Meninger

Lever vi et øyeblikk fra det grønne, radikale gamle testamentet?

Hvert sjuende år skal jorden ligge brakk for at de fattige kan livnære seg av den. Det som blir igjen, kan villdyrene ete. Gir dagens nedstenging oss en smak av det gamle testamentets sabbatsregler?

Saken ble første gang publisert 30. oktober 2018.

Vi møter vanligvis hviledagen som en ulempe, eller i beste fall en fin idé som i økende grad strider mot virkeligheten. Men å respektere den ukentlige hviledagen kan faktisk være en radikal handling. Faktisk er det som gjør den så foreldet og upraktisk akkurat det som gjør den så farlig.

Når sabbatsdagen tas på alvor har den makten til å prege ikke bare kalenderen, men også hele den politiske økonomien. Vår økonomi bygger på fortjenestemotivet – det evigvarende behovet for mer, faktisk behovet for at det aldri skal være nok. Sabbaten peker mot en økonomi basert på at nok er nok.

Sabbatens radikalisme bør ikke være overraskende siden den stammer fra et samfunn av tidligere slaver. De ti budene utgjorde et manifest mot regimet som israelittene nylig hadde rømt, og opprøret mot regimet var i hjertet av deres guds identitet, som det står i det første budet: "Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset" [2. Mosebok 20:2]. Da de gamle israelittene sverget å tilbe en eneste gud, forstod de at det blant annet betydde at de ikke skyldte troskap til farao eller noen annen keiser.

Det er derfor interessant å se det fjerde budet i lys av faraos lederstil beskrevet tidligere i 2. Mosebok. Han blir beskrevet som en leder som aldri er fornøyd med sine slaver, særlig de som bygger kornlagre. Farao pålegger at slavene ikke lenger får halm til å lage murstein. De må nå samle sin eget halm, mens den daglige kvoten murstein som de må lage forblir den samme. Når mange ikke klarer å oppfylle kvoten sin, sørger farao for å få dem slått og kaller dem late.

Det fjerde budet presenterer en gud som i stedet for å kreve stadig mer arbeid insisterer på hvile. Den ukentlige sabbaten satte en hard grense på hvor mye arbeid som kunne gjøres og sa at dette var helt ok. Nok arbeid ble utført de andre seks dagene. Og mens farao slappet av mens hans folk slet, insisterte Yahweh på at folk skulle hvile akkurat som Yahweh hvilte: "For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den."
Bibelen beskriver sabbatens demokratiserende effekt. Yahwehs eksempel – ikke tvinge andre til å arbeide mens Yahweh hvilte – var noe alle med makt skulle etterligne. Det var ikke nok for deg å hvile: Dine barn, slaver, husdyr og til og med «utlendinger» i byene dine skulle også hvile. Sabbaten var ikke bare en tid for personlig refleksjon og foryngelse. Den var ikke selvpleie. Den var for alle.

Det var en grunn til at det fjerde budet kom der det kom, som en bro mellom budene om hvordan mennesker skulle forholde seg til Gud og budene om hvordan de skulle forholde seg til hverandre. Som Walter Brueggemann, ekspert på det gamle testamentet, påpeker i sin bok Sabbath as resistance (2014), avler en faraoøkonomi drevet av angst både vold, uærlighet, sjalusi, tyveri, seksualisering av kjønn og familieoppløsning. Ingen av disse skulle ha noen plass i den gammeltestamentlige økonomien, som ikke ble drevet av angst, men av helhet og tilstrekkelighet. I et slikt samfunn var det ikke nødvendig å myrde, begjære, lyve, begå utroskap eller vanære ens foreldre.

Sabbatens betydning for den gammeltestamentlige økonomien ble gjort tydeligere i andre lover som bygger på det fjerde budet. Hvert syvende år skulle israelittene la sine marker "ligge brakk og hvile, for at de fattige i folket ditt kan livnære seg av den. Og det som blir igjen, kan villdyrene ete." Og hvert 50. år skulle de ikke bare la sine marker ligge brakk, men tilgi all gjeld; alle slaver skulle settes fri og sendes tilbake til sine familier, og alt land skulle bli gitt tilbake til sine opprinnelige innbyggere. Dette var langt fra faraos regime, der overskudd av korn ble samlet og så delt ut til de fattige i bytte for arbeid og troskap. I de gammeltestamentlige reglene, derimot, var det ingen betingelser: Målet var ikke å samle makt men å forene samfunnet.

I vår ny-faraoøkonomi er vi ikke verdt mer enn arbeidet vi kan utføre, og verdien av vårt arbeid blir stadig devaluert. Vi kan aldri jobbe nok. Et profittdrevet kapitalistisk samfunn avhenger av vår angstdrevne streben etter mer, og det ville bryte sammen hvis nok noensinne var nok.

Sabbaten har ingen plass i et slikt samfunn og drar opp dens grunnsetning med roten. I en sabbatsøkonomi er retten til hvile, retten til å ikke gjøre noe av verdi for kapitalen, like hellig som retten til å arbeide. Vi kan gi til de fattige og åpne våre hjem til flyktninger uten å være bekymret for at det ikke blir noe igjen til oss. Vi kan slette all gjeld fordi det er nødvendig for at samfunnet skal bli helt.

Det er på tide for oss, uansett religiøs tro, å se de gamle sabbatslovene ikke som noe tilbakeskuende og fariseisk, men snarere som de frigjørende utsagnene de var ment å være. Det er på tide å spørre hvordan vårt samfunn ville se ut om det gjorde plass til en ny sabbat – eller for å si det på en annen måte: Hva vårt samfunn måtte se ut som for å gjøre sabbaten mulig.