Et blågrønt eksperiment i Østerrike

7. januar ble Østerrikes nye regjering utnevnt, bestående av De Grønne og det konservative østerrikske folkepartiet (ÖVP). – Er det mulig å presse to partier med kulturer og programmer som er så ulike, inn i samme korsett?

Søndag, 29. september 2019, gikk rundt 6,4 millioner stemmeberettigede østerrikere til urnene for å velge landets nye parlament (Nationalrat). Det var blitt nødvendig å utlyse nyvalg etter at den såkalte Ibiza-affæren (se faktaboks) felte regjeringen under forbundskansler Sebastian Kurz fra det konservative østerrikske folkepartiet (ÖVP).

Valget endte med at ÖVP ble størst med 37,5 %, mens sosialdemokratene i SPÖ kom på andre plass (21,2 %). Den tidligere samarbeidspartneren, det høyrepopulistiske Frihetspartiet (FPÖ), fikk 16,2 %, De Grønne, som ikke var representert i parlamentet i forrige valgperiode, endte opp med 13,9 %, og liberalistiske NEOS med 8,1 %. I teorien kunne altså ÖVP danne en flertallsregjering med enten sosialdemokratene, med FPÖ eller med De Grønne. Det ble forholdsvis fort klart at det etter Ibiza-skandalen ikke var noe tillit igjen mellom de tidligere regjeringspartiene ÖVP og FPÖ. Sosialdemokratene var utfra tidligere erfaringer, samt situasjonen i Tyskland der regjeringen består av nettopp en slik konstellasjon, heller ikke særlig lystne på et samarbeid. I tillegg slet de med interne konflikter. Men ville det være mulig for ÖVP å bli enig om en regjeringsplattform med De Grønne? Det ville bety en helomvending for de konservative fra den ene siden av den østerrikske politiske skalaen, helt til det andre ytterpunktet. Ville ÖVPs medlemmer akseptere det? Og hva med De Grønne? Ville de med sin sterke mørkegrønne fløy og grasrotdemokratiske tradisjon tørre å gå inn i et slikt samarbeid? Selvfølgelig hører det med til enhver forhandling om politisk samarbeid at man viser vilje til å svelge kameler, men hvilken kamel er passe og når blir en kamel definitivt for stor? Det er ikke til å stikke under stol at avstanden mellom partene på enkelte områder, særlig i asyl- og innvandringsdebatten, er enorm.

Ville det være mulig for det konservative partiet ÖVP å bli enig om en regjeringsplattform med De Grønne?

Rett etter nyttår ble koalisjonsavtalen offentliggjort, helgen etter ble den godkjent av partiorganene, og tirsdag, 7. januar ble den nye regjeringen utnevnt av forbundspresident Alexander van der Bellen. Reaksjonene fra politikk og media kom fort. De fyller hele spekteret – fra motstand, via indignasjon, til tvil og spent forventning. Kommentaren i Frankfurter Allgemeine Zeitung er ganske representativ for pressens reaksjoner: Er det mulig å presse to partier med kulturer og programmer som er så ulike, inn i samme korsett? Også Neue Zürcher Zeitung fra Sveits ser et stort potensial for konflikter og kaller regjeringsdanningen et «innovativt eksperiment» som ikke har blitt prøvd på et nasjonalt plan før. Riktignok finnes det eksempler på konservativt/grønt samarbeid fra Tyskland, men det er på kommunalt og regionalt plan, der f.eks. asyl- og flyktningpolitikk ikke spiller noen avgjørende rolle.

Hvilke kameler er passe store til å svelge?

Partilederne selv, Sebastian Kurz for ÖVP og Werner Kogler for De Grønne, snakker om at de ønsker å forene det beste fra to verdener. Det høres i utgangspunktet fint ut, men er det realistisk? Mye tyder på at partiene på enkelte områder ikke klarte å bli enige. Men istedenfor å bryte forhandlingene skapte man et nytt begrep og en ny måte å arbeide på. Stikkordet er: «koalisjonsfrie rom» (koalitionsfreie Räume). Det betyr med andre ord at i de tilfellene samarbeidspartiene ikke klarer å bli enige, er partene frie til å finne flertallskonstellasjoner sammen med andre partier. Også det høres fint ut, men vil det hindre at regjeringen kollapser? Ta for eksempel området flyktninge- og migrasjonspolitikk: Her er forskjellen mellom De Grønne og ÖVP – som på dette området er mye mer restriktiv enn norske Høyre – sannsynligvis størst. Det eneste alternativet for ÖVP å få sin strenge linje igjennom i parlamentet er ved et samarbeid med høyrepopulistiske FPÖ.

Når det gjelder klima, natur og miljø kan et samarbeid med ÖVP føre til nye og kanskje mer effektive løsninger.

Og hva skjer dersom De Grønne har inngått en forpliktende budsjettavtale, og så krever samarbeidspartiet i etterkant mer penger for å holde flyktninger unna Østerrike? På bekostning av hvilke andre avtaler skal dette gå? Vil Kogler og De Grønne virkelig kunne akseptere en slik løsning uten å gå for et brudd i samarbeidet? Det gjenstår selvfølgelig å se, men jeg må innrømme at jeg har mine tvil. Mest sannsynlig vil en slik situasjon utløse harde debatter mellom ulike fløyer innad i De Grønne.

ÖVP har begynt å kalle seg et turkist parti (altså blågrønt), og klima- og miljøspørsmål har blitt viktigere enn før.

På den andre siden kan det se ut som om De Grønne har foretatt en tydelig prioritering ved å sette klimakampen øverst, selv om det for grønne velgere og folkevalgte krever god appetitt på store kameler når det gjelder andre temaer. Men når det gjelder klima, natur og miljø kan et samarbeid med ÖVP føre til nye og kanskje mer effektive løsninger. ÖVP har begynt å kalle seg et turkist parti (altså blågrønt), og klima- og miljøspørsmål har blitt viktigere enn før. Takket være Fridays-for-Future-bevegelsen dreide også mye av valgkampen i Østerrike seg om klima og naturvern. ÖVP har begynt å ta innover seg at både befolkningen og næringslivet har kommet lengre på dette området i politikken. For mange grønne som opprinnelig kommer fra protestbevegelser, kan imidlertid det å gå fra kamp mot næringslivet til kamp sammen med næringslivet være et stort steg. Eksempler fra Tyskland – særlig fra delstaten Baden-Württemberg viser at et slikt samarbeid er mulig. Her har det vist seg at pragmatiske grønne politikere og moderne verdikonservative politikere er de gruppene som kanskje står hverandre nærmest. Et slikt samarbeid på nasjonalt plan er imidlertid Østerrike det første landet som forsøker.

På spørsmålet om Østerrikes «turkis-grønne prosjekt» vil lykkes finnes det ikke noe fasitsvar. Men dersom samarbeidet viser seg å fungere kan denne konstellasjonen danne en mal som også kan brukes i andre land. Som mange journalister har pekt på er dette samarbeidet et «innovativt eksperiment». Sånt sett kan man si at partene er dømt til å lykkes. For meg som grønn politiker blir det i hvert fall spennende å følge med på østerriksk politikk i årene som kommer.