Meninger

Greta og Gerhardsen – hand i hand

Vi trenger en politikk som forener klimabevegelsen og arbeiderbevegelsen, skriver leder i Rød Ungdom, Tobias Drevland Lund.

Klimakrisa er vår tids største utfordring som samfunn. Vi har litt over ti år på oss til å halvere utslippene våre. Samtidig kan den generasjonen som vokser opp i dag, bli den første på over 100 år som risikerer å få det verre enn foreldrene sine. Over 105.000 barn vokser i dag opp i familier med vedvarende lavinntekt (1). Hvordan svarer statsbudsjettet på det skrikende behovet for klimakutt, grønne arbeidsplasser og for å utjevne forskjellene i samfunnet vårt? Jeg tror vi kan finne svar ved å forene Einar Gerhardsen og Greta Thunberg – arbeiderbevegelse og klimabevegelse.

Mandag 7. oktober legges statsbudsjettet for 2020 fram av finansminister Siv Jensen. Budsjettvinnere og budsjettapere skal kåres, stortingsrepresentanter hilser hjem med ulike tiltak i sitt fylke og de påfølgende tabloide avisoverskriftene av typen «hva betyr statsbudsjettet for DEG?» kommer på løpende bånd.

I ukene og månedene etter at statsbudsjettet har blitt lansert, får man hvert år et inntrykk av at det er enormt store forskjeller mellom partiene og at det nærmest er umulig å komme til enighet, ut i fra hva mediene og politikerne diskuterer. Sannheten er at partiene er rimelig samstemte om mye, på godt og vondt. De økonomiske rammene for statsbudsjettet til de ulike partiene varierer ikke stort og det flyttes på noen milliarder i poseavgift, flyseteavgift, sukkeravgift eller årets snakkis: bompenger. Likevel skal det ikke undervurderes at statsbudsjettet har stor betydning i vanlige folks liv. Vi har i dag de rikes regjering som konsekvent bruker statsbudsjettene til å ta fra de som har minst og gi til dem som har mest, for eksempel ved AAP-innstramminger, skattekutt på milliarder til de aller rikeste, eller gjennom rekorden regjeringa har satt i bompengeinnkreving. Velferdsstaten vår og det arbeiderbevegelsen har bygget opp gjennom 100 års kamp, demonteres i rekordfart med dagens mørkeblå regime.

Spørsmålet er om dagens regjering, eller opposisjonen på sin side, klarer å løfte blikket fra den gule blekka og levere troverdige løsninger som svarer på de store utfordringene dagens samfunn går i møte? Har partiene fortsatt en helhetlig visjon for samfunnet? Eller er målet å styre i seg selv, flikke på budsjettet og bevare status quo år etter år?

Vi trenger mer enn et par milliarder her og noen milliarder der til ulike velmenende tiltak. Skal vi få løst klimakrisa, få ned de økende forskjellene mellom folk og bedre velferdsstaten for framtida, kan all kranglinga om de få milliardene som blir flytta på gjennom ulike avgifter og omprioriteringer på statsbudsjettet virke litt uvesentlig i den store sammenhengen.

I motsetning til hva enkelte i Høyre mener, så kan vi ikke «skynde oss langsomt» hverken i møte med klimakrisa eller de økende sosiale og geografiske forskjellene. Vi har dårlig tid, og jeg håper politikerne snart innser det.

Rødt lanserte sitt første helhetlige alternative statsbudsjett i fjor, med navnet «Fordi det er mulig». For ja, det er mulig, men mest av alt helt nødvendig å forandre Norge og i neste omgang verden til det bedre. For å nevne noen sentrale grep Rødt gjorde i fjorårets budsjett; øke fagforeningsfradraget til 7000 kr samtidig som man foreslo å gi Arbeidstilsynet mer midler for å bekjempe sosial dumping. Rødt foreslo å øke barnetrygden med 2352 kr i året, innfase tannhelse i egenandelsordninga og heve minstepensjonen, samtidig som det innføres en progressiv arveavgift og kuttes kraftig i stortingslønna og statlige lederlønninger. På den måten kan man ta et oppgjør med forskjells-Norge. Rødt tok også klimakrisa på alvor i fjorårets budsjett. Da foreslo Rødt 200 millioner ekstra til klimatiltak i industrien gjennom Enova, 200 millioner til oppgradering av eksisterende vannkraftverk, og satset tungt på både buss og jernbane, for å nevne noe. Jeg og Rød Ungdom håper Rødt i enda større grad enn tidligere tar klimakampen på alvor i sitt nye forslag til statsbudsjett for 2020.

I motsetning til hva enkelte i Høyre mener, så kan vi ikke «skynde oss langsomt» (2) hverken i møte med klimakrisa eller de økende sosiale og geografiske forskjellene. Vi har dårlig tid, og jeg håper politikerne snart innser det.

«We can no longer save the world by playing by the rules. It’s time to rebel to save the future.» Greta Thunberg

I disse dager har Erling Borgens dokumentar om Einar Gerhardsen rullet over TV-skjermen. Noe av det viktigste jeg mener venstresida kan trekke ut fra den, er at politikerne og de politiske partiene trenger klare og tydelige visjoner for hvordan samfunnet bør bli i framtida. Dagens situasjon og datidas Norge etter 2. verdenskrig har noen likhetstrekk: Etter krigen lå mye av industrien i ruiner og det var et skrikende behov for nye arbeidsplasser. Samtidig som mantraet «hele folket i arbeid» vant fram, var Norge etter krigen et utprega klassesamfunn med store sosiale og økonomiske forskjeller. Derfor ble det en hovedoppgave for Arbeiderpartiet og for arbeiderbevegelsen å redusere de økonomiske forskjellene, noe som de langt på vei lyktes med. I 2019 trenger vi en ny grønn industrireising for å sikre grønne arbeidsplasser, samtidig som forskjells-Norge må slås tilbake. De økonomiske forskjellene har økt helt siden 80-tallet, samtidig som vi her til lands aldri har hatt flere milliardærer.

For min og Rød Ungdom sin del er det langsiktige målet om det klasseløse samfunnet i høyeste grad tilstede, kombinert med et sterkt ønske om å bedre vanlige folks liv her og nå. Tør SV og AP tørke støv av landsfaderen og snakke høyt om de samme visjonene?

Vi får nok åtte tapte år med den mørkeblå regjeringa. Om vi får et etterlengtet regjeringsskifte i 2021, må de kommende statsbudsjettene både reflektere helhetlige mål for samfunnet, samtidig som man leverer konkrete løsninger på alle de små og store utfordringene vi har. Vi trenger ikke enda flere budsjettrunder som ender opp som nok en krangel om avgifter og ulike forslag til symbolpolitikk. Vi trenger en politikk som kan forene Einar Gerhardsen og Greta Thunberg. For å avslutte med Greta Thunberg sine egne ord: «We can no longer save the world by playing by the rules. It’s time to rebel to save the future.» (3)