Meninger

Del 6: Burde Oljefondet bry seg mindre om produkter og mer om atferd?

Uetisk atferd lønner seg dårlig, mens uetiske produkter kan kaste godt av seg, viser tall fra Oljefondet. Vi burde bry oss mer om selskapers atferd, og mindre om akkurat hva de lager.

Oljefondets utelukkelse av kullutvinning og kullkraft basert på objektive kriterier som antall tonn og megawatt har gitt lavere avkastning. Nedsalg basert på vurdering av risiko av enkeltselskap som driver med kull, har derimot økt avkastningen.

Foto: Bart van Dijk / Unsplash

I dag opererer Oljefondet med to sett kriterier for etisk basert utelukkelse av selskaper: Hvordan selskapet opptrer (atferdsbasert) og hva det lager (produktbasert). Bryter du menneskerettighetene, som Walmart gjorde, hjelper det ikke om du selger tilforlatelige produkter. Lager du tobakk, atomvåpen eller kullkraft, hjelper det ikke hvor eksemplarisk du opptrer som selskap.

De produktbaserte utelukkelsene har økt voldsomt etter at Stortinget i 2015 vedtok å utelukke selskaper som utvinner kull eller driver kullkraftverk. Ved utgangen av 2019 var 104 selskaper utelukket på bakgrunn av de produktbaserte kriteriene, hvorav 69 på grunn av kull. Norges Bank Investment Management (NBIM), som forvalter Oljefondet, hadde i utgangspunktet investert ca. 198 mrd. kroner i selskapene om de ikke var utelukket, ganske jevnt fordelt mellom de tre kategoriene våpenproduksjon, tobakk og kull. Med andre ord utgjør det ikke mer enn et par prosent av Oljefondet.

Svartelister bidrar ikke til å endre systemet

«Bare» 30 selskaper var utelukket på grunn av atferd. Oljefondet hadde i utgangspunktet investert ca. 45 mrd. kroner i selskapene om de ikke var utelukket, tilsvarende ca. 0,5 prosent av fondet. Dette var jevnt fordelt mellom alvorlig miljøskade (typisk gruvevirksomhet og avskoging) og brudd på menneskerettigheter. 13. mai 2020 annonserte NBIM også for første gang at selskaper var utelukket på bakgrunn av uakseptabelt høye klimagassutslipp. Det gjaldt fire kanadiske selskaper som produserer olje fra tjæresand. Canadas statsminister Justin Trudeau sa i en kommentar at det viste behovet for sterkere klimapolitikk i Canada. Statsministeren i Alberta, der tjæresandproduksjonen er stor, omtalte Oljefondets uttrekk som kunnskapsløs og hyklersk. Spørsmålet er hva som er mest effektivt – produktbasert eller atferdsbasert utelukkelse? Vi spør Faith Ward, som leder Transition Pathway Initiative (TPI), et internasjonalt nettverk for pensjonsfond som ønsker å bidra i overgangen til lavutslippssamfunnet. Hun har ikke sansen for produktbaserte kriterier.
Det er mange nyanser. Vi foretrekker å stille våre kapitalforvaltere til ansvar. Hvis vi skulle lage en liste over selskaper som vi ikke ville investere i, ville det gjøre jobben til kapitalforvalterne for lett. Hvis du vil endre systemet, må du endre måten kapitalforvaltere vurderer selskapene på. Nedsalg bestemt ovenfra-og-ned vil ikke gi det resultatet, etter vårt syn, sier hun. Med andre ord bør den som faktisk er ansatt for å forvalte pengene vurdere det enkelte selskap helhetlig.

Filosof Henrik Syse ledet eierskapsgruppa i NBIM 2005-2007 og er ganske enig.
Jeg synes det er godt sagt. Da jeg var i Norges Bank, merket jeg at utestenging og filtrering kan være en «easy way out». Når man har den type muskler som Oljefondet har, må man bruke dem når det er grunn til det. Det kan man gjøre uten å bli en politisk aktør for den til enhver tid sittende regjering, men som investor. Det håper jeg NBIM vil gjøre mer av framover, sier han, og legger til at han likevel er tilhenger av det norske systemet med en liste av selskaper vi ikke investerer i.
Det er en form for signalisering. Etikkrådets første leder Gro Nystuen var opptatt av dette, at vi med slike lister sier hvem vi er. Og dessuten er det jo det gamle poenget fra Graver-utvalget: Ved å være investert, er man også medvirkende, og vi skal søke å unngå medvirkning til visse typer handlinger og produkter, sier han.

(Saken fortsetter under bildet.)

Når man har den type muskler som Oljefondet har, må man bruke dem. Det kan man gjøre uten å bli en politisk aktør for den til enhver tid sittende regjering, men som investor, sier forskningsprofessor Henrik Syse ved PRIO.

Foto: Cappelen Damm

Selskapenes lobbying og reklame kan være like viktig som hva de produserer

Faith Ward i Brunel sier de ikke vil ekskludere fossil energiproduksjon fordi de vil se på klima mer holistisk. «Bruk av drivstoff er like viktig som produksjonen av dem,» sier hun. Hva tenker du om det? Er vi i Norge blitt for opphengt i det som dominerer norsk klimadebatt – produksjon av fossile drivstoff?
Som filosof liker jeg begrepet holisme evnen til å se forskjellige spørsmål i sammenheng. I normativ kontekst, når vi skal skille mellom rett og galt, krever det at man tar innover seg at forskjellige prosesser henger sammen. Er vi bare opptatt av én ting, ser vi ikke hvordan det påvirker andre elementer. Det er både en filosofisk og en praktisk utfordring. Det Brunel nok er ute etter, er at forbruks- og livsstilssiden er minst like viktig som produksjonssiden.
– Har du noe eksempel på hva det kan bety for investorer?
Ja, for det første lobbying: Jeg skrev i en høringsuttalelse for flere år siden at NBIM har store aksjeposter i mange olje- og gasselskaper. En del av de selskapene bruker mye av sine krefter på lobbying mot strengere klimapolitikk selv om en strengere klimapolitikk er i vår felles interesse. Oljefondet bør bry seg om det. Det jobbet vi også med da jeg var i NBIM. Det andre eksemplet mitt er markedsføring: En del pensjonsfond er opptatt av slikt som reklame for usunn eller klimauvennlig mat. Jeg tror investorer kan gjøre mer for å bevisstgjøre selskapene rundt den type spørsmål og si ifra om hva man mener. Ut fra det jeg kjenner til, har NBIM gjort det – men jeg tror de kan gjøre mer av det, sier Syse.

Satt på spissen: De små stegene som bevisste aksjonærer kan pushe styret i et kullselskap, f.eks. for å rapportere på effekten av karbonprising, sikre åpenhet i lobbying og politiske donasjoner eller endre kommunikasjonsstrategi, kan faktisk bidra til å gjøre kull mindre lønnsomt. Det gir mye større effekter enn svartelisting.

(Saken fortsetter under annonsen.)

Uetisk atferd lønner seg dårlig

Dersom hovedhensikten med Oljefondets etiske arbeid er å endre selskapene, ikke å bedre vår kollektive samvittighet, blir caset for produktbasert svartelisting enda dårligere. Slik utelukkelse (altså av atomvåpen, klasebomber, tobakk, kull og kullkraft) har redusert avkastningen med gjennomsnittlig 0,07 prosentpoeng årlig siden 2005, ifølge NBIMs årsmelding for 2019. Om det skulle fortsette i 2020, ville det bety at utelukkelsene i år koster oss ca. 5 mrd. kroner. Det er dårlig reklame for å få andre til å følge etter.

Derimot har atferdsbasert utelukkelse (i all hovedsak på grunn av miljøødeleggelser og brudd på menneskerettigheter) økt avkastningen med 0,03 prosentpoeng årlig. Skulle det fortsette, blir vi i år ca. 2 mrd. kroner rikere ved å holde oss unna de som oppfører seg verst.

I grenselandet til etikk finnes det NBIM kaller risikobasert nedsalg: Da er det ikke en etisk vurdering som gjøres, men en vurdering av langsiktig risiko ved å være eier i selskaper som driver uansvarlig – enten det handler om miljø, selskapsstyring eller andre forhold. Det er typisk siste utvei etter at vanlig dialog ikke har ført fram. Slike nedsalg gjøres fortløpende av NBIM. I 2019 solgte Oljefondet seg ut av 42 selskaper, hvorav 16 kraftprodusenter og 12 gruveselskaper. De er imidlertid små, for skulle NBIM foreta risikobasert nedsalg fra større selskaper, ville plutselig porteføljen avvike mer fra referanseindeksen enn hva de har lov til. NBIM publiserer ikke noen liste over selskapene, men ved å sammenlikne lister over selskaper Oljefondet til enhver tid er investert i, ser man at det amerikanske oljeselskapet Anadarko Petroleum Corp er ett eksempel fra 2019.

Det er synd NBIM ikke oppgir lister over slike selskaper, for igjen er det argumenter i klingende mynt for andre å følge etter: Risikobaserte nedsalg har gitt en økt årlig avkastning på 0,02 prosentpoeng siden starten i 2012. Fortsetter det i år, betyr det 1,5 mrd. kroner mer i kassa. Det interessante er at meravkastningen særlig gjelder nedsalg på bakgrunn av klimakriteriet, som inkluderer kullgruver og kullkraft. Mens det produktbaserte etiske kriteriet for uttrekk fra kull er definert i tonn og megawatt, gjør NBIM en helhetlig vurdering når de selger seg ut av kull på bakgrunn av risiko: Da tar man hensyn bl.a. til sjansen for strengere klima- og miljøregulering. Da kan et kullselskap i USA som gjør det brukbart i dag under president Trump være for risikabelt i det lange løp, mens et kullselskap i Canada med samme resultater kan være en akseptabel investering, rett og slett fordi klimapolitikken der allerede er strengere.

Resultatene av de ulike formene for uttrekk og nedsalg er i den store oljefondsammenheng både små og usikre. Likevel peker de i samme retning som både Faith Ward og Henrik Syse. Har sinnelagsetikken tatt overhånd blant norske politikere? Har de endt opp med en form for etisk detaljstyring som fjerner både ansvar og muligheter fra kapitalforvalterne i sitt arbeid for å bidra til en bedre verden?

Jeg er redd for en form for tenkning som sier at hvis politikere styrer mer, blir det mer etisk. For med all respekt for politikere: De fleste politikere er mye mer kortsiktige enn gode investorer. Jeg tror gode investorer anno 2020 er de som aller mest skjønner hvor utrolig viktig sosial og miljømessig bærekraft er for deres portefølje, avslutter Syse.