Folkebevegelser og ungdomsopprør

Teksten er basert på Knut Kjeldstadlis innlegg på konferansen Broen til framtiden, som holdes på Folkets Hus i Oslo 28. februar 2020.

Motstandsrørsler

De rørslene jeg først skal nevne, er kalt sosiale bevegelser, fordi de vil endre samfunnet, folkebevegelser, noe som viser til medlemmene, og endelig kollektive bevegelser som dreier seg om hvordan de arbeider.

Noen kjennetegn ved disse rørslene er at det sosiale grunnlaget fantes hos allmuen, i folket, ikke hos eliten. Bevegelsen omfattet gjerne en flora av organisasjoner, og de hadde en indre offentlighet ved møter, i aviser og lignende. Rørslene var gjerne kamporienterte, de hadde en utpekt motstander, enten det var Satan, alkoholen eller kapitalen. De var dessuten forholdsvis uavhengige av staten, og kunne føre fram egne krav.

Bevegelsene det dreier seg om oppstod i oppbruddet fra et tradisjonelt samfunn, i overgangen til et nytt, i siste halvdel av 1800-tallet. Bevegelsene er blitt kalt motkulturer. Med det tenker vi på kristne lekfolk og dissentere, den breie nasjonaldemokratiske Venstre-rørsla, og avholdsrørsla. Denne siste er nå nesten glemt. Men i sin tid var den landets største folkebevegelse.

Så kom de som mer entydig er skapt av det moderne samfunnet, nemlig den sosialistiske arbeiderbevegelsen, økonomiske bondebevegelser med Bondelaget og landbrukssamvirket, og vi bør nevne første generasjons kvinnebevegelse, sjøl om den i antall medlemmer ikke var så stor.

Dagens tenkning er ofte preget av en enten/eller-logikk: Enten arbeidsplasser og fagbevegelse, eller miljørørsle og klima. Men dette må tenkes sammen.

Hvilken betydning hadde disse rørslene?

Etter mitt syn var disse rørslene den viktigste krafta bak demokratiseringen av Norge. De var motor og garantist. Noen mener at Grunnloven i 1814 lå til grunn for demokratiet, men da bør en huske at få hadde stemmerett og at stemmeretten ikke ble utvidet før i 1884, og da ganske beskjedent. At utvidelsene til slutt kom, er det organisasjonene som har æren for.

De fremmet demokratiet på flere måter: ved å være en motmakt til overklassens kapitalmakt og elitenes mediemakt, og gjennom deltaking fra folk; demokrati er en prosess, ikke bare et resultat. Folkebevegelsene fungerte også treningsarena for dem som skulle bli folkelige politikere, og en kunne lære sameksistens med miljøer som en sjøl stod fjernt fra, eller til og med mislikte, men som likevel skal ha rett til å finnes. Rørslene ga også valgmuligheter, ved at det fantes flere ulike bevegelser en kunne slutte seg til.

Ofte blir bevegelsene delt i to kategorier: ideelle bevegelser og interesseorganisajoner. Ifølge denne todelingen arbeider de ideelle for en «sak», mens interesseorganisasjoner arbeider for å få gjennomslag for økonomiske krav. Ideelle bevegelser omfatter blant annet de kristne, de nasjonale, og feministene, mens arbeiderbevegelsen, særlig fagbevegelsen og bondebevegelsen, var interessebaserte.

Uten en følelse av rettferd vil en ikke være med.

Skillet mellom idealer og materielle interesser kan bli trukket for skarpt. FagbevegeIsen var ikke bare opptatt av kroner og øre. I 1930 holdt min farfar tale til ungdommen da det nye Rjukan Folkets Hus åpnet. Han sa: «Gjør Socialismen til Eders religion og dette Hus til Eders Tempel, Eders Helligdom, Eders Skattkammer». Mer ideelt enn dette ble det knapt.

Det har heller ikke vært slik at arbeidsfolk neglisjerte natur og miljø. Det fortelles om gruvearbeideren Hans Trondsen, som hadde vært ved Langvatnet i Fauske før gruva i Sulitjelma ble åpnet. Da han kom tilbake i 1907, sier han, «var nu alt forvandlet og blitt til en ørken… Kun de mektige høyfjellsviddene var uberørt av kulturens inntrengen i dalen nedenfor». Men noe skulle en leve av. Som en arbeider fra Ålvik sa: «Me visste praktisk talt ikkje om noko anna. I dei harde åra var det til å skaffe seg jobb då. Enten da var livsfarlig eller mindre livsfarlig, berre me hadde jobb.»

Arbeidersaken og miljøsaken må tenkes sammen

Dagens tenkning er ofte preget av en enten/eller-logikk: Enten arbeidsplasser og fagbevegelse, eller miljørørsle og klima. Men dette må tenkes sammen. Skal vi sikre oppslutning om et radikalt miljøprogram som kan gripe inn i folks måte å leve på, må det gå hand i hand med et sosialt program som omfordeler byrdene, som sørger for rettferdig utjamning. Om bedrifter må legges ned av miljøgrunner, må samfunnet kompensere dem som rammes. For uten en følelse av rettferd vil en ikke være med. De færreste ønsker å være den som sitter igjen med regningen når de andre går fra bordet.

Hva kan vi lære av motkulturene?

Kanskje vi har en del å lære av avholdsrørslas historie, den som altså i sin tid var størst, med i alt 250 000 medlemmer i 1912, og som seiret i folkeavstemningen om brennevinsforbud i 1919. La meg nevne to forhold:

De forskjellige delene av rørsla hadde ulike tolkinger av situasjonen. Noen så Kong Alkohol, alkoholkapitalen, som primær motstander, andre så forklaringen i ugudelighet eller i karaktersvakhet. I organisasjoner som Godtemplarene var det stor vekt på individuell livsførsel. Trass i ulikheten klarte de å samarbeide i en «Fælleskomité».

Bevegelsen kombinerte politisk press med krav til medlemmenes livsførsel. Det personlige avholdsløftet var en meget alvorlig sak; losjebrødrene fulgte med på hverandres livsførsel, og hjelpen, for ikke å si gruppepresset, til å holde løftet, var stor. I statuttene for den første avholdsforeningen het det: «Vi erklære og love fra nu af ikke at omgaaes med nogen erkjent Drukkenbolt, det være sig paa Vertshuse eller andre offentlige Steder.»

Jeg mener ikke at vi skal klone denne rørsla, at den skal gjenoppvekkes slik noen drømmer om at mammut kan avles fram igjen fra DNA-rester. Men lærdommen man kan hente er at når folk synes saken er alvorlig nok og føler at også andre støtter opp og ikke sniker seg unna, så er vi villige til å gjøre en innsats som også griper inn i eget liv.

Allianser mellom ulike bevegelser

Dette gjelder også det som er kalt ungdomsopprør, med engasjement, kampvilje, og spontanitet. Ta for eksempel 1968, da den ene fløyen, hippiene, samlet seg om en felles kultur og livsstil, og den andre fløyen, de militante sosialistene, var politisk innrettet mot samfunnsendring. Kampviljen har vært tydelig i mange opprør. Men 1968 viser også begrensningene ved å tenke på opprør utelukkende som mellom generasjoner, ungdom mot voksne; man må også se på klasse. Det var ikke ungdommen, studentene og skoleelevene som skremte de Gaulle; det skjedde først da fagbevegelsen kom på banen.

Den andre svakheten ved ungdomsopprør har vært at de tenderer til å bli krappe, kortvarige bølger. Det som syntes som en sterk forandrende kraft: Occupy Wall Street-bevegelsen i USA (2011) – hvem tenker på den i dag?

Så det vi kan arbeide for og håpe på, er en allianse mellom det nye ungdomsopprøret og de klassiske folkebevegelsene, Vi trenger at organisasjonsstyrken i fagbevegelsen gjør felles sak – LOs medlemstall nærmer seg en million – og vi trenger gløden hos store deler av ungdommen. Vi har også kirken med oss, så det kan høve å avslutte med et amen.