Gi eiendomsskatten tilbake til innbyggerne

Norske kommuner har måttet grave dypt i lommene det siste året. Bare for å håndtere kostnadsøkninger i helsesektoren på grunn av smittesituasjonen har Oslo alene satt av 2 milliarder kroner på årets budsjett. På lang sikt er frykten at arbeidsledigheten i kjølvannet av pandemien biter seg fast på et høyt nivå. Mesteparten av kommunenes inntekter kommer fra inntektsskatt fra lønnstagere og bedrifter. Høyere ledighet betyr lavere skatteinntekter, høyere utgifter til sosialhjelp for dem som ikke fanges opp av statlige trygdeordninger og større press på andre sosiale ordninger i kommunen.

1500 milliarder kroner i bolig i Oslo – for fire år siden

Men mens de fleste økonomiske piler har pekt nedover under krisen, har eiendomsverdiene fortsatt himmelferden. For fire år siden ble verdien av Oslos boligmasse anslått til over 1 500 milliarder kroner – og da er ikke næringseiendom regnet med. Selv om boligboblen skulle sprekke er det klart at det er snakk om enorme verdier.

Disse verdiene er imidlertid svært skjevt fordelt. Mens enslige butikkmedarbeidere og helsefagarbeidere må belage seg på å bruke en stor del av inntekten til å betale husleie, og bare kan glemme å komme seg inn på boligmarkedet uten hjelp fra velstående slektninger, er utleieleiligheter en av de mest lønnsomme investeringene for de pengesterke. Så lønnsomt har det blitt at den som har egenkapital nok kan låne penger til å kjøpe en leilighet, betale en megler for å håndtere alt det praktiske og fremdeles sitte igjen med mye større avkastning enn ved å ha pengene i banken. Da har jeg ikke engang nevnt eiendomsbaronene som eier hele bygårder og tjener penger som om det var oljekilder de satt på.

I mesteparten av næringslivet må man være dyktig for å tjene penger på en investering. En butikk eller fabrikk må drives godt, og konkurransen kan være knallhard. I en by som Oslo er det slik at har du først klart å skaffe deg en leilighet med attraktiv beliggenhet, må forfallet bli ekstremt før ingen lenger er villig til å betale deg gode penger for å bo i den. Du trenger på ingen måte være en spesielt dyktig eiendomsforvalter for å få en respektabel avkastning fra investeringen. Boligmarkedet er en pengemaskin for de velstående.

Hvorfor skattlegges arbeid over 100 ganger mer enn eiendom?

I et land der det er tverrpolitisk enighet om at det er helt i orden å konfiskere over halvparten av vanlige folks arbeidsinntekt – direkte gjennom inntektsskatt, indirekte gjennom blant annet merverdiavgift og arbeidsgiveravgift – er det bemerkelsesverdig kontroversielt å skulle skattlegge eiendomsverdiene som i hovedsak ligger hos de rikeste. Tvert imot beskattes eiendom langt lavere enn andre former for formue, og svært mye lavere enn både inntekter og forbruk.

I Oslo har byrådet etter mye baluba klart å innføre en eiendomsskatt på 3 promille – attpåtil med et bunnfradrag og verdsettelse slik at den reelle skattesatsen for de fleste er mye lavere. Den som eier en villa til 10 millioner må hvert år betale en knapp promille av eiendommens markedsverdi i eiendomsskatt. Til sammenligning må en bussjåfør ut med over hundre ganger større skattesats hver gang han handler melk og brød på butikken. Merverdiavgiften på dagligvarer er som kjent 15 prosent.

Pandemien er en gyllen anledning

I Oslo har eiendomsskatten blitt venstresidens måte å kunne overby høyresiden på antall sykehjemsplasser, barnehager og lærere de kan love i valgkampen. Eiendomsskatt har blitt sterkt knyttet til ideen om at offentlig sektor fortsatt bør vokse. Nå når regningen for pandemien skal gjøres opp, og kommunen uansett må belage seg på kutt i budsjettene, har byrådet en gyllen anledning til å gjøre eiendomsskatten til en rettferdig omfordelingsmekanisme med tverrpolitisk oppslutning.

Eiendomsverdiene i Oslo er ikke skapt av eiendomsbaronene, men av alle oss som bor her.

For eiendomsverdiene i Oslo er ikke skapt av eiendomsbaronene, men av alle oss som bor her. Hvis det ikke var mulig å oppdrive dyktige renholdere, butikkmedarbeidere og bussjåfører ville eiendomsverdiene på Tjuvholmen og Bygdøy vært en brøkdel av det de er i dag. Hvis ikke T-banen hadde gitt byens befolkning rask adkomst til sentrum i rushtiden, ville kontorbyggene rundt Nationaltheatret vært mye mindre lønnsomme for Thon, Malling og andre eiendomsselskaper. Uten et godt skolesystem med dyktige lærere ville boligprisene stupt over hele byen. Det er grunnleggende urettferdig at disse verdiene skal tilfalle et mindretall av befolkningen, og grunnleggende rettferdig at kommunen gjennom eiendomsskatt sørger for at en del av verdiene går tilbake til fellesskapet.

8000 kroner til en familie på fire

I dag får de som eier eiendommer med en markedsverdi på over rundt 5 millioner kroner en faktura fra kommunen hvert år. Pengene går rett i kommunekassa og brukes til å finansiere diverse velferdsordninger. Se for deg at kommunen i stedet delte inntektene fra skatten likt ut til alle byens innbyggere. Da ville de fleste av byens innbyggere hvert år i stedet få en tilgodelapp i posten. I 2020 var inntektene fra eiendomsskatten på drøye 1,5 milliard kroner. Det blir litt over 2000 kroner per innbygger – eller 8000 kroner for en familie med to voksne og to barn. For dem som leier bolig, eller som eier en bolig med lavere verdi enn bunnfradraget, ville dette bli penger rett i lomma. For dem som eier mer verdifulle eiendommer vil det være en ekstra linje på tilgodelappen, nemlig et fratrekk for eiendomsskatt. Bare de aller mest velstående vil fortsatt få en faktura. Da snakker vi for familiers del om boliger med en verdi fra 7–8 millioner kroner og oppover.

Dette er altså en ordning som ville gi lavtlønte familier 8000 kroner ekstra å rutte med hvert år, og som også folk med normale inntekter og boligverdier ville tjene på.

Dette er altså en ordning som ville gi lavtlønte familier 8000 kroner ekstra å rutte med hvert år, og som også folk med normale inntekter og boligverdier ville tjene på, mens de aller rikeste måtte betale mer – og utenbys rikinger som skummer fløten av byens verdier gjennom sine eiendomsinvesteringer ville betale aller mest. Kan det tenkes en mer rettferdig og populær skatteordning?

Eiendomsskatten i New Jersey er ti ganger høyere enn i Oslo

På kort sikt vil dette gjøre et visst innhogg i kommunens inntekter. 1,5 milliard kroner er nokså mye penger, men likevel ikke mer enn rundt 3 prosent av Oslo kommunes samlede inntekter. Og kommunens velferdstilbud må uansett kuttes når regningen for pandemien skal gjøres opp. På lang sikt er det å skape folkelig oppslutning rundt eiendomsskatt det lureste kommunen kan gjøre. For 3 promille er som nevnt en svært lav sats, særlig tatt i betraktning det høye bunnfradraget. I USA ligger eiendomsskatten i snitt på rundt 1 prosent. I New Jersey, delstaten som ligger tett rundt New York, er den reelle satsen på over 2 prosent, eller i praksis omtrent ti ganger så høy som i Oslo. Hvis Oslo etter hvert la seg på et slikt nivå, og fremdeles betalte hver krone tilbake til innbyggerne, ville utjevningseffekten kunne bli så stor at det reduserte eller fjernet behovet for flere av kommunens mest kostbare sosiale ordninger, som sosialhjelp.

En modell for flere av kommunens inntektskilder?

En slik tilbakebetalingsordning kan også etter hvert utvides med flere inntektskilder. Oslo er en av landets mest velbeslåtte kraftkommuner, og det er lett å argumentere moralsk for at i hvert fall deler av avkastningen fra kommunens kraftaksjer bør deles ut som utbytte til kommunens "eiere", altså innbyggerne. Byen tar inn stadig større summer i parkeringsavgifter – over 400 millioner kroner i året –, som er inntekter fra utleie av innbyggernes felles eiendom, nemlig gategrunnen. Kommunen er dessuten en betydelig aktør på byens boligmarked, der den tjener gode penger på å drive utleie av leiligheter til markedspris.

Fra et økonomisk perspektiv er argumentene like gode for at både parkeringsplasser og kommunale leiligheter som regel bør leies ut til markedspris. Men mens venstresiden foretrekker markedspris på parkering og subsidiering av leiligheter for de fattige, er det motsatt for høyresiden. Hvis inntektene fra begge deler betales tilbake til innbyggerne vil det kunne sukre pillen for begge sider. De som leier kommunale leiligheter vil få refundert en del av leia, mens de som er avhengige av bilen vil få refundert en del av parkeringsgebyrene.

I kjølvannet av korona-pandemien er det viktigste kanskje likevel at tilbakebetaling av eiendomsskatten vil bidra til å få fart på den lokale økonomien. Folk flest vil få mer å rutte med, og mange av dem som har vært hardest rammet vil tjene mest på ordningen. Finnes det andre forslag som har en like grønn, sosial og næringsvennlig profil?