Frp er klimapolitikkens sentrum

Hvorfor er det så få som har en pragmatisk tilnærming til klimapolitikken?

Samfunnsdebatten har de siste årene vridd seg mer og mer mot klimasaken. Stadig flere av leserbrevene i avisene, programmene på TV og sakene på Stortinget handler om nettopp klima. Hvordan er det mulig at en sak så mange er alvorlig bekymret for fremdeles ikke har fått en langsiktig og velfungerende løsning?

Jeg tror mye av problemet ligger i måten vi snakker med hverandre på. Vi har de såkalte klimafornekterne på den ene siden, unge og gamle som ikke har noen tro på at klimaendringene i det hele tatt er menneskeskapte. På den andre siden har vi de nærmest revolusjonære miljøaktivistene, som går i fakkeltog og bruker åpenbar skremselspropaganda for å fremme sin sak. Klimapolitikken har blitt polarisert, og venstresiden er mer opptatt av å finne syndebukker, enn å finne gode løsninger.

Selv om jeg følger nøye med i den nasjonale og internasjonale klimadebatten føler jeg meg ikke hjemme på noen av de to nevnte sidene, og det er jeg ikke alene om. Folk flest bryr seg om naturen og klimaet, de forstår viktigheten av å bekjempe klimaendringer, men de forstår også hvor fundamentalt viktig det er å bevare arbeidsplasser, naturen og det samfunnet vi lever i.

Det er denne gruppen mennesker vi i FpU snakker til, de som ikke ser verdien av de svindyre klimatiltakene med usikker og marginal effekt på klimaet, men som heller vil prioritere midlene på de tiltakene som gir størst effekt. Vi som har en pragmatisk tilnærming til klimapolitikken.

For det er dessverre det jeg tror mangler i den norske klimadebatten, rett og slett litt realisme. Vi har stortingspolitikere som helt oppriktig mener at om bare vi nordmenn struper oljekrana, så kommer de andre til å følge etter. Politikere som tenker kjøttfri mandag og flyskam løser klimakrisa, og som vil gå løs på oljefondet for å realisere sine politiske drømmer. Til dem har jeg en viktig beskjed: Andre land kan ikke ta så store beslutninger uten å tenke på hva det koster. De eneste som kan juble over en nedleggelse av norsk olje og gass, er sjeikene i Saudi-Arabia og oligarkene i Russland som kan le hele veien til banken.

Det er bare i nisselandet Norge hvor man har partier som vurderer å legge ned Norges viktigste næring. Hvordan skal et fattig afrikansk land som trenger oljeinntektene sine slutte, bare fordi Norge etter 50 år med økonomisk oppbygning kan ta oss råd til det? Vi kan ikke forvente at mindre heldige land i verden har de samme mulighetene og forutsetningene som oss, når det kommer til drastiske klimakutt.

Hvordan skal et fattig afrikansk land som trenger oljeinntektene sine slutte, bare fordi Norge etter 50 år med økonomisk oppbygning kan ta oss råd til det?

Med den innrømmelsen ute av verden vil det bli enklere å diskutere de fornuftige tiltakene for oss alle. Klimatiltakene må være markedsstyrte, kostnadseffektive og bidra til å skape arbeidsplasser og kutte klimagassutslipp samtidig. FpU er liberalister, og vil aldri gå med på at statskassen håver ut til ethvert klimatiltak. Men det betyr ikke at vi ikke bryr oss. Vi mener politikerne må ha respekt for enkeltmennesket og skattebetalerne, og vil ikke kreve mer avgifter enn det myndighetene allerede gjør.

Allikevel finnes det en del tiltak vi kan gjøre, og en mer fornuftig drevet skog er et godt eksempel på dette. I oktober var jeg i Stange kommune og besøkte Glommen Mjøsen Skog, de kunne fortelle om en sunn næring som i dag bidrar til å fange 45 millioner tonn CO2 hvert eneste år. Det er over 80% av Norges totale utslipp, og denne prosenten kan økes hvis vi bare legger om skogdriften.

Denne næringen vil ikke ha flere subsidier, men sier tydelig at de trenger mer spillerom for å kunne drifte skogen mer kostnadseffektivt. Ikke på bekostning av dyr og planteliv, men på en sirkulær og fornybar måte.

Denne industrien trenger ingen gigantinvesteringer eller noen oppbygning av en ny næring, infrastrukturen ligger der og mange venter bare på et klarsignal for å legge om driften. Likevel lander Stortinget og politikerne på karbonfangst og lagring, et tiltak som i hovedsak gjør det samme som skogdrift, men som også vil koste norske skattebetalere minst 25 milliarder kroner, og bare vil fange 800 000 tonn CO2.

Det er denne manglende viljen til å tenke pragmatisk rundt klimatiltakene som FpU må påpeke gang på gang. Vi må kutte der det er mest mulig effektivt. For eksempel vil en vindmølle i India gjøre mye større nytte enn i Norge. Norsk strøm er allerede den reneste strømmen som finnes, og det er derfor mye mindre effektivt å gjøre de store tiltakene i Norge. Frp tar derfor til orde for at større deler av bistandsbudsjettet skal gå til nettopp disse tiltakene. Fordi verden vil trenge mer energi i fremtiden.

Likevel lander Stortinget og politikerne på karbonfangst og lagring, et tiltak som i hovedsak gjør det samme som skogdrift

Hvis fokuset hadde ligget på å løfte de landene som er lengst unna et fornybart samfunn, kunne vi både fått mer for hver krone investert, og vi kunne drastisk økt levestandarden i noen av verdens fattigste land. Dette er både god klimapolitikk og god utenrikspolitikk, fordi de landene som øker sin levestandard og velstand, de vil i større grad klare seg selv og i mye mindre grad være langsiktig avhengig av vår støtte og bistand.

Med det i tankene er det ingen tvil om at klimasaken er kompleks, derfor er det helt nødvendig at politikerne som skal løse krisa har flere tanker i hodet samtidig, og det ser jeg dessverre ikke fra den norske venstresiden.