Den grønne middelvei

Svein Hammers viser i sin nye bok en balansert vei videre for grønn politikk. Her er vår anmeldelse av "Framtidens Norge – på sporet av et grønnere samfunn" (Vidarforlaget, 2018).

Svein Hammer må være en av Norges mest produktive forfattere. Han debuterte i godt voksen alder med "Fra evig vekst til grønn politikk" 2016, ga året etter ut "Foucault og den norske barnehagen", og er nå aktuell med "Framtidens Norge – på sporet av et grønnere samfunn".

Hammer har posisjonert seg som en slags intellektuell vismann for grønn ideologi, bygget på sin erfaring som samfunnsforsker og et politisk engasjement både i Høyre på 1980-tallet og i MDG for noen få år siden. Som "Fra evig vekst" preges den nye boka hans av et brennende grønt politisk engasjement kombinert med forskerens balanserte blikk og diskursanalytikerens interesse for ideenes verden.

Forskjellen er at mens han i "Fra evig vekst" tegnet et kart over det grønne politiske idélandskapet, er Hammer nå vår stifinner. Han er mer en behjelpelig guide enn en streng fører. Han skisserer forskjellige stier, eller tankespor, og beskriver deres fordeler og ulemper. For Hammer er tvetydighetens forsvarer. Det eneste han er fremmed for, er svart/hvitt-tenkning. Han kritiserer tanken om at det går en hard grense mellom, på den ene siden, menneskelig mestring av verden rundt oss og, på den andre siden, dyrkingen av naturens naturlighet som noe menneskene må tilpasse seg. Han peker på at en sånn grense gjør at noen "grønne" havner i en rasjonell leir som vil kontrollere og styre naturen, mens andre havner i en dypøkologisk leir der mennesket må tilpasse seg og underkaste seg naturen. Men begge leire deler oppfattelsen om at det finnes et grunnleggende skille mellom menneskelig mestring og naturens naturlighet. Det er blitt et foreldet skille i en verden der spor etter mennesker finnes overalt, i havdypet, i atmosfæren og i hver minste lille skapning.

Hammer bruker vår holdning til gressplener som metafor: I stedet for å søke etter en plettfri, ugressfri plen eller å overlate den helt og holdent til naturen, kan vi i stedet dyrke fram et mangfold av planter samtidig som plenen er jevn og brukelig for mennesker. Grønn kultivering, kaller han det.

Det er jo ingen radikal idé. I det hele tatt er det vanskelig å bli provosert av Hammer om man deler hans grønne engasjement og litt av hans store kunnskap. Han har fanget den grønne tidsånden, kan man vel si, i kombinasjonen av at 1) dagens "grønn vekst"-budskap som "alle" kan bekjenne seg til, så åpenbart ikke er nok for å løse problemene våre, og 2) troen på et radikalt brudd med dagens markedsøkonomi og forbrukssamfunn er så urealistisk at den stopper oss fra å ta steg i riktig retning.

Prisen for et klokt og balansert budskap er beskjeden originalitet i forslag til veien videre. Det er mer interessant når han bevisstgjør oss på det han kaller tankens rom: At atskillig mer enn vitenskapelige fakta avgjør hva vi tenker om en sak. Han viser hvordan den første forskningen i Norge på fluorforgiftning fra industriforurensning dukket opp på 1930-tallet, men fikk konsekvenser for regler for bl.a. utslipp fra aluminiumsverk først rundt 1960. Vitenskapelig kunnskap hadde grunnleggende sett ikke endret seg. Det var måten folk tenkte på forurensning, industri, natur og helse som hadde forandret seg. Det er fascinerende å lese om hvordan et oljekraftverk var foreslått i Vestfold på slutten av 1960-tallet men ble stoppet rett og slett fordi tankens rom hadde flyttet seg.

Et av de tydeligste budskapene jeg leser ut av boka er derfor behovet for å snakke mer om naturmangfold og kanskje litt mindre om klima. Klimaendringer handler nødvendigvis om "usynlige" vitenskapelige fakta og lange tidshorisonter. Det er til og med mulig å tenke seg at klimaendringene kan stoppes kun med teknologiske virkemidler. Det styrker en holdning til grønne utfordringer der vi "trykker inn gasspedalen i håp om at bilen vil vise seg flyvedyktig innen den når fram til kanten av stupet", som Hammer sier i en av sine glitrende formuleringer. Avstanden, usynligheten og de teknologiske løsningene legger til rette for at tankens rom ikke behøver å flytte seg en tøddel. Naturmangfold, derimot, er noe vi kan se forvitre, det er noe som appellerer til følelsene våre, og det er noe det er vanskelig å tenke seg at vi kan bevare om vi ikke endrer kurs for samfunnet. Om vi snakker mer om naturmangfold, kan rommet for grønne tanker også flyttes.

Dette er til dels min tolkning, ikke Hammers ord. Men jeg tror han vil like det, for han er en pedagog som skriver for å få folk til å tenke videre på egenhånd. Det er viktig, og det bør skje også utenfor grønne lesesirkler. Hammer har et potensial til å nå utenfor "menigheten" fordi han er så balansert. Derfor skulle jeg ønske at Hammer både var enda mer personlig og dempet den faglige tonen enda litt mer enn han allerede har gjort. Her er det materiale for en oppfølger!