Er håpet menneskets undergang?

Kanskje er det på tide å slutte å håpe på at ting vil ordne seg, og heller erkjenne at krisen er et faktum. Er det først da vi kan finne rom for den virkelige endringen?Jeg har ikke for vane å sitere, men her om dagen dukket det opp et sitat av Goethe som rørte noe i meg: “Få mennesker har fantasi nok for virkeligheten.”

Utmattende engasjement

Jeg har i ti år vært aktiv som styremedlem og leder for Framtiden i våre hender i Trondheim og voksenkontakt i Miljøagentene. Det har vært en på mange måter fantastisk tid, der miljøvern har gått fra å være en sak for noen få engasjerte barn og voksne, til å være noe alle snakker om. Likevel kjenner jeg at ti år med altoppslukende mobiliserings- og endringsarbeid, parallelt med at ståa bare blir verre, tærer på motivasjon og håp.

Jeg har mine misantropiske stunder, med sinne over mennesket og den manglende evnen til å reagere og handle. Jeg har også stunder der jeg fylles av kjærlighet til alle rundt meg og blir lammet av frykt for hva som skal skje med oss alle. Spørsmålet jeg stadig stiller meg selv er; hvorfor åpner de ikke øynene?

Farlig dårlig fantasi

Dette spørsmålet har selvfølgelig blitt stilt ofte i løpet av de siste ti-tjue årene, og det finnes flere svar som kognitiv dissonans (et slags ubevisst selvforsvar der meninger blir tilpasset livsstil - og ikke omvendt), at folk ikke er godt nok informert, at mennesker er egoistiske av natur, osv. Det er mye riktig i flere av disse svarene, men Goethes sitat fikk meg altså til å tenke i andre baner.

Selv om vi mennesker er ekstremt tilpasningsdyktige, er vi dårlige til å se for oss endring. Kanskje har vi rett og slett for dårlig fantasi til å forestille oss en virkelighet utover det vi ser og opplever akkurat nå. Det vil si at selv om en person på et intellektuelt plan anerkjenner krisen vi står overfor, klarer ikke vedkommende å forestille seg stormene, tørken, matmangelen og flyktningstrømmene som virkelighet. På samme måte evner vi heller ikke å forestille oss en annen levemåte - det samfunnet vi er nødt å skape for å overleve. Det sier noe om alvorsgraden av utfordringen når vi ikke engang klarer å forestille oss den.

Verden skriker etter en kollektiv realitetsorientering, og ironisk nok mangler vi fantasien for oppgaven. For selv om klima og miljø er blitt dagligtale, og vi får forbud mot engangsplast og stadig flere elbiler og pluss-hus, er det nesten ingen som snakker om de grunnleggende systemiske og personlige endringene vi trenger. Til og med i miljøbevegelsen er det mange som kjemper ut ifra en forestilling om at vi skal fortsette å leve som før, bare uten oljen. Har vi mennesker ikke fantasi nok til å forestille oss noe radikalt annerledes enn den byen vi har i dag, de husene vi bor i i dag, den økonomien vi har i dag og måten vi skaffer mat på i dag? En livsstil som ikke overutnytter naturens ressurser og økosystemene som holder oss i live. Og betyr det at vi er avhengige av å oppleve krise før vi klarer å reagere på den og skape noe nytt?

Kan mangel på håp være bra - og nødvendig?

Hva er det egentlig som blokkerer fantasien vår? Jeg har i mange år følt meg alene med frykten og angsten, med netter der jeg våkner og legger meg inntil ungene og holder rundt dem. Det siste halve året har jeg imidlertid oppdaget at det ikke bare er meg. Nye rapporter fra FN om både klima og biologisk mangfold maler et dystert bilde og stadig oftere treffer jeg folk som jobber med miljø og klima som sier de nå har lite håp.

Men kanskje er det ikke håp vi trenger? Jeg hadde nylig en samtale med en venn, som på samme måte som meg sliter med frykt og sorg. “Kanskje står håpet i veien for handling”, sa hun, og det føltes merkelig logisk med det samme. Kanskje er det på tide å slutte å håpe på at ting vil ordne seg, og heller erkjenne at krisen er et faktum. Er det først da vi kan finne rom for den virkelige endringen?

Kampen mellom håp og erkjennelse

Til tross for at jeg har jobbet med disse sakene i mange år, innser jeg nå at selv jeg har klamret meg fast til et håp om at det skal ordne seg. Dette håpet har stått i veien for både en dypere personlig endring som jeg vet kreves av meg, og samtidig påvirket måten jeg har jobbet for å endre systemer. Det siste året har imidlertid vært en følelsesmessig turbulent tid med en drakamp mellom håp og erkjennelse, der sistnevnte stadig har fått bedre fotfeste.

En virkelig tilpasning betyr først og fremst aksept for de faktiske forhold

Det finnes ord for dette, og på engelsk er ett av dem ‘deep adaptation’. Dyp tilpasning, altså en radikal endring i kultur og atferd, som kun kan oppnås gjennom at vi aksepterer et nært forestående sosialt kollaps på grunn av klimaendringer og miljøproblemer, og gjennom videre å forestille oss hvordan vi kan bygge samfunnet opp på nytt. Vi ser allerede at deler av miljøbevegelsen begynner å gå i denne retningen, men fortsatt snakkes det mest om hvordan vi skal unngå krisen, ikke håndtere den. Det betyr ikke at vi skal slutte å kjempe, men det er på tide med en bredere erkjennelse av hvor alvorlig krisen er, og tilpasse virkemidlene til det.

To vonde, effektive punkter for å mobilisere til handling

Jeg tror vi raskere ville mobilisert til handling som faktisk tilsvarer alvorlighetsgraden av krisen dersom: 1) Vi begynner å omtale krisen som noe som allerede er inntruffet, og som vi må begrense skadevirkningene av i årene og generasjonene som kommer, og 2) dersom vi snakker om hvordan vi skal forberede oss på tørke, flom og flyktningestrømmer. Det gjør vondt å erkjenne hvor vi er på vei. Selv opplever jeg mye sorg og frustrasjon. Likevel håper jeg at flere og flere skal oppleve det samme. Kun da vil vi ha en reell sjanse til å møte det som kommer.

Min vei fra erkjennelse til handling

Midt i sorgen finner jeg glede over å kunne skape noe nytt og bedre. Vi har alle ulike evner og interesser som vil påvirke hvordan vi velger å ta fatt på et mer bærekraftig liv. Drømmen min er å starte et mikrobruk med familien min. Jeg leser nå om dyrking av mat og medisinske planter og om hvordan bli selvforsynt på vann og strøm. Jeg vil ha et verksted for å lage og reparere tingene vi bruker, der jeg også kan invitere skoleklasser og holde kurs. Ikke akkurat ‘tilbake til hest og kjerre’, men et sikkerhetsnett som gjør oss mindre avhengige av infrastruktur, og som gir tilbake til jorden mer enn det tar. Mange vil kanskje mene det er galskap, men vi blir stadig flere som mener det er det eneste fornuftige.

Vi har lite erfaring med dyrking, husdyrhold og bygging og kommer garantert til å feile på veien, det vil ta lang tid, og vi har mange vaner å bryte. Til gjengjeld ønsker vi å være et utstillingsvindu for andre og at prosessen skal være en endringsagent i seg selv. Barn og voksne ønskes velkommen til å lære sammen med oss. Målet er å dele opplevelser og skape et bilde av at det faktisk er mulig å leve på andre måter. Det krever bare litt fantasi.