Meninger

En velferdsstat for mennesker og miljø

Den moderne velferdsstaten gjør at vi overlates mer til oss selv, og den gjør det for vanskelig å velge mer tid fremfor mer ting. Begge deler bør vi gjøre noe med.

Denne teksten er et utdrag fra boka "Sammen er vi mer alene" av Erik Lunde (Vårt Land forlag, 2020). Gjengitt med tillatelse fra forlaget.

Da dronningen av Fjernsynskjøkkenet, den legendariske Ingrid Espelid Hovig, på 1960-tallet ble bedt om å komme med forslag til gode søndagsmiddager, var hønsesalat en av rettene hun trakk frem. I boken Ingrid Espelid ber til bords (1967) forteller hun at man kan lage et festmåltid til familie eller venner om man har ei høne for hånda. Man koker høna og deler hønsekjøttet i strimler. Man river selleri med et råkostjern og blander inn majones og stivpisket krem. Salaten pyntes med agurk i skiver og tomater i båter.

I dag humrer vi av Ingrid Espelids hønsesalat. Vi ville aldri funnet på å servere denne til søndagsmiddag eller fest. Den er, slik Aftenpostens matspalte beskriver klassikeren hønsefrikassé, et uttrykk for «en annen tids filosofi», der «man greide seg med det man hadde og gjorde det beste ut av det». Nå er Fjernsynskjøkkenet byttet ut med matprogrammer fra Toscana og mesterkokkers kunstferdige kokebøker. På designkjøkkenene våre har vi utstyr til å lage ambisiøse retter, og vi kan handle kvalitetsvarer fra hele verden i butikken på hjørnet.

Da Ingrid Espelid startet Fjernsynskjøkkenet på 1960-tallet, var rødt kjøtt langt fra hverdagskost. Det var stasmat. Til hverdags gikk det mye i fisk, mens man unnet seg kjøtt til søndagsmiddagen og til høytid og fest. Fra 1970-tallet startet kjøttkonsumet å vokse kraftig. I dag spiser vi om lag dobbelt så mye kjøtt som på 1960-tallet. Selv om vi vet at for mye kjøtt verken er bra for helsa eller miljøet, har forbruket fortsatt å vokse. Kjøtt har blitt billigere og mer tilgjengelig, og vi har fått bedre råd. Det kostet antakelig mer, relativt sett, å lage Ingrid Espelids hønsesalat i 1967, enn det koster å lage et entrecôte-måltid i dag. For de som er glad i en blodig biff, kan begjæret tilfredsstilles flere ganger i uken.

Hønsene har vi ikke bruk for lenger. Når de hvite italienerne avslutter sin trofaste verpetjeneste, stappes de i containere, gasses i hjel og sendes til destruksjon som spesialavfall. Noen av dem kokes til lim, eller blir bindemiddel i betong. Hvert år lider tre millioner høner denne skjebnen i Norge.

Det som var festmat på 1960-tallet, sender vi i dag til destruksjon. Samtidig fråtser vi i biff. Det merkes på matvanene at nordmenn har blitt verdens rikeste.

«Heller spise grøt sammen enn biff alene», var den motkulturelle refleksjonen Göran gjorde seg i filmen Tilsammans. I dag har vi byttet ut grøten, eller hønsesalaten, med en indrefilet eller entrecôte. Både helt bokstavelig og i en mer overført betydning.

Men Görans grøtfilosofi reiser et grunnleggende spørsmål: Er vi, midt i vår eventyrlige velstand, for opptatt av hvordan maten på bordet smaker, hvordan vi ernærer oss og ser ut, og for lite opptatt av å ha noen å spise maten sammen med?

Fellesmåltidet har sterke røtter i vår kultur. Måltid er fellesskap og knytter mennesker sammen. Det ser vi i familier og i slekter, i barnehager og på institusjoner. Samlingen rundt bordet har vært et avbrekk fra den strevsomme dagen, et sted der man kan hygge seg med og bryne seg på hverandre. Som legen Jørgen Skavlan har sagt det: «Vi lærte om verden, om hva som var rett og galt, hvordan verden så ut. Vi kranglet så en måtte gå på rommet, mor smalt rødgrøten i bordet. Men på godt og vondt, satt vi rundt bordet og lærte hvordan verden så ut av mor og far».

Det er mye mer helsebringende å sette seg ned sammen og spise frityrstekt mat, enn å stå alene ved kjøkkenbenken med grønnkål-smoothien sin.

Forskere og fagfolk har lenge understreket hvilken verdi fellesmåltidet har for folkehelsen. For det første spiser vi sunnere når vi spiser sammen. Men kanskje like viktig: Fellesmåltid gir oss en sosial kontakt som er avgjørende for vår psykiske helse, trivsel og livsglede. Som Jørgen Skavlan har spissformulert det: «Det er mye mer helsebringende å sette seg ned sammen og spise frityrstekt mat, enn å stå alene ved kjøkkenbenken med grønnkål-smoothien sin».

Forskere og fagfolk har lenge understreket hvilken verdi fellesmåltidet har for folkehelsen. For det første spiser vi sunnere når vi spiser sammen. Men kanskje like viktig: Fellesmåltid gir oss en sosial kontakt som er avgjørende for vår psykiske helse, trivsel og livsglede. Fra hjem for enslige mødre, 1968.

Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek :

Skavlans lille provokasjon var en bekymringsmelding. I arbeidet som lege hadde han observert at mange unge mennesker nesten aldri spiste middag sammen med foreldrene sine.

Fellesmåltidet står fremdeles relativt sterkt i norske familier. En undersøkelse utført for Meny i 2017, viste at rundt 70 prosent av familiene spiste middag sammen til hverdags. Men det er ting som tyder på at Skavlans observasjoner er mer enn anekdotisk kunnskap. Halvparten av de spurte sa at de skulle ønske at husstanden spiste oftere sammen i hverdagen. Hvert tredje barn mellom seks og 18 år delte denne oppfatningen. Samtidig mente 64 prosent at det er «et samfunnsproblem at norske husstander spiser sjeldnere sammen enn før», og halvparten av de spurte trodde at familiene ville ha færre fellesmåltider i fremtiden.

Samtidig som familiemiddagen er under press, er det flere som spiser helt alene. I 2018 lanserte dagligvarekjeden KIWI konseptet «Billig middag for én». Fra før hadde kjeden lansert et «småbrød» beregnet for dem som spiser alene. KIWI-sjefen begrunnet satsingen med at en undersøkelse fra Ipsos viser at hver fjerde nordmann spiser middag alene i hverdagen. Det er prisverdig at KIWI satser på produkter for dem som bor alene. Slike produkter er bra for de aleneboendes økonomi, for folkehelsen og for miljøet. Men det forteller også en historie om samfunnsutviklingen som ikke er helt uproblematisk.

Vi er mer alene enn før. Statistisk Sentralbyrå har målt tidsbruken vår de siste tiårene. Den viser at tiden vi er alene, har økt jevnt og trutt de siste tiårene. I 2000 var vi nesten en time mer alene hver dag enn vi var i 1990. Fra 2000 til 2010 økte dette videre. Siste måling ble publisert i 2012, og den viste en økning i alenetid på én time og et kvarter siden 1990. Selv om vi har fått mer fritid siden 1970, bruker vi mindre tid på «sosialt samvær». Det er menn og eldre som er mest alene.

Noen setter pris på å være alene. Å være alene er ikke det samme som å være ensom. Men når vi bruker mindre tid sammen, er det også et tegn på at vi gradvis frakobles noe av det mest avgjørende for å kunne leve gode liv: andre mennesker.

I vår tid er det mange som kjenner på en litt ubehagelig metthetsfølelse.

I vår tid er det mange som kjenner på en litt ubehagelig metthetsfølelse. Velstandssamfunnet dekker mer enn våre materielle behov. Tidligere miljøvernminister Torbjørn Berntsen, som har fulgt den norske velstandsreisen, er en av dem som har satt ord på det på sitt direkte, «groruddølske» vis: «Hele opplegget går ut på å få mer i påsan. Kjøpe mer, bruke, kaste, fortere og fortere. Er det noen mening i dette? Da det var tomt i brødboksen, var det mening. Men er det noen mening når du faen ikke får igjen lokket på brødboksen en gang? Vi har drekki og eti nok!»

Midt i overflodssamfunnet finnes det også noen mangelsykdommer. Vi har sagt farvel til hønsesalaten. Vi reiser på første klasse. Samtidig spiser og reiser vi i stadig større grad alene. Mange kjenner seg frakoblet det som virkelig betyr noe – som fellesskap med familie og sosiale nettverk.

Den moderne velferdsstaten blir mer og mer tilpasset etter hva som gir størst mulig produktivitet og økonomisk vekst. Den sikrer vår individuelle frihet og uavhengighet, men krever også at vi forplikter oss mer og mer til staten og dens behov for at alle er i full jobb til enhver tid.

Budskapet til alle som, av ulike årsaker, velger mer tid fremfor mer jobb er ikke til å misforstå. De bryter den norske samfunnskontrakten: Velferdsstaten har lovet å gjøre individene uavhengige. For å oppnå dette trengs en svært omfattende, nærmest grenseløs velferdsstat. Og en slik velferdsstat kan bare opprettholdes dersom individene forplikter seg til å jobbe mer.

Det er ikke nok at nordmenn er blant de mest yrkesaktive i verden. Hvis fremtidens velferd skal reddes, må alle menn og kvinner på dekk. Vi har ikke plass til gratispassasjerer på statsskipet.

Hvis fremtidens velferd skal reddes, må alle menn og kvinner på dekk. Vi har ikke plass til gratispassasjerer på statsskipet.

Det er mange gode grunner for å stimulere til at flere inkluderes i arbeidslivet, og til å stå på barrikadene mot ufrivillig deltid. Å ha et arbeid å gå til, gir livskvalitet og mening i hverdagen. Folk som ønsker å jobbe fullt, bør få muligheten til det. Det er nødvendig å bekjempe strukturer som gjør at kvinner jobber tre ganger så mye deltid som menn.

Derimot er det mindre åpenbart at et moderne, grønt og menneskevennlig velferdssamfunn bør stikke kjepper i hjulene for dem som frivillig vil jobbe litt mindre i perioder av livet. Siden 1970-tallet er det materielle forbruket i Norge mer enn tredoblet. Statsbudsjettet er mer enn fordoblet på 15 år, og velferdsstaten er større enn noen gang. Det er ikke så rart at folk begynner å gjøre litt andre prioriteringer. I et overflodssamfunn som vårt, der forbrukskarusellen har skapt en alvorlig miljø- og klimakrise, er det liten grunn til å vifte med pekefingeren mot dem som prioriterer mer tid foran flere ting. Hvorfor skal folk jobbe livet av seg for å få litt mer lønn hvert år, når de ikke kan fylle huset med flere flatskjermer og badet ble pusset opp i fjor?

I et samfunn der tidsklemma gjør folk syke og stressede, og mange barn savner voksenkontakt, er det merkelig å stemple dem som vil jobbe litt mindre for å ha tid til barn og barnebarn, som snyltere. Kanskje gjør de faktisk velferdssamfunnet en tjeneste gjennom sitt valg?

Vi er mennesker, ikke dosere i et sosialdemokratisk Fraggelberg. Velferdsstaten er til for mennesket, ikke omvendt. Hvis den norske samfunnskontrakten er til hinder for at vi kan ta andre verdivalg i møte med tidsklemma eller klimakrisen, bør denne kontrakten reforhandles.