Å ta klimamålene på alvor vil koste, men folk flest kan gå i pluss

Om vi øker prisen på bensin med to kroner og prisen på oksekjøtt med 18 kroner kan Norge nå sin del av 1,5-gradersmålet. Om inntektene fordeles flatt, blir det 4675 kroner per skattebetaler.

Foto: Jonathan Petersson/Unsplash

På tross av økende folkelig engasjement og raske teknologiske fremskritt går utslippene i verden opp. Klimamålene blir dermed stadig vanskeligere å nå. Norge er ikke noe unntak fra dette dystre bildet. Selv om utslippene viser en svakt nedadgående trend de siste årene, er dette altfor lite.

Disse nedslående resultatene er ikke overraskende. Ingen land har turt å gjøre det såpass dyrt å forurense at miljøvennlige alternativer blir tilstrekkelig lønnsomme å utvikle og ta i bruk. Ifølge Verdensbanken er det kun en femtedel av verdens utslipp som er ilagt en avgift, og disse avgiftene er stort sett på et altfor lavt nivå. Når klimaavgiftene er for lave, er det klimapolitikk på billigsalg. Etterspørselen etter klimafiendtlig produksjon blir for høy.

Norge har lenge hatt klimaavgifter, og de er høyere enn i mange andre land. Men de er fortsatt under halvparten av det nivået som det Internasjonale klimapanelet (IPCC) har sagt er et minimum for å nå målet om å begrense global oppvarming til 1,5 grader. I tillegg er det store utslipp, for eksempel fra kjøttproduksjon, som vi ikke gjør noe med. Når prisen på utslipp er for lav, betyr det enten at klimamålene ikke nås, eller at vi forventer at noen andre enn de som står for utslippene, skal plukke opp regningen. Ingen av delene er rettferdig eller bærekraftig.

Når klimaavgiftene er for lave, er det klimapolitikk på billigsalg. Etterspørselen etter klimafiendtlig produksjon blir for høy.

Spørsmålet blir da: Er det mulig mer enn å fordoble klimaavgiftene i Norge, slik at vi følger IPCCs anbefalinger, uten at det gir store negative utslag for økonomien, og uten at det gir urettferdige utslag for privatpersoner?

I et nytt notat for Civita (se lenke under «Om skribenten») har jeg prøvd å beskrive hvordan man kan få til nettopp det. Forslaget går ut på å øke klimaavgiftene på alt fossilt drivstoff fra dagens 500 kroner per tonn CO2, til 1250 kroner. Det tilsvarer en økning i bensin- og dieselprisen på rundt to kroner. For personbiler vil ikke det gi store endringer i utslipp; utskiftning til en mer miljøvennlig bilpark har nok mer å si. Men for bygg- og anleggssektoren, tungtransport på vei, flytrafikk og skipstrafikk, som i sum har mye større utslipp enn biler, vil det bidra til at miljøvennlige alternativer raskere blir lønnsomme. Også oljebransjen må betale vesentlig mer for sine utslipp.

IPCC har nylig pekt på at det er nødvendig å begrense kjøttforbruket for å nå klimamålene. Men de har også påpekt at det ikke finnes gode eksempler på land som har iverksatt politiske tiltak for å oppnå det. I Norge, der landbruket må beskyttes fra import for å overleve, gir det lite mening kun å avgiftsbelegge utslippene fra vår egen produksjon, hvis det kun fører til mer import, og til at utslippene flyttes. Derfor foreslår jeg en avgift på kjøttforbruk, som skal gjelde likt for norskprodusert og importert kjøtt, kombinert med støtte til klimavennlig produksjon og omlegging i norsk landbruk. En tentativ beregning tyder på at prisen på én kilo oksekjøtt må øke med minst 18 kroner, hvis man skal ta hensyn til de gjennomsnittlige utslippene. Samtidig kan en tilpasning til slike avgifter gi et mindre intensivt norsk jordbruk, med mer fôr fra beitearealer der det bindes CO2 i jorden og mindre importert kraftfôr som blant annet går utover regnskog.

Målet med et flatt klimafradrag er å øke støtten i befolkningen til den kraftige opptrappingen av klimaavgifter som foreslås her.

Å gjøre det dyrere med klimafiendtlig produksjon og forbruk er ikke det eneste vi bør gjøre. Det er ofte nødvendig å støtte utvikling og bruk av ny teknologi. Offentlige myndigheter kan gjennom krav og reguleringer bidra til raskere kutt i utslipp enn markedet får til alene. Men disse tiltakene fungerer klart best når de er kombinert med en tilstrekkelig høy pris på utslipp, slik at klimavennlig teknologi faktisk erstatter gammel teknologi.

Store avgiftsøkninger er upopulært og kan ramme urettferdig. De «gule vestene» i Frankrike viser tydelig at hvis man ikke tar hensyn til det, kommer man ingen vei. Men økte avgifter gir også inntekter, som kan brukes på tiltak som øker støtten til klimapolitikken og gjør at færre taper på den.

Avgiftsendringene som jeg foreslår, gir nesten 14 milliarder kroner i inntekter. De kan for eksempel fordeles som et flatt klimafradrag til alle skattebetalere. Det vil i så fall gi 4675 kroner per person. For de aller fleste vil det bety at de får klart mer igjen enn de betaler i økt pris på kjøtt og drivstoff.

Hvis Norge vedtar disse forslagene vil det vise resten av verden at å føre en politikk som tar 1,5-gradersmålet på alvor er mulig.

Målet med et flatt klimafradrag er å øke støtten i befolkningen til den kraftige opptrappingen av klimaavgifter som foreslås her. Forhåpentligvis vil det at et flertall av befolkningen kommer bedre ut med endringen gjøre at politiske beslutningstakere tør å gjennomføre det. Forslaget er en variant av det som har blitt kalt «karbonavgift til fordeling», som blant annet Naturvernforbundet har tatt til orde for i Norge. Internasjonalt har blant annet den profilerte klimaforskeren James Hansen argumentert for en karbonavgift til fordeling, eller «fee and dividend», som det ofte kalles på engelsk, og det har blitt utredet av ekspertråd i både Frankrike og Tyskland

Hvis Norge vedtar disse forslagene vil det vise resten av verden at å føre en politikk som tar 1,5-gradersmålet på alvor er mulig. Det vil kanskje være det viktigste et lite land som Norge kan bidra med.