Departementet stoppet vindkraft på Stad. Så tok NVE en omkamp.

Striden om Okla vindkraftverk er ikke første gang NVE går på en smell på Stad. Skyldes konflikten manglende dømmekraft på høyt nivå?

24. september fulgte jeg konsesjonsdirektør i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) Rune Flatby gjennom dagen på NRK, der han måtte svare på kritikk for saksbehandling av Okla-konsesjonen på Stadlandet. Svarene han ga, holder ikke vann.

Bakgrunnen for kritikken er at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) godkjente en vindkraftkonsesjon i 2013, på tross av tydelig varsel fra miljøfaglige myndigheter. En rapport fra Norconsult som NVE fattet vedtaket på grunnlag av, inneholdt «vesentlige feil og mangler» ifølge Fylkesmannen i Sogn og Fjordane. Følgelig har italienske Falck Renewables akkurat satt i gang med ødeleggelsene av verneverdig natur, med offisiell status som viktig og svært viktig.

Stilt overfor kritiske spørsmål fra journalister på nrk.no, Dagsnytt 18 og Dagsrevyen, avslørte Flatby en oppsiktsvekkende mangel på respekt for fagkunnskap og allmenne interesser. Lederen av en avdeling som fatter vedtak basert på skjønnsmessige vurderinger, burde være ytterst forsiktig med å omtale naturfaglige fakta fremsatt av statens egne fagmyndigheter, som personlige meninger.

Ensidig saksbehandling

I fravær av holdbare svar til den konkrete saken, forsøkte Flatby å gjemme seg bak generelle argumenter fra vindkraftdebatten, som at verden trenger fornybar energi. Men behovet for fornybar kraft er ikke et gyldig argument for å bygge ut vindkraft i uerstattelig natur. Det er uklokt. Det er i strid med norske og internasjonale forpliktelser innen natur- og landskapsvern.

Flatby forsøkte å bagatellisere betydningen av Norconsult-rapporten (som hadde «vesentlige feil og mangler») for at Okla-konsesjonen ble gitt. Han ga inntrykk av at det var mange andre hensyn som gjorde utslaget, uten å begrunne det ytterligere. Faktum er at alle faglige høringsuttalelser frarådet konsesjonen på det sterkeste; Riksantikvaren, Miljødirektoratet, Fylkesmannen, Naturvernforbundet med flere. Ytre Nordfjord Turlag (DNT) og Reiseliv Stryn og Nordfjord var også sterkt imot. NVEs konklusjoner henger ikke på greip.

Her ytterst på Stadlandet skal Okla vindkraftverk bygges. Vestkapp ligger i bakgrunnen på 497 moh. Mosekleivhornet på Hoddevikfjellet helt til venstre i bildet er det høyeste punktet i området på 540 moh. De planlagte vindturbinene blir eventuelt de nest høyeste punktene på ca 524 moh., langs ryggen i forgrunnen.

Foto: Jon Frogner

Videre forsøkte Flatby å sannsynliggjøre at vindkraftverket ikke ville ha så store negative konsekvenser, med begrunnelse i at det blir færre turbiner enn først planlagt. Senest i 2019 hevdet en annen rapport fra Norconsult noe liknende. De argumenter med at fem (turbiner) er mindre enn ni. Men den som kan regne, vil oppdage at de fem turbinene vil ha et samlet vingesveip som er 18 % større enn de ni opprinnelige. Den påbegynte adkomstveien er uansett en betydelig del av naturinngrepet.

Hele konsesjonen og saksbehandlingen hviler på en retorikk om at det kunne alltids ha vært verre. NVE bruker dette perspektivet konsekvent for å tilsynelatende ha gjort avbøtende tiltak. Tidsskriftet Pan har dokumentert at Okla er en av Norges aller verste vindkraftkonsesjoner, ifølge Miljødirektoratet. Det vil si at det ikke finnes avbøtende tiltak for vindkraftutbygging på Stad, uten å komme i konflikt med nasjonale mål. Selv ikke med et lite anlegg på 21 MW.

Det innlysende alternativet, å ikke gi konsesjon, ble tydeligvis aldri vurdert. For noen hadde bestemt at det skulle bygges ut vindkraft på vindfulle Stad.

Omkampen om Stad

Et annet forsøk på å rettferdiggjøre den omstridte konsesjonen, var å skyve skylden over på tidligere kommune- og fylkespolitikere. For publikum uten nærmere kjennskap til saken kan dette høres flott ut – at en høytstående embetsmann støtter seg på lokaldemokratiet. Problemet er at også på dette nivået er vedtaket formelt sett lovlig, men på et tvilsomt beslutningsgrunnlag. I håp om å bli en fremtidig kraftkommune, med økt verdiskaping og sårt trengte inntekter til kommunekassen, fattet Selje kommune (som var i så stort økonomisk uføre at staten måtte godkjenne låneopptak) vedtak i konflikt med andre nasjonale, demokratisk fattede vedtak.

Men der Fylkesmannen gjorde jobben sin som kontrollinstans, valgte NVE å se en annen vei. De benyttet søknaden om konsesjon som en anledning til omkamp om vindkraft på Stad. For i 2002 trakk Olje- og energidepartementet konsesjonen NVE hadde gitt til Statkraft for et 70MW vindkraftprosjekt på Hoddevikfjellet, noen få kilometer fra Okla, etter følgende innsigelse:

«Miljøverndepartementet vurderer det planlagte kraftverket på Stad som meget konfliktfylt i forhold til kulturminner, kulturmiljø og landskap/estetikk. Tiltaket vil fungere som en "kile" av tyngre tekniske inngrep inn i et unikt og nesten urørt kultur- og naturlandskap av åpenbar nasjonal verdi. Miljøkonfliktene er så omfattende at departementet ikke finner å kunne stadfeste reguleringsplanen.»

I NVE var det den samme saksbehandleren som hadde ansvaret for Hoddevikfjellet, som fikk ansvaret for Okla-søknaden. Vedkommende bak konsesjonsvedtaket som OED underkjente, på grunn av kultur- og naturlandskap av åpenbar nasjonal verdi, brukte så én enkelt konsulentrapport som nedgraderer samme område, for å godkjenne en ny konsesjonssøknad. Dette er betenkelig. I denne sammenhengen kan neppe rollen til Norconsult-rapporten som hadde «vesentlige feil og mangler» sies å være verken tilfeldig eller ubetydelig. Saksbehandleren er for tiden seksjonssjef for vindkraft, i Flatbys avdeling.

Riktignok blåser det mye på Stad, men det blåser ikke så mye at rett ikke skal være rett.

Alle andres feil?

NVE har så langt lykkes med å sende kritikk videre, ved å vise til at de bare utfører politikken politikerne vedtar. I Debatten på NRK tidligere i år viste direktør i NVE, Kjetil Lund, til bredt stortingsflertall for vindkraftpolitikken, og konsesjonsdirektør Rune Flatby viser til vedtak fra lokalpolitikere. Kan det tenkes at måten NVE har satt politikken ut i livet på, og premissene de legger for politikere, er medvirkende til det uholdbare konfliktnivået rundt vindkraft?

Jeg er kjent med at byråkrater i NVE blir utsatt for både trusler og sjikane, som følge av betente vindkraftsaker. Det er svært beklagelig. Sånn skal det ikke være. Derimot mener jeg det er berettiget å fremføre saklig kritikk av hvordan NVE utøver sitt mandat, og å stille ledere til ansvar. Det må være lov.

Stilling ledig

Da Rune Flatby ble betrodd stillingen som avdelingsdirektør for konsesjon og tilsyn i 2008, uttalte han: «Innenfor politiske prioriteringer skal vi bidra til en effektiv konsesjonsbehandling med høy kvalitet.»

Etter å ha sett Flatby gi Okla-konsesjonen et ansikt overfor kritiske journalister, lurer jeg på hvordan han kan ha lagt frem saken for klageinstansen Olje- og energidepartementet, når andre høringsparter har kommet med innsigelser og klager. Har konsesjonsdirektøren lagt frem saken på en nøytral måte, der alle parter har krav på å bli hørt, eller har han overkommunisert fordeler og underkommunisert ulemper?

Dagen etter Flatbys opptreden på NRK, lyste NVE ut en ny stilling med kort søknadsfrist: Direktør for Energi- og konsesjonsavdelingen. Skal det være noe mening i stortingsmeldingen Vindkraft på land (Meld. St 28 (2019-2020)), som er ute på høring, må det enten en kraftig holdningsendring og opprydding til, eller komme helt nye koster inn i toppen av avdelingen.

Feilene må få konsekvenser

Forhåpentligvis er ikke alle vindkraftkonsesjoner like ille som Okla. Så lenge det er snakk om et begrenset antall, må det være mulig å finne løsninger som gjør at de verste konsesjonene ikke får ødelegge for alle andre. Dette handler altså ikke om at Klima- og miljødepartementet skal legge seg opp i Olje- og energidepartementet sine saker, men at sistnevnte allerede har tråkket over en grense, på grunn av NVEs fremferd i saken.

I 2002 ble Stadlandet reddet i tolvte time, av en regjering bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det er vanskelig å se at det skal ha skjedd noe vesentlig siden den gang, som tilsier at det unike landskapet på Stadlandet ikke skal bevares for alltid i 2020.

Det haster veldig. Svært viktige naturverdier går tapt, for hver giorno som går.