For å løse klimakrisen må vi tørre å elske oss selv

Kintsugi går ut på å reparere knust porselen med limstoff iblandet edle metaller. Gjenstanden blir mer verdifull enn da den var ny. Hvis vi kan tenke på samme måte om oss selv, våre forhold og våre ting, vil vi komme langt i målene om en bedre verden.

Vi har nå gått gjennom flere måneder med koronakrise, økonomisk krise, aggressive identitetspolitiske diskusjoner og selvfølgelig klimadebatter. Mange har tilbrakt sommeren i Norge, og en del begynner å gjenoppdage gleder i de små øyeblikkene, i samvær med venner og familie eller fine stunder alene. Andre står ensomme igjen og har fått kjenne angst, frykt og sorg sterkere enn på lenge, uten fellesskapet utenfor bostedet. Mange har kjent på økt kroppspress etter mye mer stillesitting, trøstespising, hjemmekontor og stengte gym, noe som møtes med stadig mer kroppspositivisme i sosiale medier med bilder og videoer av dissende rumper og mager og strekkmerker. Det ulmer i grasrota på tvers av problemstillinger og idealer, på tvers av landegrenser, på tvers av politisk ståsted og aldersgrupper. Hvem skal ta ansvaret for klimakrisen? Hvem har skylden for at flere og flere unge har psykiske problemer, og hvor skal vi vende oss for å løse det hele? Hvor mye må vi ofre, og hvordan skal vi overtale alle andre om å gjøre slike offer? Men er det egentlig offer som skal til?

Flere kriser – én løsning

Jeg jobber i mote- og tekstilbransjen og har vært innom “fast fashion” før jeg begynte med etisk mote, “slow fashion” og reparasjon. Jeg har også erfaring med kroppsdysfori, spesielt i forbindelse med yrkesdanserutdannelsen min. Jeg er en perfeksjonist og idealist og har møtt veggen to ganger. Slik jeg ser det er både årsakene og “løsningene” de samme for både klimakrisen og utseendepress og mange andre utfordringer vi står ovenfor.

Vi trenger et paradigmeskifte i måten vi verdisetter alt vi omgir oss med. Jeg tror det handler om en dyp mangel på autentisitet og mangel på respekt for det som omgir oss.

Vi har havnet der vi er i stor grad som et resultat av idéen om at vi kan kjøpe og forbruke oss til lykke. Kapitalismen har gitt oss enormt mye bra og en levestandard det ville vært umulig å oppnå så raskt uten. Det kan dessverre bli for mye av det gode, og det bør være mulig å takke for de godene forbrukersamfunnet har gitt oss, og samtidig ta et steg tilbake og ikke la det drukne oss.

Vi har blitt så vant til å ikke ta vare på ting at vi heller ikke tar vare på oss selv.

Det vi gjør hver dag påvirker hvordan vi ser og opplever verden. Våre forbruksvaner påvirker måten vi evaluerer og behandler andre. Våre forbruksvaner endrer noe i oss, og vi ender med å drive rovdrift på oss selv, slik vi gjør med naturen. Vi browser potensielle dater i apper som om det var en nettbutikk, og vi polerer på egen fasade til det ugjenkjennelige. Alt som faller utenfor idealet gjemmer vi bort som et flekkete klesplagg bakerst i skapet.

Vi har blitt så vant til å ikke ta vare på ting at vi heller ikke tar vare på oss selv. Måten vi vurderer verdi er først og fremst hvordan noe ser ut; hvor nytt, rent, fint og uskadet noe er, hvor trendig noe er og verdien andre forteller oss at noe har. Dette påvirker også hvordan vi oppfatter vår egenverdi.

Vedlikehold av skjorte og sinn

Ting som blir brukt får riper og slitasje, og mennesker som lever gjør det også, både fysisk og mentalt. For å fungere optimalt trenger også vi vedlikehold. Vi trenger reparasjon og vi trenger omsorg og kjærlighet. Vi kan faktisk fungere veldig bra uten å se helt “perfekte” ut, vi fungerer gjerne bedre og oppretter mer når vi ikke gjør det. Det at vi trenger vedlikehold og reparasjon betyr ikke at vi er mindre verdt, men det er vanskelig å virkelig tro på det når vi ikke lenger praktiserer tradisjonene for å reparere og ta vare på tingene rundt oss.

Det kan være vanskelig å prioritere og investere tid i egen helse når et “perfekt” ideal eller ytre uansett ikke kan oppnås, hva er vitsen da?

Mange av oss bruker mye tid på å se sunne ut, men de stegene man må ta for å faktisk ha god helse er ikke alltid de som synes mest. Så lenge man opplever skyld og skam over der man er, er det vanskelig å ta de grepene som skal til. Man skyr unna fordi endringer krever at man aksepterer nøyaktig hvor man er, hvor svak, stiv, sliten, eller skadet man er og så tillate seg å ta den tiden det tar for å bli bedre. Sliter man med dårlig mental helse vil ikke skam rundt det hjelpe, sliter man med fysiske helseproblemer hjelper det lite å prøve å flykte fra eller ignorere det, eller trene som om man ikke hadde det. Med tålmodighet og kjærlighet til seg selv, uavhengig av hvordan kroppen ser ut, kan man søke etter svarene på hva man egentlig trenger, og så gi seg tid og rom til å jobbe med det. Men man må akseptere at man ikke vil kunne se ut som et ideal man har, eller som man selv gjorde som 19-åring. Det trenger ikke være mindre vakkert likevel, bare annerledes, i stadig forandring og utvikling.

Wabi Sabi er en japansk filosofi som handler om å finne skjønnhet i utvikling og forfall. Utifra denne filosofien har vi blant annet fått en reparasjonsteknikk som heter Kintsugi. Den går ut på å reparere knust porselen med limstoff iblandet edle metaller. En slik reparasjon fører til at gjenstanden bokstavelig talt er mer verdt etter den er ødelagt og reparert enn da den var ny. Jeg har latt meg inspirere av denne tanken i måten jeg reparerer klær, ved å dekorere og forskjønne dem, slik at verdien bare øker ved bruk og slitasje. Hvis vi kan tenke på samme måten om oss selv, våre forhold og våre ting vil vi komme langt i målene om en bedre verden for både mennesker, dyr og natur. Vi kjenner til begrep som “what doesn’t kill you makes you stronger”. Se for deg en verden der vi løfter frem, inkluderer og ansetter folk ikke på tross av skader, sykdom eller vanskeligheter, men på grunn av dem. Hvilke styrker og erfaringer får vi gjennom våre “avvik”? Ved å ikke investere i og la individer få utvikle seg i egen retning istedenfor å prøve å skvise dem inn i en norm, eller la dem stå utenfor, kaster vi bort enorme mengder ressurser og menneskelig potensial.

Artikkelforfatteren lar seg inspirere av den japanske reparasjonsteknikken Kintsugi for å reparere slitte eller ødelagte tekstiler.

Vi har det godt som uperfekte

“The Harvard Study of Happiness” har målt indikatorer på lykke over flere generasjoner og har konkludert at det ikke er penger, utdannelse, helse eller utseende som med størst sikkerhet sier noe om hvor lykkelige noen vil bli. Den viktigste indikatoren er gode relasjoner. Gode relasjoner får vi ikke gjennom snapchat filter og falske øyevipper eller nye biler og dyre ferieturer. Gode relasjoner bygger vi når vi tør å være uperfekte og sårbare med hverandre; når vi er autentiske. Ofte tror jeg vi ikke engang vet helt selv hvem den autentiske oss er, fordi vi bruker så mye tid på å prøve å fremstå som noe annet. Autentisiteten i denne sammenheng kan handle om å tørre å gjøre det du har lyst til å gjøre selv om venneflokken eller samfunnet forøvrig kanskje synes du er rar. Aller mest handler det om å tørre å være åpen om ting man skammer seg over, våge å ytre behov, klare å sette grenser og tørre å snakke om det som gjør vondt. Når vi gjør det med noen utvalgte mennesker kan vi føle oss akseptert slik vi er, inkludert alle våre “feil” og “mangler”. Vi må tørre å blotte våre “flekker og hull”, først da kan vi bearbeide og reparere og bygge videre. Først da kan vi erfare at vi er gode nok, at vi har en iboende verdi, uavhengig av hva vi jobber med, hvor vi bor, hvilke synlige talenter vi har, eller hvordan vi ser ut. Mye av dette kan vi oppnå ved å være ærlige og gode med oss selv, ved å akseptere hvem vi er, hva vi får til og ikke, og fortelle oss selv at det er helt greit å være uperfekt, istedenfor å prøve å gjemme alle “feilene” og ikke erkjenne deres eksistens. Det kan være så enkelt som å si, i dag er jeg sliten og klarer bare en brøkdel av det jeg hadde planlagt, og det er greit, jeg skal la kroppen min hvile, det trenger den.

Når vi begynner å tro vi er gode nok som vi er, vil vi lettere stå imot kjøpepress, fordi vi vet at vi ikke trenger det produktet som selges (det være seg en ting eller tjeneste) for å være gode nok og være verdt nærhet, kjærlighet og tilhørighet.

Så lenge vi lever i et samfunn der vi blir bombardert med budskap om at vi blir lykkeligere av forbruk vil det å løse klimakrisen oppleves av mange som et ran, ikke bare av våre ting, men også av vår jakt på lykke. Ironisk nok er forbruksjaget antakelig et av de største hindrene vi har på veien vår dit.