggematerialer, farmasøytiske produkter osv. Vi vet mye om hvordan vi kan få dette til ved å gjenoppdage gammel kunnskap. Men det krever en betydelig endring i tankegang, ved at vi blir bevisste på hvilket ressursfat vi sitter midt oppe i, og hvordan disse ressursene kan bli til ettertraktede produkter i internasjonale markeder. Verdiskapingen for samfunnet vil bli ekstra høy ved at vi klarer å mobilisere en arbeidskraftressurs som i dag er ubenyttet.

Dette er den form for reindustrialisering vi må ha etter koronakrisen for å skape nye inntekter som erstatning for bortfallet av oljeinntekter, og for å skape ny sysselsetting i et arbeidsmarked som blir enda tøffere i årene som kommer.