Det grønne møterom - en spire til å skifte perspektiv

Hva om du og jeg, og ikke minst politikere og beslutningstakere i samfunn og næringsliv reflekterte og diskuterte oftere i naturen?

Store prinsipielle endringer skal til for å hindre at kloden blir et eneste drivhus. Samtidig begynner hvert initiativ, hver handling lokalt et sted. Én liten spire til det grunnleggende perspektivskiftet kan simpelthen være å jobbe i omgivelser som byr på gode vekstvilkår for nettopp dette. Denne digitaliserte, virtuelle verden til tross - det har mye å si hvor vi befinner oss.

Vi er fysiske, sansende vesener, ikke virtuelle. Hva vi gjør med vår kropp og hvilke steder vi befinner oss på, er ganske så avgjørende for vår tilstand, vår kommunikasjon og ideene vi produserer. Vi er alltid i relasjon med våre omgivelser, og det er ikke noe vi velger eller kan velge bort. Noen ganger merker vi det - andre ganger ikke, for eksempel når vi står bøyd over mobilskjermen. Omgivelsene virker gjennom alle sanser på våre følelser og vår tenkning. Dermed kan de ha innflytelse på våre holdninger og til syvende og sist retningen i vårt (kollektive) liv.

Om vi sitter eller går gjør i seg selv stor forskjell, ikke bare rent fysisk for kroppen. Hjernen fungerer simpelthen bedre når vi går. Vår mentale bevegelighet begrenses jo lengre vi sitter stille, sier Mia Keinänen som forsker på bevegelsens betydning for vår tenkning ved Norges idrettshøgskole.

Når vi i tillegg går i naturen blir vi mer kreative, tenker friere og ser muligheter fremfor begrensninger. Vi får mer energi og blir i godt humør, mer optimistiske. Forfattere, kunstnere og filosofer har visst det til alle tider og dagens forskning leverer dokumentasjonen.

Fra blanke fasader til grønne omgivelser

Forskere har påvist de negative følgene av et skittent og ødelagt urbant nærmiljø: Er mennesker omgitt av ødeleggelse, øker deres tilbøyelighet til å vise ødeleggende atferd. Men blanke fasader, strøkne kontorlandskap og møterom spekket full av utstyr, men ofte uten vindu, er heller ingen garanti for vår livskvalitet og kreativitet.

Faktisk kan hele vår relasjon til verden preges av det intellektualiserte og mekanistiske verdensbilde som dominerer i vestlige industrisamfunn, ifølge matematikeren Nikos A. Salingaros i rapporten med den talende tittelen «Biophilia & Healing Environments»:

“From childhood, members of our industrialized society are plugged into a system of artificial visual media that replaces reality. This system has cut us off from a corrective feedback loop fed by the lessons of nature [min framheving]. Generations of people have grown up with a rigidly mechanistic view of the world. Being surrounded by powerful machines in the age of cheap energy and a rapidly developing technological base has given them the mistaken impression that the world is equally machine-like. Conventional design builds such a world. We have far less practice in interacting with other persons, animals, and living systems than did our ancestors.” (s. 34)

Er vår klode et maskineri med driftsproblemer, der vi står for vedlikeholdet? Nei! Vår klode er et intrikat system av levende systemer, inkludert oss selv. Med utallige feedback loops og praktfulle synergier som det ikke står i vår makt å kontrollere. Vi er uunngåelig innlemmet i naturen og jorden, selv om vi den dag i dag holder på med å bygge Babels tårn mot himmelen.

Arkitekter er naturlig nok opptatt av hvordan omgivelsene de skaper påvirker menneskene. Noen ser verdien av å la seg inspirere av naturens mønstre, framfor å bygge flere systems of boxes i betong og glass som en høysang til rette vinkler og glatte fasader.

Teknisk og statisk stadig mer avansert arkitektur til tross: I årtier har vi visst at sykehuspasienter blir raskere friske og trenger mindre medisinering når de ser på et tre utenfor vinduet i stedet for å stirre på sterile vegger. Miljøet blant fengselsinnsatte blir mer fredfullt, rehabiliteringen fremmes ved tilgang til naturlige inntrykk. Skoleelever som får oppleve natur lærer lettere. Naturen brukes i psykisk helsevern, såkalt grønn omsorg. Skogsterapi - shinrin yoku - er et høyest anerkjent helsetiltak i Japan som tilbys stressede og syke byfolk: Det er enkelt og greit meditative opphold i naturen.

En lang rekke internasjonale og norske studier er klare i konklusjonen – som mange turgåere kjenner intuitivt fra før – at naturlige omgivelser bidrar sterkt til vår mentale og psykiske helse, utover den fysiske. Bekymringer og stress minsker i naturen og vi rydder kapasitet i hodet og hjertet til å forstå både oss selv og andre bedre. Vi blir roligere og åpnere. Kanskje snillere, gitt at folk i marka oftere hilser på hverandre og er spontant hjelpsomme.

Foto: Torbjørn Ekelund

Nordmarka-effekten.
Hva om politikere og andre beslutningstakere oftere hadde forlatt stortingssalen, styrerom, kontorbygg og konferansesentre - på dagtid i hverdagen? Hva om de hadde avholdt flere møter i naturen, brukte skogen eller vannkanten for å jobbe, tenke og beslutte?

Hva hadde skjedd? Bortsett fra at de hadde risikert å treffe på Kari og Ali Nordmann?

Kanskje assosierer du det med medieoppslagene om politikerturene rundt Sognsvann? Jens Stoltenberg er glad i Nordmarka. Før han dro til Brussel og utsatte seg selv for faren å utvikle Nordmarka-syndromet (akutt savn av norsk natur i utlendighet), betydde turer i Sognsvannsområdet for ham ikke bare fritid og trening.

- Vi har først og fremst truffet hverandre i kraft av våre posisjoner. I stedet for kontormøter har vi gått turer i skog og mark, oppsummerte Stoltenberg kjølig spaserturene med LO-leder Gerd-Liv Valla i 2007 overfor Aftenposten.

De gikk ikke akkurat felles tur fordi de var så gode venner. Jeg funderer på om ikke dette konseptet for politisk tursamtale hadde en konstruktiv virkning på dialogen og opprettholdt denne lengre enn et nøkternt møterom hadde tillatt.

Også partivennen Jonas Gahr Støre var fra begynnelsen av 2000-tallet jevnlig Stoltenbergs turkamerat. I 2014 vekslet partileder-stafettpinnen mellom dem - nettopp på tur ved Sognsvann. Helseministeren Gahr Støre kalte turveien rundt Sognsvann folkehelseveien i denne anledningen, et poeng i seg selv. Denne VG-videoen viser hvordan atmosfæren i samtalen preges av de naturlige omgivelser, ledsaget av en mer avslappet dresscode enn på Løvebakken.

Se den organiske helheten framfor å krangle om hvordan øke BNP
“Et tilbakevendende tema hos Stoltenberg er at nordmenn skal ha noe å leve av, men også noe å leve for. Livene våre skal fylles med annet enn biler, båter og flatskjermer. Han ser nå at de aller fleste av oss har mye å leve av, men spørsmålet er hvor gode er vi til å skape noe å leve for. Det enorme private konsumet er ikke et mål på om nordmenn har det bra” skrev VG i 2007.

Dette er synspunkter som ikke har mistet noe av sin aktualitet, snarere tvert imot. Selvsagt: Stoltenberg er ikke alene om dem, og miljøpolitikken han sto for kan ikke sies å ha vært tilstrekkelig. Poenget er slett ikke å dyrke verken personen eller partiet. Jeg ønsker simpelthen å fastslå at slike erkjennelser lettere kommer i naturen enn i klimatiserte møterom med den nyeste økonomiske utviklingskurven slått opp på veggen.

Å gå i (nær)natur er ikke bare et CO2-nøytralt velvære-tiltak som erstatter spabesøket. Det er ikke bare en viktig kilde til energi og psykisk helse. Naturen fremmer også vår helhetlige tankegang og tilnærming til verden. Når vi er i naturen, føler vi i høyere grad at “alt henger sammen med alt”, som Gro Harlem Brundtland så treffende formulerte det.

Å møtes oftere i naturen er en simpel atferd som kan fremme den gode dialogen mellom samarbeidspartnere og meningsmotstandere, blant borgere og beslutningstakere. I grønne omgivelser, der det spirer og lukter jord, skjønner vi lettere den organiske sammenhengen mellom vårt og alt annet liv. Vi er uunngåelig sammenvevd med og i levende, skapende relasjon til alt som omgir oss. Og det er selve livet vi må ta vare på.

Forstår vi ikke rett og slett bedre hva som virkelig er viktig når vi er ute - eller for å si det med Arne Næss: når vi er inne i naturen?

La oss finne ut av det før det enorme grønne møterom Natur blir til et drivhus og vi ikke har noe annet valg enn klimatiserte kontorbygg for å kunne tenke klart.