(Den brutte) kjærleikens togreiser

«Det private er politisk» tenker jeg, og lurer på hvordan jeg best kan formidle en grønnskollings hverdagsundring på en relevant måte. I skrivende stund foregår hverdagsundringen på toget fra hovedstaden mot Østfold. I dag i rute og tog for tog. Jeg sitter i trappa i gangen på mitt medbragte sitteunderlag, nettforbindelsen virker ikke. Alt dette er ganske vanlig i rushtida. Jeg har beregna arbeidstid på toget, og jeg leeengter etter 6-timersdagen.

Hvordan ble det sånn, egentlig? At jeg, etter å ha brukt tusenvis timer av tenåra på å pendle mellom Sofiemyr i Oppegård og Fagerborg i Oslo, skulle ende opp som pendler med full jobb i Oslo og et barn jeg forsørger aleine i Fredrikstad? Penger og kjærlighet. Penger og ødelagt kjærlighet.

Og jeg er ikke aleine. I min bekjentskapskrets er det påfallende mange som bor på steder de knapt hadde sett for seg, og som knapt kan velges bort igjen. Ta «Guri» (og nå er det bare å konsentrere seg): Hennes eksmann bor på én side av byen. En god reisevei på den andre sida av byen bor hennes nåværende manns ekskone. Både Guri og mannen hadde forestilt seg å leve livet på en helt annen kant av landet, men å rive barna sine bort fra den andre forelderen er noe de har høy terskel for å gjøre. Guris bosted er dermed bestemt av mannens ekskone, på sett og vis. Nå bor Guri og mannen sammen med barna «mine og dine» på et sted ingen av dem egentlig ville foretrukket, og pendler begge nokså langt for å komme seg til jobb. Jeg bare aner hva slags reiselogistikk som blir en del av tilværelsen når storfamilier og ferier tas med i tillegg til hverdagene.

Noen får også leve med spenningen: Dersom barnets andre forelder møter kjærligheten – og flytter for å leve den ut (den nye kjæresten har jo også barn, antakelig) – hvor langt skal jeg og barnet/a mitt/ne strekke seg for at kontakten skal opprettholdes? Er det innafor i klimakrise-tider å sende barn som luftpost med «jeg reiser aleine»-lapp rundt halsen? For oss som av CO2-hensyn mm. vil velge bort denne type løsninger, er arbeids- og bo-mulighetene brått ganske begrensa.

Finnes det statistikk på hvor mye brutte familier legger igjen i norsk samferdsel?

Det Krf-idealistiske veien ut av denne vellinga ville være å pålegge flere samlivskurs så vi slapp alt styret som følger med moderne familieliv. Og ja: Den stabile kjernefamilien har enorme praktisk-økonomiske (og altså utslippsmessige) fordeler. Men brutte og nye familier er nok, dessverre, kommet for å bli. Vi ofrer ikke sjela for familien lenger, verken kvinner eller menn. Men det koster.

For den grønne idealismen, som ligger mitt hjerte nær, er dette en utfordring fordi det gir motstand mot ideen om at flest mulig burde bo der vi jobber, så vi minsker transportbehovet og dermed utslippene. Men akkurat som moderne familier har kommet for å bli, har forventningen om mobilitet kommet for å bli. Moderne familier er ikke nødvendigvis «fortetta», liksom.

I mitt liv er det sånn at risikofaktorer i samferdsel blir mine personlige jokere: Dersom Østfoldbanen bryter enda mer sammen enn den allerede gjør i perioder, faller livet mitt sammen, egentlig. Andre i min situasjon blir bilavhengige for å få tilværelsen til å gå opp. Som grønnskolling er bilpendling helt uaktuelt for meg – jeg kan dessuten ikke få gjort jobben min mens jeg er sjåfør, og jeg skal stappe 37,5 ukentlige arbeidstimer inn i og innimellom reisestrekkene. Sånn lever jeg, og jeg venter stadig på den dagen der jeg finner ut av hvordan dette egentlig skal la seg gjøre.

Jeg veit dessuten nøyaktig hvordan det føles når det venter et barn hjemme aleine og jeg må ringe for å fortelle at toget er forsinka (nå igjen). Det er nesten så ordet «signalfeil» kunne gått inn i sønnens naturlige vokabular.

Jeg ser bare to stikkord som gir meg håp om litt lavere stressnivå samtidig som grønne ambisjoner skal opprettholdes: Pålitelig og effektiv kollektivtrafikk og 6-timersdagen. For meg vil helsegevinsten ved å slippe å stappe inn 7,5 timer arbeid hver dag, gjøre at jeg greier å gjøre jobben min bedre – selv med et lavere timeantall til å gjøre den. Her vil ulike arbeidstyper og bransjer gi ulike regnestykker. Uansett: Grønn politikk gir håp for oss som jobber ufrivillig heltid med brutte familier og lange reisestrekk.