Å regne profitt mens huset brenner

Om huset ditt tar fyr, setter du deg ned og regner på kostnadene av å slukke brannen?

Geir H. M. Bjertnæs gjør seg til talsmann for en lignende strategi, når han skriver i Aftenposten 12. januar at ambisjonsnivået i møte med klimakrisa «bør svekkes som følge av den beskjedne globale innsatsen så langt».

Til grunn for beregningen legger Bjertnæs tall fra den kontroversielle økonomen William Nordhaus. Han konkluderer med at 3,5-graders oppvarming vil være optimalt. Begrunnelsene for dette ligger i kostnadene av effektive klimaløsninger, som han mener ikke overstiger gevinsten de frembringer. Nordhaus mener, med andre ord, at gode klimatiltak vil være negative for globalt bruttonasjonalprodukt (BNP).

Det er farlig å legge et økonomisk regnestykke til grunn for hvor ambisiøse vi skal være i klimapolitikken. Nordhaus mener å ha regnet ut at 4 graders oppvarming kun vil redusere globalt BNP med 3,6 prosent (1) . Disse utregningene er basert på en forestilling om at økonomien eksisterer separat fra naturen. Da tar man ikke høyde for at en verden som er 3,5 grader varmere, vil være helt ugjenkjennelig.

Økosystemer vil rammes hardt og omfattende, på måter vi enda ikke kan forutse. Global matmangel, tørke, enorme flyktningstrømmer og oversvømmelse er bare noen av scenarioene vi må forberede oss på. Hele byer vil legges under vann, massive landområder vil bli ubeboelige og millioner av arter står i fare for å bli utryddet (2). Mange av verdiene som blir tapt, er vanskelige å uttrykke i økonomisk verdi. Som gleden og roen vi får av å tilbringe tid i naturen. Men selv om man tenker i rent økonomiske termer, vil ikke en verden med 3,5 graders oppvarming gå rundt. Vi kan sette spørsmålstegn ved hvordan økonomien skal fortone seg om matjorda er uttørket, havet er forsuret og byene våre ligger under vann.

Det er mange svake punkter i Nordhaus sine beregninger. Samfunnsøkonomen Steve Keen går så langt som å kalle dem en «matematisk fiksjon», som har lite med virkeligheten å gjøre. Nordhaus sine beregninger består dessuten av kvadratiske funksjoner med glatte kurver, som ikke tar høyde for såkalte vippepunkter (3). Vippepunktene er terskelverdier i global oppvarming, som innebærer irreversible, omfattende og uforutsigbare endringer. Dette kan skje, for eksempel ved smelting av permafrosten, eller ved tap av skogområder og korallrev. I dag vet vi at mange av disse vippepunktene kan oppstå mellom 1 og 2 graders oppvarming, heller enn ved 5 graders oppvarming, som tidligere antatt (4).

Bjertnæs og Nordhaus sine konklusjoner er kroneksempler på hvor vanvittig galt det kan gå når vi forstår klimakrisen utelukkende gjennom økonomisk teori. Ikke bare trivialiserer de to katastrofal global oppvarming på et helt absurd nivå, de baserer seg samtidig på feilaktige og snevre modeller. Ikke alt kan reduseres til en prislapp. Artsmangfold, økosystemtjenester, frisk luft og dyrkbar jord kan ikke kjøpes. Et bærekraftig grønt skifte må legge andre verdier enn de rent økonomiske til grunn. Vi kan tross alt ikke spise penger.