Meninger

Helt sentralt

Opp gjennom historien har bygdene i Norge forsynt maktsentra med visjonære tenkere, politikere og fagfolk som har bidratt med forfriskende blikk på samfunnsutviklingen. Denne form for motkraft har vi fortsatt behov for.

Faksimile: OBOS-bladet

Ti år etter at vi forlot byleiligheten er jeg fortsatt OBOS-medlem. Det er hyggelig å sitte og kikke litt i medlemsbladet som trofast finner veien til postkassen min på Dalen i Vest-Telemark. Noen ganger er det også provoserende. I februarutgaven har sjeføkonom Sissel Monsvold en kronikk med tittel Helt sentralt, som ledsages av et helsides bilde av en falleferdig landsens rønne i solnedgang, med en flystripe over. Underoverskrift: «Vi hadde ikke hatt den velstanden vi har i dag, hadde det ikke vært for byene.» Det glade budskapet hennes er at det finnes en positiv sammenheng mellom urbanisering, produktivitet og økonomisk vekst. Kunnskap og informasjon er ingrediensene i verdiskapingen. «Jo større byene blir, jo større blir nettverket av ideer, kunnskap og bedrifter de representerer og dette tiltrekker enda flere.» Monsvold viser til at 50 prosent av befolkningen i 1950 bodde i byer og tettsteder. I 1999 var andelen 74 prosent, og nå er den oppe i 82 prosent.

Sentraliseringen Monsvold beskriver er et faktum, men fremstillingen provoserer. Bladet har et opplag på 398 000 og jeg tar meg i å fundere på hvor mange andre lesere som reagerer som jeg. Jeg blir redd for at det ikke er mange.

...jeg tar meg i å fundere på hvor mange andre lesere som reagerer som jeg. Jeg blir redd for at det ikke er mange.

Kanskje er vi som bor på bygda blitt altfor hårsåre. Som en stadig mindre minoritet i eget land føler vi på maktforskjeller og kan finne på å oppfatte selve majoritetens virkelighetsforståelse som krenkende. Å bli krenket handler om å oppleve at det en selv setter pris på og holder høyt, blir misforstått, devaluert eller latterliggjort. I bygdene lever fortsatt verdsettelsen av små og nære lokalsamfunn, gardsdrift og tradisjon. Men garden gir ikke lenger et levebrød og huset er mindre verdt enn en garasje på Ullern. Som lokalpolitiker har jeg kjent på følelsen av å se stadig synkende barnetall og stå i debatten om nedlegging av nok en barnehage, nok en grendeskole.

Bærekraftig import?
Men kanskje er denne usle følelsen ikke bare bygdas problem. Det er ikke alltid at majoritetens selvtilfredshet kommer seirende ut i historiebøkene. Distriktskommunene blør folk, men det er ikke like lett å flytte skog, hav, beitemark og jord. «Vi har kunnet produsere mer med færre arbeidstimer, og dette har gitt en forflytning av arbeidskraft fra landbruk og fiske til industri, og videre til tjenesteytende næringer» forklarer Monsvold. For første gang har vi under 40 000 gardsbruk i drift her i landet og selvforsyningsgraden er under 40 prosent. I kunnskapssamfunnet importeres det meste av det vi trenger for å overleve. Det er en historisk nyhet at en vesentlig del av befolkningen, flere millioner mennesker, ikke har kunnskap om og mulighet til å skaffe seg mat og brensel selv.

Er det bærekraftig å være så til de grader avhengig av areal og produksjon av basisvarer i andre land?

I Norge 2020 har miljø og klima klatret til toppen av dagsordenen. Enhver konferanse med respekt for seg selv har noe med «bærekraft» i tittelen. Er det bærekraftig å være så til de grader avhengig av areal og produksjon av basisvarer i andre land? Er den storstilte byggevirksomheten i byene bærekraftig, mens tusenvis av boliger og offentlige bygninger blir stående tomme og ubrukt på bygda? Ifølge direktør for Statsbygg, Harald Nikolaisen, står byggenæringen i Oslo for et like stort klimafotavtrykk som utslipp fra bilkjøring. Det holder ikke å bygge klimasmart, vi må bygge mindre, sa Nikolaisen i et intervju på P2 nylig.

Koronaviruset skaper nå rystelser i økonomi og næringsliv. Vi aner hvor skjør balansen er i systemene våre, når en forholdsvis håndterbar influensa skaper store problemer. Kan det hende at selv økonomene i OBOS iblant kjenner på en uro for hva som skjer den dagen kontainerskipene ikke legger til kai? Med klimaendringene vil faren for ustabilitet i verdenshandelen øke.

(Saken fortsetter under bildet.)

Tokke har 2200 innbyggere og hele 390 foretak, inkludert flere bedrifter som er i front internasjonalt innen sin nisje. En av dem er Brunvoll Mar-El AS, som spesialiserer seg på tilpasning av maritime styringskomponenter.

Foto: Brunvoll Mar-El AS

Klimaretorikken skaper motreaksjoner
Forskning viser at folk på bygda er overrepresentert blant klimaskeptikerne i dette landet. Jeg observerer flere av medlemmene av «folkeaksjonen mot klimahysteriet» på nært hold. Dette er ikke ressurssvake folk med dårlig tilgang på kunnskap. De er heller ikke spesielt egoistiske og sneversynte. Mange av dem er ivrig opptatt av temaer som forsøpling, ressursbruk og naturvern. Kanskje bunner skepsisen i at de lar seg provosere av dominerende perspektiv i rådende klimapolitikk. Som minoritet under press, vil flere på bygda intuitivt oppfatte en urban arroganse i mye av klimaretorikken. Forståelsen for at mange av løsningene må finnes og skapes utenfor bysentra virker fraværende. Det føles som om majoriteten mangler interesse for å se sammenhengen fra jord til bord. Klimavinneren bor i blokk og har elbil, mens sauebonden føler seg uthengt som metanproduserende versting. Kampen for et levelig miljø har smalnet inn til en konkurranse om å ha det laveste CO2-regnskapet, basert på utslipp innenfor eget geografisk område. Indirekte utslipp knyttet til forbruk og import kommer ut av fokus. Som forsker Carlo Aall påpeker, er potensialet for reduksjon av forbruksrelaterte utslipp 7-10 ganger større enn det vi kan oppnå med ordinære lokale klimatiltak. Klimaendringene er ikke kommunale. Vi står i en situasjon som krever helhetlig tenking rundt natur, miljø, forbruk og matsikkerhet.

Som minoritet under press, vil flere på bygda intuitivt oppfatte en urban arroganse i mye av klimaretorikken.

Dette betyr overhodet ikke at vi på bygda kan la være å ta klima og miljø på alvor. Det betyr heller ikke at vi kan nedvurdere betydningen av klimapolitikken som blir ført i Oslo og andre byer. Men det kan være nyttig å huske at distriktskommunene har et annet utgangspunktet – med lokalsamfunn som gradvis bli drenert for folk og ressurser, godt hjulpet av sentraliserende reformer. Det er krevende å oppleve at næringer og levesett blir stemplet som utfordringer i klimakampen, i stedet for å bli verdsatt som nødvendige og verdifulle for å oppnå reell bærekraft.

Opp gjennom historien har bygdene i Norge forsynt maktsentra med visjonære tenkere, politikere og fagfolk som har bidratt med forfriskende blikk på samfunnsutviklingen. Denne form for motkraft har vi fortsatt behov for. Fortellingen i OBOS-bladet trenger å bli utfordret. Nyskaping og innovasjon for det grønne skiftet kan like gjerne skje i fjøset hos bonden i Byrte, som på et gründerseminar arrangert av BI. I min kommune med 2200 innbyggere er det registrert hele 390 foretak, inkludert flere bedrifter som er i front internasjonalt innen sin nisje. Det er et yrende kulturliv og stort spillerom for folk som vil og kan noe. Verdiene og mulighetene i de mange små lokalsamfunn i dette kronglete landet fortjener å bli tatt på alvor før de havner på rødlista. Både naturressursene og de menneskelige ressursene i distriktene må bli sett, utviklet og tatt i bruk for å nå overordnede samfunnsmål. Styrking av primærnæringene er en vesentlig del av løsningen for å nå bærekraftsmålene. God klimapolitikk må også være offensiv distriktspolitikk.