EU er en hvilepute for Norges klimapolitikk

Gjennom EØS-avtalen er Norge tett knyttet til EUs klimapolitikk. I tillegg til å følge EUs miljøstandarder, og underordne oss hensynet til fri flyt i det indre markedet, har vi valgt å gå via EU for å forplikte oss til Paris-avtalen. Det gjør at vi har tilgang på fleksibilitetsmekanismer som åpner opp for at vi kan kutte andre steder enn i Norge, uten at dette bryter med Paris-forpliktelsene våre. For eksempel: Gjennom å gå via EU har Norge fått godskrevet deltakelsen i klimakvotesystemet som et tilstrekkelig bidrag til Paris-forpliktelsene for kvotepliktig sektor. Det betyr at når EU i alt planlegger å kutte 43 % av de kvotepliktige utslippene innen 2030, så kan Norge telle det som «våre egne utslippskutt», på tross av at Norge bare er anslått å kutte 6 % av de kvotepliktige utslippene våre de neste 10 årene. Også i den ikke-kvotepliktige sektoren har EU gitt oss fleksibilitet til å betale for å slippe å være med på dugnad. Dersom andre land klarer å overoppfylle klimamålene sine kan Norge kjøpe utslippstillatelser fra disse landene, i stedet for å kutte her hjemme. Resultatet er at Norge kan «forplikte seg til 50 % kutt», uten at dette egentlig betyr «50 % kutt». At Norge gikk via EU-systemet for å forplikte seg til Paris-avtalen gjør at vi kan kamuflere vår egen mangel på klimahandling bak EUs «kostnadseffektivitetsfremmende fleksibilitetsmekanismer».

Det er ikke bare i utformingen av Norges Paris-forpliktelser at EU-tilknytningen vår har blitt en hvilepute for klimapolitikken som føres. Etter hvert som ansvaret for klimapolitikken har blitt flyttet fra nasjonalt til overnasjonalt nivå, har land som pleide å ligge foran EU i utformingen av egne miljøstandarder gradvis sakket akterut, og heller endt opp med å legge seg på EUs nivå. Et nylig eksempel er Norges initiativ for å fase ut palmeolje i bruk av biodiesel. Norge var på vei mot et forbud allerede i 2020, men endte opp med å utsette ettersom det ble klart at EU ikke ønsket en utfasing før i 2030. Ifølge Regnskogsfondet vil det globale forbruket av palmeolje i biodrivstoff øke utslippene med 7 milliarder tonn Co2 over de neste 20 årene, noe som tilsvarer det dobbelte av EUs samlede utslipp.

Resultatet er at Norge kan «forplikte seg til 50 % kutt», uten at dette egentlig betyr «50 % kutt».

EUs miljøstandarder var, etter initiativ fra Danmark, egentlig ment å fungere som et gulv og ikke et tak for hvor langt landene kunne gå i sin nasjonale utvikling av egne miljøstandarder. EUs varestandarder har likevel endt opp med å fungere litt som både gulv og tak. Norge har for eksempel ikke lov til å innføre et forbud mot nysalg av fossilbiler, da en bil som er lovlig å selge i et EU-land, automatisk er godkjent i hele EU og EØS-området. Norge, som i dag har omtrent 23 ganger så mange el-biler per person som EU, kunne fint tatt det siste skrittet mot en fullstendig elektrifisering av bilparken gjennom å forby nysalg av fossilbiler. Som en del av EUs indre marked må vi imidlertid sitte stille og vente på at EU får fart på sin egen elbil-satsning, før vi kan ta egne nasjonale grep.

Man kan finne flere eksempler på at deltakelse i det indre markedet i seg selv går på akkord med viktige klimahensyn. Å åpne opp markedene for ubegrenset handel gjør for eksempel at man i større grad produserer varer der det er billigst. Mer handel gjør at statene satser på næringene der de har et komparativt fortrinn, noe som gir mer storskalaproduksjon og økte transportutslipp. Fra 1990 til krisen i 2008 økte EUs transportutslipp med 26 %. Som følge av EØS-tilknytningen vår har hatt en tilsvarende utvikling i Norge, i årene etter etableringen av det indre markedet.

For Norge, som på grunn av store avstander, høyt kostnadsnivå og lave temperaturer har svak konkurransekraft i matvaremarkedet er «mer handel» synonymt med «mer import».

En næring hvor det kan være spesielt skadelig for klima å åpne opp for frihandel er i jordbruksnæringen. Som følge av EØS-avtalens artikkel 19 må vi annet hvert år gå med på å åpne opp for mer handel med jordbruksvarer. For Norge, som på grunn av store avstander, høyt kostnadsnivå og lave temperaturer har svak konkurransekraft i matvaremarkedet er «mer handel» synonymt med «mer import». Fra 2015 til 2017 økte EUs eksport til Norge med 9 %, mens vår eksport til EU økte med 3 % etter artikkel 19-forhandlingene. I tillegg til økte transportutslipp er den økte landbruksimporten dårlig for klima, simpelthen fordi EU driver jordbruk på en mindre klimavennlig måte enn Norge. Mens vi har en kombiku som lager både kjøtt og melk, bruker EU noen kyr til melk og andre til kjøtt. Mens vi driver småskala og bruker utmarken er EUs felles landbrukspolitikk innrettet mot stordrift, som gir et økt press på landbruksjorden. I 2003 gikk 70 % av landbrukssubsidiene i EU til 20 % av de europeiske gårdene. Siden den gang har utviklingen fortsatt i samme retning. Mens gjennomsnittsstørrelsen på en gård i EU var 14,4 hektar i 2010 var den på 16,1 hektar i 2013.

Man kan finne flere eksempler på at hensynet til fri flyt går på akkord med viktige klimahensyn. Gjennom å si opp EØS-avtalen til fordel for en vanlig handelsavtale kunne Norge gjenvunnet et handlingsrom som vi kunne brukt til å gå lengre i klimakampen enn vi gjør i dag. Samtidig kunne vi, gjennom å sette egne klimamål i stedet for å tilknytte oss EU sine, i langt større grad startet vår egen grønne omstilling nå, heller enn å betale for å slippe å være med på dugnad. Det er likevel ikke åpenbart at det å si opp EØS-avtalen i seg selv vil gjøre Norge til et foregangsland på klima. Hvorvidt en EØS-utmelding er bra for klimasaken eller ikke vil avhenge av hvilke aktører som driver frem en eventuell EØS-utmelding, og hvem som sitter rundt forhandlingsbordet under utformingen av en ny EU-tilknytning. Så lenge miljøbevegelsen har en sentral plass i en slik prosess er det gode grunner til å tro at en EØS-utmelding kan føre til at Norge griper de mulighetene som utmeldingen gir, og bruker dem til å gå lengre i å sikre en ambisiøs klimapolitikk.