Bitcoin er galimatias for grønt skifte

Penger er en rar ting. De er egentlig ikke verdt noe, i alle fall den typen vi har nå. Før var penger konkrete ting, for det meste mynter av edelmetall. Selve ordet betyr faktisk «ku». De pengene vi har i dag, kalles fiatpenger. De er rett og slett det samme som gjeld. Har du en seddel, viser den at staten skylder deg noe. Har du kroner i banken, skylder banken deg noe.

Gullstandarden på søppelhaugen

Tidligere hadde vi gullstandard, staten garanterte at du kunne komme med en seddel og få tilsvarende i gull. Det var mange fordeler med dette, men en stor ulempe, det var vanskelig å justere pengemengden. Å øke eller minke pengemengden er en av de viktigste metodene vi har for å kunne stabilisere økonomien. En gullstandard kan bli en tvangstrøye.

Vi har et godt eksempel på dette i norsk økonomi. Før første verdenskrig hadde Norge gullstandard. Under krigen ble den oppgitt, man bare trykte penger. Men i 1920 ble det bestemt at den skulle gjenopprettes, med samme kroneverdi i forhold til gull. Dette førte til åtte år med økonomisk krise. Norges bank økte renten og trakk inn penger fra markedet. Økonomien gikk inn i deflasjon. Dette innebar at prisene sank og pengeverdien økte. I en deflasjon er det risikabelt å låne, da verdien av lånet stiger ukontrollert. Det ble nesten umulig å starte virksomheter, og vanskelig nok å få dem til å fungere. Det skapte er ras av konkurser (blant annet min bestefar). Men de som hadde penger i madrassen ble stadig rikere, selv om de ikke gjorde noe.

I 1928 var krona tilbake til samme verdi, og restriksjonene ble lettet. Norsk økonomi kunne endelig ta seg inn igjen. Men i 1929 kom den verdensomspennende krisen. I 1931 devaluerte vi, og hele gullstandarden ble kastet på søppelhaugen.

Etter 1945 fikk vi Bretton Woods-systemet. Verdens valutaer ble knyttet til dollar, som igjen var knyttet til gull. Det innledet en periode på nesten 30 år med en enestående god verdensøkonomi. Men i 1973 opphevet USA gullstandarden, og valutaene svingte opp og ned. Krisene i økonomien kom tilbake.

I dag: Kunstig åndedrett fra sentralbankene

Hvordan er situasjonen i dag? Kaotisk og risikabel. Vi hadde krise i 2008. Den skyldtes blant annet for lav rente. Denne hadde blitt senket for å holde amerikansk økonomi oppe. Men forbrukslån og boliglån skjøt i været. Lånene, særlig i USA, var verdipapirisert, det vil si de var som et gjeldsbrev som kunne selges videre. Lånet ditt ble altså kjøpt av noen andre, og disse kunne nå kassere inn rente av deg. Risikabelt? Ja, for lånene ble samlet i store «pakker», såkalte CDO (collateralized debt obligation), og til slutt visste ingen hva som var hva. Mange av lånene var gitt til folk med dårlig betalingsevne (subprime lån), og da de ble misligholdt, spredte panikken seg. Lånpakkene mistet verdi, og banker gikk konkurs.

Har vi deflasjon eller inflasjon? Vi har begge deler. Økonomien i Europa går dårlig fremdeles.

Redningen kom fra den amerikanske sentralbanken, Federal Reserve. Den pøste ut penger. Dette var fiatpenger, uten gullinnløsning, og det var ingen begrensning på mengden, de kunne bare sendes ut i form av store lån til bankene. Det ble gitt lån til europeiske banker også.

I Europa hadde man hatt en like lurvete kredittpolitikk, og bankene måtte reddes med lån fra statene. Men den europeiske sentralbanken, ECB, bidro ikke med noe. Regjeringene måtte låne for å redde bankene, derved økte de statsgjelden, og måtte spare inn på budsjettene for å betale tilbake. I 2010 kom den andre krisen. Hellas klarte ikke å betale statsgjelden. Så fulgte Spania, Portugal og Irland. Deretter kom Italia. Renten på statslånene steg, og alle disse landene kom i vanskeligheter. Hellas var en liten økonomi, men Spania og Italia var store. Til slutt måtte den europeiske sentralbanken inn med hjelp, de gjorde det med såkalte kvantitative lettelser. Det betød at de kjøpte opp gamle gjeldsbrev – statsobligasjoner – som bankene satt på. Bankene var garantert å bli kvitt dem og få pengene sine tilbake, så de kunne gi nye lån til disse statene uten å bekymre seg for tap. Risikoen sank og renten sank. Italia og Spania klarte å betjene gjelden. EUs økonomi var reddet – inntil videre.

Prisene på aksjer og eiendom er kunstig høye, og kan klappe sammen i et krakk.

Men redningen kom fra sentralbankene. Både den europeiske og den amerikanske brukte kvantitative lettelser, og det innebar at de øste ut penger når de kjøpte gjeldsbrevene. Bankene ble sittende med store mengder penger.

Så der står vi fremdeles. Har vi deflasjon eller inflasjon? Vi har begge deler. Økonomien i Europa går dårlig fremdeles. Det er fordi statene fremdeles har gjeld og må prøve å få overskudd på budsjettet. De kan ikke sette i gang virksomhet som bryter krisen, men må dra penger ut av økonomien. Lønninger har vært dumpet, og arbeidsløsheten er fremdeles på omtrent 7 %. Økonomien går så tregt at det ikke blir noen prisstigning. Den ligger og vipper på kanten av deflasjon, og styringsrenten er null, noe som må kalles et forsøk på kunstig åndedrett.

Men penger er det, i massevis. Bankene flommer over av euro. Men de kan ikke plasseres i produktiv virksomhet, for ingen vil investere i en stagnert økonomi. Hva gjør de da? De kjøper eiendom og aksjer, derved driver de prisene opp. Vi har inflasjon i eiendomspriser og aksjekurser. Dette kalles «asset price inflation». Men i varemarkedet stiger ikke prisene. Der ligger man på kanten av en deflasjon. Dette er en svært farlig situasjon. Prisene på aksjer og eiendom er kunstig høye, og kan klappe sammen i et krakk.

Det er ikke flere penger som skaper vekst

Så hva kan man gjøre? Gå tilbake til gullstandard? Nei, for all del. Det kan drive Europa rett inn i deflasjon.

Er økende pengemengde et problem? Bare hvis den er ubalansert, slik som i dag. En jevn, ikke for stor inflasjon, er et sunnhetstegn. Men hvis pengetrykkingen løper løpsk, blir det hyperinflasjon, og det kan ødelegge enhver økonomi.

Vil en økende pengemengde føre til økt vekst? Nei, vekst skapes av en kombinasjon av produktivitet og kjøpekraft. Penger blir skapt av banker, men de blir ødelagt gjennom inflasjon.

Er høy rente vekstdrivende? Nei, det er motsatt, en lav rente er vekstdrivende, for det fører til at flere låner og investerer. En høy rente bremser ned økonomien.

Vil sparing være sunt for økonomen? Til en viss grad, men blir den for stor, betyr det at pengene havner i «madrassen» og er ikke til nytte for noen. De er trukket ut av sirkulasjon, pengemengden blir mindre, og vi kan få deflasjon.

Verdien på bitcoin er som en berg og dalbane, og det skaper store gevinster og store tap bare ved å kjøpe og selge dem, m.a.o. de legger opp til spekulasjon.

Kan vi gå over til et nytt pengesystem, kryptovaluta, slik som bitcoin, som Anders Moren Dahl foreslo i Pan 5. januar? Da glemmer vi hva penger er. Det er gjeld, og denne har bare verdi hvis de som har utstedt pengene kan gjøre opp for seg. Penger må ha en garanti i bunnen. En hundrelapp har verdi fordi staten alltid vil ta imot den som betaling. Pengene i banken har verdi fordi banken garanterer at du kan ta dem ut igjen, og de har reserver i form av penger utstedt av sentralbanken, garantert av staten. Men kryptovaluta har ingen slik garanti. Bitcoin blir skapt ved at man kjører en datakode og genererer tallkombinasjoner. Bare dette er tvilsomt, fordi det er konkurranse om å lage bitcoin, og det kreves enormt med datakraft. Det går faktisk med store mengder energi. Men dette er kanskje ikke det verste. Kryptovalutaer har bare verdi fordi folk vil ta imot dem. De er bygget på tillit, men tilliten bygger ikke på noe.

Mengden bitcoin er fastsatt. De er som gull, det er en fast mengde, og det fører til at tilbudet er lite elastisk. Dette fører til svingninger i verdien. Når bitcoin er etterspurt, blir de sjeldne, og prisen ryker derfor i været. Når de ikke er etterspurt, ramler de dypt. Verdien på bitcoin er som en berg og dalbane, og det skaper store gevinster og store tap bare ved å kjøpe og selge dem, med andre ord, de legger opp til spekulasjon. Vi kan naturligvis ikke ha et slikt system som verdensvaluta.

Det grønne skiftet krever folkevalgt kontroll med pengesystemet

Kapitalisme betyr at pengene styrer. Vi vil vel ikke dit, for det innebærer at folkevalgte organer mister makt. I konservativ økonomi er det en klokkertro på at økonomien styrer seg selv og er stabil. Det er ikke riktig. Den svinger, og den svinger sterkere, jo mindre regulert den er.

Økonomien er skrudd sammen slik at den krever vekst, ellers går den i motsatt retning, mot krise. Den viktigste årsaken er at økonomien er selvforsterkende. Er det vekst, blir det mer penger til investeringer og til kjøpekraft. Da blir det mere vekst. Gode tider skaper bedre tider. Men en sterk vekst kan ende i et krakk, hvor økonomien snur og går nedover. Da virker også systemet selvforsterkende, men i motsatt retning. Dårlige tider gir verre tider.

Samfunnet kan drives atskillig mer klima- og miljøvennlig. Men da må vi bygge om store deler av det. Vi må investere grønt.

Skal vi motvirke kriser, kan vi bruke budsjett- og pengepolitikken. I gode tider skal staten ha overskuddsbudsjett. Den tar da inn mer penger enn den gir ut, og dette bremser økonomien. I dårlige tider skal staten ha underskudd, den gir ut mer penger enn den tar inn, og dette stimulerer økonomien. Staten kan også stimulere økonomien ved å trykke penger. Men det må skje innen visse grenser.

Vi kan stabilisere økonomien på denne måten. Men skal vi stanse veksten, må det kraftigere midler til. Da må vi ta kontroll over både produksjon og kjøpekraft, for det er samspillet mellom disse som gjør økonomien selvforsterkende.

Økonomien er naturligvis avhengig av naturforholdene og råvareressursene. Klimaet kommer til å ha en avgjørende effekt. I fremtiden vil det bite hardere, og økonomien blir rammet. Mest sannsynlig er at vi får stagnasjon, men også inflasjon, fordi varene blir dyrere å produsere, og råvarene blir knappere. Klima og miljøskader vil antagelig utløse en stagflasjon.

Skal vi unngå en slik krise kan vi ikke bare bruke penger og finans, vi må gjøre noe fysisk. Samfunnet kan drives atskillig mer klima- og miljøvennlig. Men da må vi bygge om store deler av det. Vi må investere grønt. Dette er i seg selv vekstdrivende, og kan bringe oss ut av en klassisk krise. Men det er ikke noen permanent løsning. Før eller siden må også denne veksten stanse, ellers blir den en trussel mot klima og miljø.

Vi må arbeide mindre og produsere mindre, men bedre. Vi må senke arbeidstiden og vi må senke investeringene.

Dette betyr at vi må redusere økonomien uten å ramle inn i kriser. Vi kan ikke bruke klassiske metoder, for de øker forbruket. Vi må sette ned tempoet i realøkonomien og unngå at den blir selvforsterkende. Det betyr at vi må arbeide mindre og produsere mindre, men bedre. Vi må senke arbeidstiden og vi må senke investeringene. Da må vi ha balanse, først og fremst mellom produksjon og forbruk, for dette inntreffer ikke av seg selv, det krever styring.

Dette blir en vanskelig oppgave, men kanskje vil ikke fremtiden bli slik. Mer sannsynlig er at klima og miljø vil ramme oss, og vi må kjempe for å ikke drukne i problemene. Da må vi vite hvordan økonomien fungerer, og ikke tro at alt blir bra ved bare å forandre pengesystemet.

Det er ingen gratis lunsj. Fiatpenger har sine ulemper, men gullstandard er verre, og bitcoin er galimatias. Vi må nok leve med den type penger vi har. De har den fordelen at mengden av dem kan styres. Man kan bruke dette til å motvirke både kriser og overopphetet økonomi. Men da må man naturligvis styre riktig.