Fri fritida fra klasseskiller

Urettferdigheten som debatten har lagt for dagen, er hjerteskjærende. Det er lett å behandle symptomene. Men i bunn og grunn er den et håndfast eksempel på hvordan vekst- og konkurransesamfunnets logikk infiserer de fleste av oss, oftest uten at vi tenker over det. Derfor er debatten om barns fritidsaktiviteter en viktig grønn sak.

Den nye regjeringsplattformen lover å innføre et "fritidskort" inspirert av Island: Der får alle mellom seks og 18 år hvert år 3500 kroner som de kan bruke på fritidsaktiviteter innen idrett, musikk og kunst. Det ville koste rundt 2,5 milliarder kroner i året. Om det er penger som ellers hadde gått til veier eller kutt i formuesskatten, er det sikkert fornuftig pengebruk. Om det er penger som kuttes fra skoler og barnehager, er jeg mer usikker.

Jeg skulle ønske politikerne snakket mer om driverne for at kostnadene for fritidsaktiviteter eskalerer. Det er blitt pekt på at trenerne i stadig større grad er ansatte. Det hjelper heller ikke når fotballklubber i 3. divisjon betaler A-lagsspillerne sine.

Likevel tror jeg at den viktigste driveren er at de fleste foreldre ønsker at ungene skal lære seg mest mulig fortest mulig for å bli best mulig. Jeg vil at barna mine skal få gjøre ting i sitt eget tempo, men jeg blir en skikkelig curling-pappa når de ymter frampå om at de har lyst til å lære seg noe nytt. Norske foreldre i dag tjener mye mer enn for en generasjon siden, og vi bruker mer tid på jobb. Samtidig elsker vi barna våre like høyt som før. Da bruker vi av det vi har mest av – som for de fleste er penger, ikke tid.

I tillegg har vi faktisk en mindre materialistisk tidsånd enn før. Prangende forbruk er i ferd med å bli vulgært. Når de fleste dingser masseproduseres i Kina og ethvert luksusobjekt kan leies for en dag, er det ikke lett å bedømme folks sosiale status ut ifra klær og dingser. Investeringer i barnas læring – enten det er tennis, ridning eller piano – er det derimot vanskeligere for dem med færre ressurser å kopiere. Derfor investerer du i det om du kan. Det er i alle fall slik Elizabeth Currid-Halkett ser det, i "The Sum of Small Things. A Theory of the Aspirational Class" (Princeton University Press, 2017). Også i Norge får jeg høre fra folk som jobber med barn og friluftsliv at de har inntrykk av at det ofte er foreldrene som velger dyre aktiviteter eller utstyr for barna – som en måte å vise sin status på.
Det vi trenger er politikk for å begrense rotteracet. Da jeg var barn på 80-tallet, var det ikke snakk om mer enn én fotballtrening i uka. På mitt lokale fotballag er det nå to treninger i uka for 6-åringer. For å hevde seg i konkurransen må man jo kunne spille om vinteren også – og dermed kommer kunstgressbanene med sin gummigranulat. Norske spillere blir kanskje bedre, landslaget kan hevde seg og flere nordmenn kan spille profesjonell fotball. Men jeg tror ikke ungene blir gladere.

Idrettslag som har god sosial profil får i dag mer spillemidler enn andre. Hvorfor ikke utvide det til å belønne de som holder selve "tempoet" nede? Det samme burde kommuner gjøre med sin støtte til idrettslag og andre – om de var mer opptatt av ungenes velvære enn av det lokale fotballagets "konkurranseevne". Å putte flere idretts- og kulturaktiviteter inn i SFO/AKS er også et godt tiltak – så lenge det frigjør familietid når ungene kommer hjem.

Om Currid-Halkett har rett, kommer vi likevel ikke unna at økonomiske ulikheter må bli mindre. Kommunale pisker og gulrøtter vil ha begrenset effekt om velstående post-materialistiske foreldre uansett kan punge ut det som trengs for å lære ungen yoga.

Kortere normalarbeidstid vil også bidra til å ta ondet ved roten. Det er ikke naturgitt at barndommen behøver å bli stadig mer organisert eller digitalisert. Jeg ser et ønske om noe annet fra både barn og foreldre. Første gang broren min og jeg var på telttur var vi langt opp i barneskolen. Det føltes helt normalt den gang. Begge mine barn sov i telt første gang som to-åringer. I dag er det normalt.

Når teltutstyret vårt i tillegg kommer fra den lokale utlånssentralen blir jeg riktig så håpefull for at fritida kan bli friere fra klasseskiller. Om vi bare tør å sette det inn i en større samfunnsdebatt.