Er helhetlige forvaltningsplaner bra for naturen?

“Helhetlige forvaltningsplaner for naturen” høres kanskje fint ut. Men i tillegg til å virke lite gjennomtenkt, risikerer vi at planene uthuler naturmangfoldsloven.

Tygg litt på denne: "Ved arealinngrep og arealbruk skal det så langt mulig – sett i lys av andre samfunnsformål – tas vare på den mest verdifulle naturen."

Dette er angitt som et bærende prinsipp for forvaltning av naturmangfoldet i Regjeringens Stortingsmelding 14 (2015-16) "Natur for livet", eller "naturmangfoldmeldingen" som den også kalles.

Regjeringen viser til dette prinsippet som et utgangspunkt når de nå setter i gang arbeidet med "helhetlige forvaltningsplaner for natur". Begrepet så dagens lys i Granavolden-erklæringen da Venstre kom inn i regjeringen i 2018.

"Helhetlige forvaltningsplaner" i denne størrelsesordenen er noe ganske nytt i den norske forvaltningsfaunaen. Hvilke planer er dette, og hva skal de omfatte?

Det er litt uklart, men det skal være "overordna føringer for den nasjonale politikken for naturen". Det sa statssekretær i Klima- og Miljødepartementet Sveinung Rotevatn i sin innledning til et innspillsmøte om planene som ble avholdt den 20. mai i år.

I møtet deltok blant annet flere interesseorganisasjoner for skogbruksindustrien, bergverksindustrien og skogeierne, samt Norges Bondelag, WWF og Norsk Ornitologisk Forening.

Rotevatns innledning til møtet består forøvrig mer av spørsmål enn av svar. Det ser i det hele tatt ut til at Venstre ikke hadde gjort et veldig grundig forarbeid da de foreslo dette inntatt i regjeringsplattformen.

Blant annet vil Rotevatn gjerne vite hvem som skal lage forvaltningsplanene, hvordan prosessen for å vedta dem bør være, hvilke gevinster slike planer kan ha og om det er "andre viktige poeng når vi no utgreier moglege konsept for forvaltningsplanar".

Når departementet starter med så blanke ark, er det all grunn til å være skeptisk. Faren er absolutt til stede for at de innfører et forvaltningssystem som ikke er i naturmangfoldets interesse, men hvor særinteresser i forskjellige næringer som ser på den viktige naturmangfoldloven som en plagsom hindring får stor innflytelse.

Det første avsnittet i Stortingsmeldingen, som dere nå har tygd på, innebærer nemlig i seg selv en uthuling av naturmangfoldloven. I lovens §14 står det følgende: "Tiltak etter loven her skal avveies mot andre viktige samfunnsinteresser." Merk at ordet "viktige", er borte i Regjeringens nye prinsipp for forvaltning.

Lovens §14 krever heller ikke at slike samfunnsinteresser skal ha noen særlig vekt eller forrang, og skal bare sikre at de blir tatt i betraktning når tiltak for naturmangfoldet blir overveid.

Regjeringens nye prinsipp snur dette på hodet. Naturmangfoldet og tap av truede arter skal nemlig bare tas hensyn til "så langt mulig" sett i lys av samfunnsinteressene. Det er altså samfunnsinteressene som er rammen for hvor langt hensynene til naturen skal gå.

Dette er en markant dreining bort fra hensynene bak naturmangfoldloven, hvor det ifølge juridisk teori skal ganske tungtveiende grunner til for å hindre et vedtak som vil tilgodese naturmangfoldet, særlig hvis det er tale om vedtak av større betydning for naturmangfoldet. Det må dreie seg om viktige samfunnsinteresser av stor, nasjonal betydning.

Med Regjeringens "rulleblad" i avgjørelser i saker om nedprioritering av naturmangfold i utbyggingssaker til fordel for næringsinteresser og arbeidsplasser friskt i minne, er det god grunn til å følge utviklingen med falkeøyne fremover.