Skatten mot Black Friday

En progressiv forbruksskatt (PFS) og kraftig arveavgift vil tilsammen være et økonomisk, sosialt og miljømessig kinderegg som kan erstatte både selskapsskatt, inntektsskatt og merverdiavgift.

Progressiv forbruksskatt
Med en PFS betaler vi skatt etter hvor mye vi forbruker, etter en sats som øker progressivt. Skatten beregnes gjennom selvangivelsen akkurat som dagens personskatt: Du oppgir alle inntekter du har mottatt gjennom fjoråret. Du legger til forbrukslån du har tatt opp. Fra denne summen trekkes så sparing og investeringer. Restbeløpet er årets forbruk, og det er kun dette som beskattes.

PFS kan gjøre skattesystemet mer utjevnende: For dem med lavt eller middels forbruk kan man sette skattesatsene slik at de får en skattelette når inntektsskatt og moms forsvinner. Motsatt er det nesten ingen grense for hvor høyt skattesatsen kan settes for dem med høyest forbruk. La oss si at marginalskatten for dem settes på 100 %. Da vil en bil du kjøper for 500 000 kroner koste én million etter skatt.

Miljøgevinsten er åpenbar. Det er statusforskjeller mellom folks hus, biler og alskens dippedutter som driver konsumerismens tredemølle. Med en PFS der satsene begynner lavt og stiger bratt vil disse forskjellene bli atskillig mindre. Dermed kutter vi motivasjonen for å løpe på tredemølla.

Skatten er økonomisk effektiv fordi den straffer ingen for å tjene mye, den motvirker sløsing og oppmuntrer til investeringer. Den blir skatten for framtidige generasjoners ve og vel. Den blir skatten som gründere kan omfavne.
Sist men ikke minst får grensehandel og utenlandske nettbutikker seg et kraftig skudd for baugen når forbruksskatten betales gjennom selvangivelsen i stedet for i butikken. PFS bør fases inn samtidig som merverdiavgift, selskaps- og inntektsskatt fases ut, f.eks. over ti år. Dermed kan vi justere detaljene mens vi samler erfaring.

Arveavgiftens come-back
Det beste argumentet mot PFS er at rikfolk med lavt forbruk vil tjene på omleggingen. Siden en PFS vil redusere ulikhetene i folks forbruk uten å gjøre noe med inntektene deres, vil den føre til at de med høy inntekt raskere bygger opp sine formuer. Derfor må en PFS gå hånd i hånd med å gjeninnføre en kraftig styrket, progressiv arveavgift. Den ble avskaffet i 2013 fordi høye fribeløp og lave satser gjorde at det kostet mer enn det smakte å kreve den inn: Blå og røde regjeringer hadde siden 1980-tallet i praksis avskaffet den steg for steg. Det står i skarp kontrast til rollen arveavgifter har spilt i mange samfunn som har klart å redusere ulikhetene, som USA på 1930-tallet: I 1937 ble John D. Rockefellers bo belastet med 70 % arveavgift. Den britiske arveavgiften hadde en toppsats på 85 % så sent som i 1969.

Prisen for et sivilisert samfunn
PFS er et kinderegg, ingen magisk medisin. De fleste farer for skatteunndragelse og avgrensningsspørsmål vi har i dag vil bestå: Hva skal en person liknes for i utlandet og hva i Norge? Sparer du i boligen din når du nedbetaler lånet eller "forbruker" du dens evne til å gi deg tak over hodet? Hvilke skattefordeler skal barnefamilier ha? Vi kan beholde dagens regler for å håndtere slike spørsmål, eller vi kan benytte den gylne anledningen til å fikse feil, f.eks. den manglende boligbeskatningen.

PFS vil senke veksten i forbruket. Håndtert feil kan det gi massearbeidsledighet. Håndtert riktig vil flere hender og hoder bidra til å bygge morgendagens samfunn. Eller vi vil ta ut mer av produktivitetsveksten som kortere arbeidstid framfor maksimal lønnsvekst. PFS kan gjennomføres på både "blå", "røde" og "grønne" måter. Fellestrekket er at PFS passer som hånd i hanske for velferdsstater i en global, digitalisert økonomi.

"Skatt er hva vi betaler for et sivilisert samfunn," sa den amerikanske dommeren Oliver Wendell Holmes Jr. For å bevare det, må vi utrede en grunnleggende skattereform nå mens vi ennå har tid.