Er pekefingeren klimakommunikasjonens akilleshæl?

Pekefingeren brukes flittig til å begrense andre, fordele skyld og indusere skam i klima- og miljødebatten. Men denne retorikken, som appellerer til våre moralske følelser om hva som er rett og galt, medfører en polarisering rundt tematikken miljø og klima. Spesielt det siste året synes denne retorikken å ha bidratt til økt splittelse i det norske samfunnet. Dette uroer meg. I et samfunn som sannsynligvis vil bli mer utrygt som følge av klimaendringene, er respekt for hverandre og fellesskap viktigere enn noen gang. Selv om det å appellere til skam og skyld sannsynligvis har vært et sterkere virkemiddel enn ren informasjon for å bidra til å øke folks bevissthet rundt «korrekt atferd» i møte med noen av miljø- og klimautfordringene, er ikke strategien motiverende for å oppnå atferdsendring. Strategien representerer heller ikke den mest hensiktsmessig tilnærming i møte med dem vi ønsker å endre verdier, holdninger eller adferd hos.

Påføring av skam er ikke hensiktsmessig for å oppnå atferdsendring

Kan det å ekskludere andre eller overtale dem ved å få dem til å føle seg liten eller moralsk forkastelige være en dårlig eller til og med farlig strategi?

Sinne, skam, behov for å forsvare seg, skyldfølelse, og en følelse av å bli stigmatisert er sannsynlige reaksjoner utløst hos dem som får pekefingeren rettet mot seg. I Store norske leksikon er skam definert som en sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Skam er nært knyttet til selvfølelsen, får en til å føle seg liten og gjør det vanskelig å opptre konstruktivt. Videre står det at moderne nyord av typen «kjøttskam» og «flyskam» må forstås i denne konteksten: De som spiser kjøtt eller flyr bør oppleve seg selv som moralsk forkastelige. Stigmatisering er kanskje den ytterste konsekvens av en retorikk basert på å indusere skam. Ifølge Store norske leksikon er stigmatisering som sosialpsykologisk prosess et skremmende og farlig fenomen som i sin ytterste konsekvens kan lede til forfølgelse og lynsjing av enkeltpersoner. Kan det å ekskludere andre eller overtale dem ved å få dem til å føle seg liten eller moralsk forkastelige være en dårlig eller til og med farlig strategi? Studier som har forsket på hvorvidt det å appellere til skamfølelsen hos andre medfører en positiv atferdsendring, har vist at skam ikke motiverer til handling, men derimot utløser opplevelser av å bli forsøkt manipulert, aggresjon, kraftløshet, hjelpeløshet og selvforakt. Det å appellere til skyldfølelsen kan i noen tilfeller være effektivt, men kun hvis identifisert atferd samsvarer med personens identitet og gruppetilhørighet. Å indusere frykt er en annen hyppig brukt teknikk, heller ikke denne er virkningsfull med hensyn til å fremme en stabil atferdsendring. Frykt motiverer oftest kun til en første handling, men etterhvert som et fryktbudskap gjentas mister det effekt enten fordi man unngår å lese det for å skjerme seg selv, eller fordi det medfører en følelse av hjelpeløshet og håpløshet.

Empatien kan være til hinder for miljøbevisst atferd

Menneskers iboende egoisme blir ofte pekt på som årsak til fraværet av miljøvennlige handlinger selv når holdningene og kunnskapen er tilstede - men er det egentlig så enkelt?

Forskningen viser at moralske følelser som empati også hindrer oss i å være miljøvennlige.

Forskningen viser at moralske følelser som empati også hindrer oss i å være miljøvennlige. Vi har f.eks. lett for å kjenne på empati hvis vi får beskrevet et enkelt menneskes lidelse. Dersom vi isteden blir presentert med et helt folkeslags lidelse har empatien lett for å avta eller forsvinne. Empati utløses også i mye større grad for dem som står oss nærmest. Derfor klarer mange for eksempel ikke å motstå å fly halve jorden rundt for å delta i en søsters eller bestevenns bryllup, la sine barn feire «tradisjonell» Halloween eller kjøpe gaver til hverandre. Empatien vi føler for den smerte eller sorg vi tror vi påfører mennesker som står oss nær ved ikke å gjøre disse tingene er for de fleste sterkere enn empati overfor mennesker eller dyrearter vi ikke føler oss like nært knyttet til.

Først mat – så moral

Vår kapasitet til å fokusere på overordnete verdier vil også variere da mennesker først og fremst fokuserer på å dekke sine basale behov. Det er ofte først når disse er dekket at vi klarer å ha et mer overordnet perspektiv. Miljøengasjerte personer er oftest fra middelklassen, noe som ofte blir problematisert, men kanskje ikke er så rart. Forskning viser at vi har mer tillit til informasjon som kommer fra noen vi identifiserer oss med. Middelklassen vil da lettere ha tillit til vitenskap og forskningsformidling fordi den oftest utføres av representanter fra middelklassen. Men, hva er det viktigste for klima og miljø? Er det hvilke holdninger vi har eller hvilket klimaavtrykk vi setter?

Hvis respekt for andre er en av våre verdier, hva med å møte våre meningsmotstandere der de er, heller enn der vi ønsker at de skal være?

Fattige som ikke gjennomfører et eneste miljøtiltak vil uansett ha et lavere fotavtrykk enn middelklassen som resirkulerer, spiser mindre kjøtt og kjører elbil. Fattige bor i mindre boliger, reiser mindre, benytter oftere offentlig transport og konsumerer mye mindre.

For de fleste av oss er en del av våre overordnete verdier av moralsk karakter. Vi er opptatt av sosial rettferdighet, vi ønsker ikke at andre skal lide, vi vil gi våre barn en tryggest mulig fremtid, vi ønsker å ivareta det biologiske mangfoldet og vi verdsetter respekt for andre. Hvis respekt for andre er en av våre verdier, hva med å møte våre meningsmotstandere der de er, heller enn der vi ønsker at de skal være? Å møte andre der de er utløser positive følelser, og studier viser at når vi kjenner på positive følelser er vi mer åpne og mottakelige for informasjon og kunnskap som står i kontrast til vår egen overbevisning. Når vi isteden blir trigget til å kjenne på negative følelser vil vi møte motstridende informasjon med motstand og avvisning.

Positive følelser er mest motiverende

Ønsket om å kjenne på positive følelser og glede er kanskje det vi mennesker i aller størst grad har til felles. Forbrukersamfunnet ved sin bruk av reklame og markedsføring presenterer lykke som ekvivalent med å eie objekter som indikerer status, ha et kult image og reise til eksotiske steder. Studier viser derimot at jo sterkere vi prioriterer slike materialistiske verdier, jo mindre tilfredse og glade blir vi. I motsetning blir vi gladere av å flytte fokus fra oss selv og over på å gjøre noe for andre eller for samfunnet. Glede, stolthet, håp og takknemlighet er positive følelser, og det er nettopp slike positive følelser som motiverer til handling. Kanskje klimakommunikasjonens tendens til å indusere frykt, skam eller skyld bunner i kommunikatørenes egen frykt for fremtiden? Selv om frykten er forståelig vil muligheten til å nå ut til andre styrkes hvis vi isteden kan få fatt i håpet i oss selv og la nettopp håpet bli styrende i vår kommunikasjon. Bare da kan vi fremme en retorikk som bygger på motivasjon gjennom å illustrere at nettopp det å leve mer bærekraftig medfører større glede, heller enn å fremstille en slik livsstil som bygget på å ofre. Verdier som fellesskapsfølelse, tilhørighet og en opplevelse av kompetanse fremmer glede. Kommunikasjon som styrker disse verdiene, med knagger som fremmer vår evne til å ta slike verdier i bruk også i dagligdagse situasjoner, er motiverende. Gode gjerninger fører til glede og en meningsfull livsvei. Heller enn å fokusere på hvorvidt en har muligheter til å avverge en klimakatastrofe, kan en kommunikatør f.eks. fokusere på at en som menneske uansett vil ha det bedre hvis han eller hun bidrar. Et fokus som induserer håp vil være å glede seg over fremskritt, uansett hvor små de er. Selv om en som klimakommunikatør kanskje ikke er i tvil om at verden på mange måter vil bli verre, kan man bruke en slik posisjon til å bidra til at fellesskapsfølelsen øker, noe som vil gjøre verden bedre på andre områder.

Studier viser at dersom folk mottar positive tilbakemeldinger for sine miljømessige bidrag fortsetter de å utføre disse handlingene.

I tillegg vil en strategi som vektlegger positive tilbakemeldinger være hensiktsmessig.

Studier viser at dersom folk mottar positive tilbakemeldinger for sine miljømessige bidrag fortsetter de å utføre disse handlingene. I tillegg fører slike tilbakemeldinger ofte også til et ønske om å bidra på andre områder. Jo mer stabilt miljøbevisste handlinger utføres, jo mer sentrale blir de bakenforliggende verdier for personen som etterhvert vil integrere disse verdiene som del av sin identitet. Når verdier har fått en slik sentral plass hos et individ vil de ha stor påvirkningskraft i alle typer avgjørelser. Dette gjelder også dagligdagse avgjørelser som tidligere har blitt foretatt mer eller mindre automatisk uten refleksjon over hvorvidt de fortsatt gjenspeiler underliggende verdier.

Tiden er moden for å la pekefingeren hvile og prøve en retorikk som kan fremme tilhørighet og fellesskapsfølelse.