E18-bruddet et skudd for baugen for rødgrønn flertallsregjering i 2021

Fylkesrådet i Viken – «fylkesregjeringen» – bestående av de fire partiene har vært en lakmus-test for om de kan regjere sammen nasjonalt. Viken er tross alt et ganske stort stykke Norge. I går fikk det prosjektet seg et stort skudd for baugen.

Ap og Sp insisterte på at Viken skulle stille økonomisk garanti for å bygge ny E18 fra Lysaker til Ramstadsletta i Bærum. Da foretrakk SV og MDG å trekke seg fra fylkesrådet. Den rødgrønne skilsmissen skjedde til tross for at mange av de grønneste stemmene i Sp finnes nettopp i Viken, som fylkesråd og Sp-nestleder Anne Beathe Tvinnereim, og veibygging i Bærum er ikke akkurat en Sp-sak. Likevel har Sps tilstedeværelse gjort det lettere for de delene av Ap som ønsker E18-utbygging. Nå blir Sp værende i en foreløpig «mindretallsregjering» med Ap, som i denne saken lett vil få flertall med bl.a. Høyres stemmer. Når det altså ikke går for MDG og SV å regjere med Ap og Sp i Viken, er det enda vanskeligere å se for seg en koalisjon nasjonalt, der alt fra bensinavgifter til oljeindustri i distriktene gjør konfliktpotensialet enda større.

Østlandets LoVeSe

I likhet med oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe) har Ap og Høyre i flere tiår heiet det fram. Det er blitt bremset først av kompleksitet og prislapp (nå anslått til ca. 17 milliarder kroner, inkl. en del lokale veier og kollektivterminal på Lysaker) og i de siste årene av hensynet til klima, miljø og målet om nullvekst i personbiltrafikken. Statens vegvesens egen konsekvensutredning viser at prosjektet er samfunnsøkonomisk ulønnsomt – allerede før koronaviruset akselererte endringene i arbeidslivet i retning av hjemmekontor og mer fleksible arbeidstider.

Derfor er det blitt en grønn kampsak å stoppe prosjektet, og derfor var det etter valget i fjor avgjørende for MDG og SV å få med Ap og Sp på formuleringer i fylkesrådsplattformen som at «veikapasiteten ikke skal øke og at kostnad og bompengene for prosjektet skal reduseres» og at regjeringen ikke må «forskuttere videre planlegging av E18 før Oslo og Viken har kommet til enighet.» Uten det ville ikke fylkesrådet («fylkesregjeringen») stille økonomisk garanti for prosjektet, og uten det kunne ikke byggingen starte. Det var den tydeligste seieren for de to minste partiene i koalisjonen, akkurat som nei til oljeboring utenfor LoVeSe har vært det for SV i regjering med Ap, og for Venstre i regjering med Høyre og Frp.

Rett før sommeren klarte samferdselsminister Knut Arild Hareide å få Ap på Stortinget med på et kompromiss som innebar å redusere kostnadene totalt med ca. 5 % og reservere ett av tre felt til kollektivtrafikk og tungtransport (i tillegg vil eksisterende trasé bli brukt som lokalvei). Ap og Sp i Viken mener det er i tråd med plattformens løfter om å ikke øke veikapasiteten og om å redusere kostnader. MDG og SV er uenige. Uansett kan ingen argumentere for det siste punktet i plattformen – at det er enighet mellom Oslo og Viken om E18: Ap, SV og MDG i Oslo står fortsatt sammen mot prosjektet. Dermed ble en økonomisk garanti fra Viken for E18 som om LoVeSe skulle åpnes for leteboring. MDG og SV måtte ut av fylkesrådet for å vise at hvert ord i en plattform forplikter.

Motorveienes Alta-sak?

I E18-saken kunne SV og MDG valgt å ta dissens – stemme mot å stille økonomisk garanti, men bli i «fylkesregjeringen». Da ville de fortsatt hatt hånda på rattet i alle de andre sakene der politikken er blitt dreid i grønn retning, som i spørsmål om store hytteutbygginger eller andre veiprosjekter. Men juniorpartnerne i norske koalisjonsregjeringer siden 2005, enten det er SV, Frp, KrF eller Venstre, har blitt straffet av velgerne når de har valgt en slik strategi. Om man går på for store nederlag i regjering, eller nederlagene får for stor oppmerksomhet, blir alle de små seirene usynlige i velgernes øyne.

Det er ikke lett å si om SV og MDG vil tjene på å ha valgt en annen strategi denne gangen. Det som er sikkert, er at de to grønne partiene gjennom sitt samhold har avkledd mye av Aps grønne troverdighet. Fylkesrådsleder Tonje Brennas argumenter om miljø og å sikre Fornebubane som begrunnelse for motorveien, låter hule når både SV og MDG mener noe annet. Dermed er det blitt enda tydeligere at Ap, som Høyre, er partiet for stø kurs på miljøfeltet. En gammel grå-grønn skillelinje i norsk politikk er blitt bekreftet.

Nå er det vanskelig å se hva som kan stanse første spadetak, men å bygge 4,4 kilometer i så tettbygde strøk vil ta mange år. Ledere i 11 ungdomsorganisasjoner i Oslo og Viken har lovet ungdomsopprør fram til veien skrotes. Politisk engasjerte ungdommer på Østlandet kommer til å se på veiutbyggingen som et symbol på de grå partienes manglende miljøtroverdighet. Om veien står klar en dag, vil den forhåpentligvis ha kostet så mye politisk støy og splittelse at appetitten på videre motorveiutbygginger i Oslo-området vil ha sunket dramatisk.

Alt ligger an til at det kan bli motorveienes Alta-sak: Et tankskip av et prosjekt som er så gammelt, så stort og kommet så langt at det politiske flertallet ikke vil stanse det – uansett hvor ulønnsomt det er – men som også blir det siste av en sin art.