Ella Marie joiker, og jeg gråter

Ella Marie joiket i finalen i Stjernekamp 2018. Hvorfor vekker joiken hennes sorg i meg?

Jeg begynte å gråte av joiken hennes. Ikke små, fine tårer. Ikke en sart, indre bevegelse av rørthet over vakker kunst. Skikkelig gråt veltet fram. Kroppen duvet i tunge bølger og en liten stund forsvant grunnen under føttene mine.

Jeg vet ingenting om Ella Marie. Jeg vet ingenting om hennes oppvekst eller bakgrunn eller personlighet, utover det hun har sagt i små intervjusnutter på TV de siste lørdagene. Likevel føler jeg at jeg gjennom joiken hennes har fått en slags kjennskap til en stor og viktig bit av livet hennes; røttene hennes: Historien hennes, slik den er formidlet til henne, i henne og av henne gjennom kulturen hun er født inn i.

På tross av store urettferdigheter påført samene av staten Norge, lever den samiske kulturen videre og deriblant inne i Ella Marie. Sorgen jeg kjenner på etter joiken er ikke hennes. Den er min. Det er ikke en sorg på vegne av samefolket jeg kjenner, selv om den også tar plass inne i meg av og til. Det er en sorg over å ikke være født inn i en slik meningsbærende kultur. En kultur med intakte linjer bakover til urgammel slekt og utover til dagens familie og nærmiljø. En kultur som ennå bevarer noen linjer nedover til jorden under føttene våre og oppover til stjernene over oss og forteller noe om vår plass i naturen. En kultur som ennå holder sine medlemmer stødigere og tryggere, som en svøpe om et spedbarn. Ikke kvelende, men fast nok. Ikke skremmende åpent, men løst nok. Det er en sorg over tap av kollektiv mening.

Det var nemlig slike linjer som strålte fram og ut av Ella Maries joik, som løftet stemmen hennes og som traff så mange i mellomgulvet. Røykmaskinen, stemmeprakten, suggererende akkompagnement og god TV-produksjon ville utvilsomt gjort dette til en fin kulturopplevelse i seg selv. Men dette ordløse, ja, tidløse, som joiken formidlet, det kan ikke skapes av gode teknikere. Ei heller av gode kunstnere. Nei, dette er det som er bak, under og før kunst, dette er det som skaper kunst om det bare blir hørt av skaperen. Og Ella Marie hører det. Det samiske kultursvøpet rundt henne holder henne akkurat støtt og trygt nok, akkurat løst og ledig nok til at hun ikke har måttet være for opptatt av famlende eksistensiell balansekunst til å kunne lytte dypt. Hun kan stå stødig i sitt selv- og verdensbilde, og samtidig påvirke og utvikle det gjennom å bruke det på sin egen unike måte. Joiken hennes var ikke et minne eller en reise bakover i tid til noe som en gang var. For meg var den en reise inn i en intakt og levende kultur, der og da, her og nå. Inn i et hjem, inn til varmen av et bål, inn i en større tilhørighet.

Ella Marie er 20 år og søkende som 20-åringer flest, sier hun i et intervju. Men, slår det meg, noe skiller hennes søken fra veldig mange andre 20-åringers. Linjene rundt Ella Marie gjør at det ikke er seg selv hun trenger å finne. De gjør at hun allerede vet hvem hun er, fordi hun har fått lov til å bli seg selv innenfra. Kanskje kan hun takke sin nærmeste familie for det, men en trygg familie har mye å takke en stødig, stedsforankret kultur for. Linjer i tid og rom. Faste nok, løse nok. Mening og sammenheng. Dette er en styrke og en gave som bæres på skuldrene til generasjoner og som frigjør Ella Marie og andre som henne til å kunne bruke tjueårene på å finne sin form og sitt unike virke i verden.

Jeg vet ingenting om Ella Marie. Men jeg er så glad på hennes vegne. Og jeg sørger i store bølger på vegne av meg selv.

Kari Nordmann (forbruker, 31)
Vesten