Bernt Hagtvet: – Det finnes to farer for den økologiske bevegelsen
Den økologiske bevegelsen er antakelig noe av det viktigste som er skjedd i politikken de siste 50 år. Men som alle sosiale og politiske bevegelser møter den noen farer som bør utløse umiddelbar bevissthet.
Den første faren er denne bevegelsens forhold til autoritære trender. Denne fare kommer av den økologisk bevegelsens program. Den er en én-sak-bevegelse. Alle én-sak-bevegelser trues av faren for innsnevret horisont. Alle én-sak-bevegelser vil logisk prioritere sin sak over alle andre saker. Det ligger i sakens natur. Mens andre vanlige politiske partier gjør avveininger mellom ulike saksfelt og tvinges med nødvendighet til å prioritere og kompromisse, vil den økologiske bevegelsen lett bli overveldende opptatt av én sak: klimaet og miljøet. Uhyre viktig! Alle mennesker burde innse det. Den økologiske bevegelsen skyver derfor normale politiske avveininger til side og kan lett bli envis. Jeg ser det er en fare som én-sak-bevegelser av alle typer kan fristes av. Jeg skriker ikke opp om ‘økofascisme’ o.l. Det er ikke dette vi drøfter her, selv om vi vet at den økologiske bevegelsen også rommer krefter som kan minne om slike tendenser. Et tegn på nettopp slike trekk er debatten om miljøet kan reddes innenfor rammen av det forfatningsbundne demokratiet. Hold dere langt unna slike tanker, som bare inviterer til perversjoner. Les historien! Den skremmer!
Den andre faren er vanskeligere å fange inn. Men her er et forsøk: I dag ser vi hvordan irrasjonalitet av alle typer får et skremmende vingefang: vitenskapsforakt flyter sammen med vaksinemotstand og protest mot munnbind og politisk eliteskepsis og finner sammen med det ytterste høyre. I USA, etter mitt syn det rene u-land, ser vi hvordan bruk av munnbind defineres som et frihetsspørsmål (frihet til å dø).
Den økologiske bevegelsen kan lett bli skremselsbildet for disse tendensene. Den økologiske bevegelsen har jo alle kjennetegn for hva «the know nothings» forkaster: den er intellektuell, kunnskapsfundert, vitenskapelig informert og fremmes gjerne av høyt utdannede folk i sentrum. Den fordrer evne til å tenke utover seg selv og ens umiddelbare interesser. Dette er meget krevende. Økologien egner seg ypperlig til skremmebilde for autoritære mennesker (ca. 15 % av befolkningen, sies det gjerne). Her kan alle liberale verdier samles i en sekk og gjøres til gjenstand for polarisering og propaganda. Les Th. W. Adornos bok fra 1950 «The Authoritarian Personality» og bli skremt. Se på verden med Trump, Orban i Ungarn, PiS i Polen, Duterte på Filippinene, Bolsonaro i Brasil, Erdogan i Tyrkia. De er representative for blandingen av vitenskapforakt og kunnskapsløshet, innsmurt med høyreholdninger. Økologien egner seg godt til å bekrefte alle deres fordommer og er god til å piske opp folk til handling.
Økologisk bevissthet og naturkjærlighet inngikk som definerende elementer i den tyske nasjonalsosialismen.
Ingen er tjent med å brunmale noe som helst (om det ikke er tvingende nødvendig), men det er grunn til å minne om at politiske ideer inngår i klynger som bare marginalt er beslektet med hverandre, eller de kan gi nye kombinasjoner som kan utløse uventede handlingsmønstre. Derfor la meg minne om at økologisk bevissthet og naturkjærlighet inngikk som definerende elementer i den tyske nasjonalsosialismen. Dette skyldes bl.a. en naturfilosofi som anså naturen som beåndet. Disse romantiske tankemønstrene er alltid en fristelse. Jeg sier ikke at den økologiske bevegelsen er brun. Jeg vil bare minne om tankemønstre vi alle bør være på vakt overfor.
