Å finne mening i håpløsheten

Pesten er en tidløs fortelling om mennesket i møtet med det uhåndgripelige. Boken, som i disse dager kommer i en ny norsk oversettelse, utforsker menneskets natur gjennom hvordan vi tolker og takler katastrofen. Det er en historie som kan leses på mange måter og som skjærer helt inn i roten av hva det vil si å finne mening i det meningsløse.

Det umulige

Handlingen finner sted i Oran, en «helt alminnelig» by på kysten av Algerie. Stedet skildres med en slik vennskapelig likegyldighet at det kunne vært hvor som helst. Akkurat som her inntreffer sykdommen om våren, og i likhet med Wuhan i Kina stenges byen av fra omverdenen da pesten blir en realitet. Ingen får reise ut eller inn i løpet av de ti månedene epidemien herjer.

I virkeligheten har vi mye til felles med innbyggerne i denne middelhavsbyen. I likhet med innbyggerne i Oran trodde vi før pandemien inntraff at vi var nærmest uovervinnelige og at vi kontrollerer våre omgivelser. Akkurat som menneskene i Oran liker vi å tenke at pest er noe gammeldags. At vi har overkommet epidemiene – på samme måte som vi sliter med å ta innover oss de globale problemene vi står overfor i vår tid, som klimaendringene. Vi liker å tro at vi gjennom vitenskap og framskritt kan utrydde katastrofene. Selv om vi nå står i fare for å utrydde vår egen art.

Ydmykheten

Dette er verken den første eller siste epidemien som rammer menneskeheten. Sykdommer som denne har vært en del av vår tilværelse til alle tider. De medisinske framskrittene har vært store, og vi har kanskje mer kunnskap om kroppen nå enn noen gang tidligere. Likevel er det beste rådet i møtet med koronaviruset å vaske hendene med såpe, og holde avstand til hverandre. Her ligger Camus’ grunnleggende poeng: Når det gjelder døden finnes ikke framskritt. Historien gir ingen utvei fra død og katastrofe, vi fortsetter å være underlagt naturens lover. Livet har alltid vært, og vil alltid være, en tilstand av akutt sårbarhet for døden.

Pesten bare framhever og forsterker de ubalansene og problemene som allerede fantes i verden: Det uforståelige i selve livet, det urettferdige i at noen mennesker ikke har et hjem å gå til og at barn må vokse opp i flyktningeleirer fordi ingen land vil gi dem et hjem. Det svært sårbare økonomiske systemet vi har bygget opp, drevet av gjeld og kreditt, som truer med å kollapse med ett vi setter det på pause. Pesten forteller oss bare det vi allerede vet.

Annerkjennelsen

De store krisene i verden er vanskelige for mennesket å anerkjenne, fordi det passer oss dårlig, «fordi det strider mot den humanistiske verdensforståelsen. Pesten har ingen menneskelighet, så folk forteller seg selv at den ikke er reell, at det bare er et mareritt som vil gå over.» Men det går ikke alltid over. Det er håpløst, men det er også i denne anerkjennelsen at vi finner gleden og meningen med livet. Som mennesker defineres vi av hva vi gjør i møtet med det umulige.

Bokens hovedperson, doktor Rieux, er lege, som gjennom sitt yrke gjennomgår en selvoppofrelse lik den mange sykepleiere og leger gjør i dag. De som kjemper på frontlinjen gjør ikke dette for sin egen berømmelse eller berikelse, men fordi det er det riktige å gjøre. Hver dag stilles de overfor helt umulige valg. I virkeligheten finnes ikke det riktige valget, det finnes bare handling. Doktor Rieux har ikke sans for heroisme eller hellighet: «Det som interesserer meg, er å være menneske.»

Vi mennesker kan bare finne oss selv ved å gi vårt lille bidrag til en bedre verden.

Kampen mot pesten, eller verdens undergang, er den eneste måten å skape mening i den kaotiske virkeligheten. Vi mennesker kan bare finne oss selv ved å gi vårt lille bidrag til en bedre verden. Og vårt bidrag blir bare meningsfullt i det vi anerkjenner håpløsheten. Krisen krever at vi legger våre følelser til side, for i det hele tatt å kunne handle. Ingen valg er riktige eller gale, de er bare menneskelige.

Fellesskapet

Selv om individet må møte sykdommens feberfylte kamp alene i Pesten, så er det en historie om den kollektive opplevelsen. Og ikke minst konfliktene mellom individet og kollektivet. Lang tid etter at byen har gått inn i karantene kjemper menneskene mot de endringene pesten medfører. «Endringene i vår levemåte var så ekstraordinære og skjedde så fort at det ikke var enkelt å se på dem som normale eller varige. Resultatet var at vi fortsatte å gi prioritet til våre personlige følelser.» Det samme kan sies om vårt møte med klimakrisen.

Men personlige følelser er her en luksus man kunne tillate seg i de tidlige fasene av tragedien. Sakte men sikkert hviskes de individuelle skillene ut. Det er også dette som er det vakre i tragedien. «Det var ikke lengre individuelle skjebner, men en kollektiv historie som var pesten, og følelser delt av alle.» Pandemien, akkurat som klimakrisen gir oss en felles opplevelse. For kampen mot disse utfordringene er ikke individets oppgave alene. Pesten minner oss om at vi lever i en gjensidig avhengighet til hverandre, der det eneste våpen vi har er empati, kjærlighet og solidaritet.

Å finne mening i det meningsløse

For menneskets sinn, i evig søken etter verdi og mening med livet, oppleves universet absurd. Verden er og blir uforståelig, ufullstendig og urettferdig. Det er dette som er det absurde, og det er dette Pesten virkelig handler om. Absurditeten hører verken den menneskelige psyke eller universet til, men oppstår i motsetningen mellom de to. Det finnes ingen mening, men vi må fortsette å leve likevel. Det er dette som er menneskets håpløse prosjekt. Kun gjennom å akseptere absurditeten kan mennesket finne frihet.

Lidelsen i verden er tilfeldig fordelt og uten mening. Vi er verken smartere eller viktigere enn de menneskene som døde av spanskesyken for hundre år siden. Det finnes ingen etisk makt eller logikk som styrer det hele. Men gjennom å akseptere det forgjengelige ved vår tilværelse kan vi finne både glede og mening. Om vi skal ta med oss noe videre er det denne aksepten. Vi er alle helt uviktige, og ingen av oss må noen ting. Det eneste som gir vår eksistens mening er forsøket på å lindre lidelsen ved selve eksistensen.

Hver generasjon føler seg kallet til å endre verden. Men vår generasjon vet, som Camus sa i sin tale da han mottok Nobelprisen i litteratur i 1957, «at den ikke vil reformere den, men vår oppgave er kanskje enda større. Den består i å forhindre verden i å ødelegge seg selv». Utfordringen er reell, «men allerede reiser den seg overalt i verden for sannhet og frihet og, om nødvendig, vet å dø for det uten hat. Uansett hvor dette finnes, fortjener det å applauderes og oppfordres, spesielt der hvor den ofrer seg selv.»

Skal vi ta med oss noe videre, fra møtet med pesten, klimaendringene eller universets meningsløshet, så er det dette: Vi mennesker har en tilbøyelighet til å sette oss selv først, men vi er ikke viktigere enn de som kom før oss eller de som kommer etter. Og selv om det kanskje ikke er sannsynlig at vi klarer å løse verken klimakrisen eller de andre globale miljøproblemene vi står overfor i dag, så må vi bare gjøre vårt beste: Det våpen vi har er empati, kjærlighet og solidaritet.

Alt vi kan gjøre er å leve her og nå, og prøve å akseptere verden for det den er. Å akseptere den lille rollen hver og en av oss kan spille i den store sammenhengen, men fortsatt være villige til å ofre alt for den.

Utdrag og sitater er skribentens egne oversettelser, fra Penguin Classics' 2013-versjon The Plague (oversetter Robin Buss) og fra engelsk oversettelse av Albert Camus' tale på Nobel-banketten i 1957.