Forbrukertilsynet svikter barna de forsøker å beskytte

Det er verken uventet eller uforståelig at det har kommet sterke reaksjonen mot den såkalte «klimaklokka», og reklamekampanjen rundt. Norsk Vind AS har satt opp en klokke som teller ned til verden må ha halvert utslippene i 2030, sekund for sekund. I en reklame som blir vist på norske kinoer ser vi tøffe typer som bygger den, som en siste advarsel til folket. – Klokka tikker mot 2030. Vi har ingen tid å miste, avslutter videoen.

Vindkraftmotstanderne har rast. Det tok mindre enn et døgn før det var gjort hærverk på klokka, som står i Høg-Jæren vindpark. Og organisasjonen Motvind har oppfordret folk til å klage inn reklamen til Forbrukertilsynet. Det som er mindre forståelig, er at klagerne skyver barna foran seg i argumentasjonen: De mener reklamen kan virke skremmende for de søte små.

Jeg ble overrasket da Dagens Næringsliv mandag meldte at forbrukertilsynet deler kritikken, og har kommet med forslag til hvordan reklamen kan skjerme barn.

Man kan være enig eller uenig om vindkraft i norsk natur burde være en del av løsningen på klimakrisa. Men at klimakrisa er en realitet som også barn må forholde seg til, og at tida faktisk er i ferd med å renne ut – det er fakta. Der er altså ikke dystopiske bilder fra tørke, flom og nød Norske Vind viser fram i kampanjen. Det er bare en klokke. Men det er ikke klokka som er skremmende. Det er jo at vi står i en klimakrise som blir mer og mer alvorlig for hvert sekund som går. Kanskje burde Forbrukertilsynet gått ut mot klimaet, for at det er så skummelt og vanskelig?

Kanskje burde Forbrukertilsynet gått ut mot klimaet, for at det er så skummelt og vanskelig?

Det virker som at Motvind og Forbrukertilsynet enten tror at vi ikke er i en reell klimakrise, eller at barn ikke håndterer å høre om den. Men om det er noe det siste årets klimaopprør blant barn og unge har vist oss, er det at dette ikke stemmer.

Jeg har fått snakke med en del av de mest aktive klimastreikende barna gjennom mitt styreverv i Miljøagentene og i Natur og Ungdom, og som arrangør for én av de nasjonale skolestreikene. Det burde Forbrukertilsynet også gjort. Barna jeg har snakket med blir nemlig ikke først og fremst skremt av å høre klimafakta – de blir skremt av at voksne med makt tilsynelatende ikke gjør noe. Det kan være skummelt å høre om klimaendringene i naturfagstimen. Men det som virkelig opprører de jeg har snakket med, er at regjeringa skryter av klimapolitikken samtidig som de deler ut nye oljelisenser som skal kunne brukes i flere tiår fremover. Det er hykleriet blant voksne som skremmer. At Forbrukertilsynet vil begrense klimareklame, men lar Equinors skammløse grønnvasking holde på – det er skremmende, det. For det som hjelper mot klimaangsten, er definitivt ikke å late som ingenting. Det som hjelper å treffe andre som føler på det sammen, og å demonstrere mot politikernes klimaapati.

Forbrukertilsynet kunne spurt Miljøagentene eller Natur og Ungdom om hva medlemmene deres synes om klimaklokka. I stedet viser de til et vanlig snakkepunkt blant klimafornektere

Nå må det understrekes at jeg har snakket med de mest aktive barna, de som har tatt initiativ, ikke bare deltatt på streikene. De er nok ikke representative. Men jeg hevder heller ikke å snakke på barnas vegne, eller for deres eget ve og vel, slik Forbrukertilsynet har gjort. Forbrukertilsynet kunne spurt Miljøagentene eller Natur og Ungdom om hva medlemmene deres synes om klimaklokka. I stedet viser de til et vanlig snakkepunkt blant klimafornektere: «Barn blir redde av å høre om klimaendringene. De må skjermes fra det.»

Hvis den logikken får gjennomslag ellers i samfunnet, altså at barn må skjermes fra potensielt skremmende fakta, tror jeg klimakampen er tapt. For akkurat nå er det barn og unge som står i bresjen for endring. Endring som haster.

Man kan nesten bli konspiratorisk: Skal de voksne liksom skjerme barna for klimavitenskap for å hindre at skolestreikerne setter i gang væpna revolusjon?

Skal bistands- og nødhjelpsorganisasjoner ikke lenger få bruke bilder av de sultne barna de samler inn penger til, i sine reklamer? Kanskje vi skulle kutta ut historieundervisningen om verdenskrigene, for kanskje barn blir redde for at det skjer igjen? Sultende barn skal barna få se – men ei klokke blir for drøyt.

Jeg husker første gang jeg forstod at det fantes ordentlig fattigdom på jorda. Det var et program på Barne-TV, med en reportasje fra en slum ett eller annet sted. Det må ha gjort skikkelig inntrykk siden jeg fortsatt husker det. Jeg tror det var bra for meg at jeg fikk høre om det vanskelige i verden. Og jeg tror jeg hadde blitt ufattelig skremt dersom ingen voksne rundt meg hadde brydd seg om det. Slik tror jeg barn og ungdom føler det – når budskap om klimaendringer blir for sterk kost for de voksne. Klimaendringer – som voksne selv har skapt.