8 nyanser av grønn vekst

Vi må kjempe for reell grønn vekst, mot ressurssløsingen, og i Arne Næss-ånd nyansere overforenklende polariseringer.

Utsikt fra bordet på Arne Næss' hytte Tvergastein, der denne teksten er skrevet.

Foto: Simen Tveitereid

I "Grenser for grønn vekst" kommer Jarle Fagerheim med solide og nyanserte argumenter mot min forrige artikkel "Grønn vekst er i dypøkologiens ånd". Det er veldig nyttig, men deler av kritikken ser ut til å være basert på misforståelser.

Jeg har inntrykk av at mange som kritiserer grønn vekst mener at målet for grønn vekst primært er økt verdiskaping, målt som brutto nasjonalprodukt (BNP). Det kommer kanskje fra de mange i norsk politikk som liker å grønnvaske grå vekst. For regjeringen og Erna Solberg betyr for eksempel bærekraft først og fremst flere arbeidsplasser i privat sektor, uansett kostnad for naturen.

Det ville være fint om dialoger om grønn vekst kunne begynne med klargjøring av det overordnede målet. Hvis vi er enige om dette, så begynner analysene av hva som er den beste veien dit, altså en god endringsstrategi.

Målet med reell grønn vekst er å oppnå økt livskvalitet for alle samt en økonomi innenfor økosystemenes tålegrenser (mer livskvalitet med synkende ulikhet og synkende fotavtrykk). Jeg mener at én hovedvei til målet er en rask, transformerende og varig forbedring i samfunnets ressursproduktivitet.

Forutsatt at vi arbeider innenfor en demokratisk ramme trenger man tilslutning fra en majoritet for å få til større omlegginger. En rekke tilhengere av nedvekst (degrowth) har en kommunikasjonsstil som jeg mener er lite hensiktsmessig. Det går på å forsøke få oppslutning ved å stadig fortelle folk flest at de må forbruke mindre (Fly skamme seg! Forbud mot (fossil)bil! Høyere avgifter! Steng ned oljejobbene! Slutt med kjøttspising!) Jeg er jo ikke uenig i at dette er miljøvennlige tiltak såfremt de blir gjennomført på (helst) systemisk nivå og gjerne personlig nivå. Men jeg er skeptisk til om denne tilnærmingen til forandring skaper tilstrekkelig oppslutning i et demokrati til at det blir gjennomførbart i den skala i det tempo som trengs. I så fall mener jeg at vi ville ha sett større effekter av dette etter 40 års konvensjonell miljøkommunikasjon. Ofte blir de opplevd som forkynnere og refsere.

En annen endringsstrategi er å anklage og avsløre ‘systemet’: kapitalismen, industri-eierne, utbytterne, makthaverne, finansialiseringen av naturen, manipulasjonen av folket gjennom de gamle og de nye sosiale mediene, rentesystemet, det våpen-industrielle militærkomplekset, velferdsprofitørene, korrupte politikere i lomma på fossilindustrien, de 1% rikeste som konspirerer mot de 99% etc. Jeg er selvsagt enig i at mye av dette er viktige kritikker og at dagens system er skrudd sammen på en pervers måte, ut fra hva som er vårt felles mål. Men jeg har heller ikke sett slik kritikk klare å mobilisere majoriteten, og aller minst samles om et klart eller tydelig alternativ med en viss realisme for å få gjenklang i politikk og næringsliv. Isteden tjener det hovedsakelig en venstre-høyre-polarisering, hvor frontene bare blir steilere. MDG representerer på sitt beste en helt ny akse i politikken, verken høyre eller venstre, men reelt grønt fremover i det 21. århundre.

Det er for sent å være pessimist

Jarle Fagerheim ender derfor selv opp med en rent «teoretisk visjon» (om nedvekst) «som det er enklere å utforske i teorien enn å innføre i den virkelige verden» - et argument han bruker mot min forrige artikkel. Min hovedinnvending mot Jarles kritikk går da på nettopp at nedveksttilhengerne ikke kommer opp med en realistisk endringsstrategi: Hvordan vil de få næringslivet og et flertall i vestlige økonomier med på en rask og reell grønn nedvekst?

Og ja, vi har dårlig tid nå. Det er for sent å være pessimist. Vi må gjøre noe alle steder hvor noe gjøres kan. Basert på demokrati og sosial markedsøkonomi.

Derfor tror jeg vi vil komme lenger med å tak i ondet ved roten. Hovedproblemet er ikke verdiskapingen, men den enorme sløsingen med ressurser som økonomien vår er basert på. Og en enorm sløsing med mennesker gjennom den ulikhet og økonomiske angst som systemet genererer. Ta bort sløsingen av mennesker og naturressurser, og BNP vil kunne øke, være lett synkende, eller ganske flat. Alle posisjoner kan være akseptable så lenge ressursproduktiviteten (BNP / fotavtrykk) øker raskt nok.

La meg gi noen eksempler på hva jeg mener: Å bytte fra glødepære til LED med sensor gir over 90 % reduksjon av ressursbruk, mens det lyset vi ønsker er det samme. Omlegging til plusshus kan redusere ressursbruk med over 90 % og gi netto pluss i et klima- og ressursregnskap. Å kjøpe en håndlaget Big Buck Burger (av bokhvete) istedenfor en Big Mac til halve prisen gir over 90 % lavere ressursbruk og høyere verdiskaping. Å kutte matsvinn reduserer ressursbruk og øker verdiskaping. Å skifte fra diesel-SUV til elsykkel, elbuss eller elbildeling, gir over 90 % lavere ressursbruk, og de fleste kan komme raskere frem. Det finnes hundrevis av slike eksempler og muligheter.

Dette forutsetter selvsagt at alle ressursintensive økonomiske aktiviteter gjennomfører slike endringer over hele verden. Det er helt utenkelig at alt vil skje på ett år. Derfor må vi stykke det opp, og lage et årlig mål for å sikre stadig progresjon. I gjennomsnitt 5% forbedring hvert år i 30 år (2020-2050) kan bringe oss dit. (7% er selvsagt enda bedre for å gi en raskere transformasjon.) Så akkurat slik som kritikerne av grønn vekst hevder, er det endringshastigheten det kommer an på. Dette gir meg mulighet til å utdype og nyansere det kompasset som jeg beskrev i "Reell grønn vekst er i dypøkologiens ånd". Nå kan vi nemlig legge en minimumshastighet oppå de fire kvadrantene i figuren og diskutere ulike posisjoner og retninger i kompasset. Se figuren under.

8-9 nyanser av grønn vekst, beskrevet i Stoknes' innlegg.

Figur: Per Espen Stoknes

Go west

Posisjon A er en spennende posisjon for ledende bedrifter og byer: En rask transformasjon av økonomisk aktivitet i retning av mye mindre ressursforbruk med mye høyere verdiskaping. Ingen land er der i dag, men vi finner selskaper. To eksempler er danske Ørsted (tidligere DONG), som har gått fra å produsere olje og gass, til fornybar energi. Et annet eksempel er gulvteppe- og gulvbelegg-produsenten Interface. Begge har hatt en langt over 10 % årlig økning i karbonproduktivitet de siste 10 årene.

Posisjon B betyr litt økt fotavtrykk og svært rask vekst. Her finner vi for eksempel Kina de siste årene. CO2-utslippene er stabile (eller litt opp), mens den økonomiske veksten er høy. Slik sett bidrar Kina til mer ekte grønn vekst enn for eksempel Norge eller USA.

Posisjon C er den som jeg argumenterer for at Norge som rikt land bør sikte på: Rask nedgang i fotavtrykk kombinert med en moderat økonomisk vekst. Norske Posten (Bring) er et selskap som har ligget her de siste årene: Moderat økonomisk vekst, men rask reduksjon av utslipp. Hurraaa for Posten (og Bring)!

Posisjon D innebærer en svak nedgang i fotavtrykk, og med vekst rundt 2 % per år. Dette kan illustreres med USA, som har hatt nedgang i utslipp siden 2006 kombinert med økonomisk vekst. Dette er likevel ikke reell grønn vekst, fordi ressursproduktiviteten øker for sakte.

Posisjon E er den som Norge stadig befinner seg i: Beskjeden vekst, med økte utslipp. Uansett hvor mye Stefan Heggelund fra Høyre og Ola Elvestuen fra Venstre grønnvasker og grønnmaler, endrer det ikke det faktum at Norge har hatt og fortsatt har grå vekst siden 1990. Det er her jeg er sterkt vekstkritisk. Og derfor hører jeg ikke hjemme verken i Venstre eller Høyre som enkelte har antydet at jeg burde hoppe over til, siden jeg liker grønn vekst. Men det er stor forskjell på posisjon C og E.

Når jeg leser Fagerheim i god tro (noe man alltid bør gjøre i dypøkologisk tradisjon), tror jeg han argumenterer for posisjon F: En moderat nedgang i verdiskaping (eller «pengeøkonomien» som han kaller det), kombinert med rask nedgang i ressursbruk. Vi kutter skadelige økonomiske aktiviteter, og bruker mer tid og innsats på livskvalitetsaktiviteter. Her er jeg 100 % enig med Fagerheims konkrete eksempler, som et mer arbeidsintensivt landbruk. Dette er et teoretisk sett godt argument, og forhåpentligvis er det mulig å få mer enn 50 % av nordmenn med på dette. Da kunne vi lage reguleringer for å få i stand tilstrekkelig rask grønn nedvekst (for eksempel ved vesentlig kortere arbeidstid).

Ikke all nedvekst er av det slaget vi faktisk ønsker.

For å komme dit, kreves en sterk og bred omlegging av norsk politisk retorikk, og en mye sterkere vilje til å stramme inn livreima. Er det politisk gjennomførbart som en endringsstrategi? Hm, bompengediskusjonen, gule vester og Framtiden i våre henders posisjon gjennom 40 år, får meg til å tvile på det (selv om mitt dypøkologiske hjerte, min indre mørkegrønne lengsel, ville vært lykkelig).

Ikke all nedvekst er av det slaget vi faktisk ønsker. Dersom jeg leser Fagerheim i vond tro (noe man ikke bør), så argumenterer han for posisjon i: Rask nedgang i verdiskaping (pengeøkonomien). Jeg mener det vil gi massiv økning i ulikheter, fallende investeringer og mindre offentlige tjenester. Dette gir kun begrenset nedgang i økologisk fotavtrykk, siden fokus vil ligge på å redde utsatte folk som taper på fallet. Eksempelvis har bare et fåtall råd til å kjøpe elbiler, arbeidsledigheten øker, “alle” kjører sine gamle SUV'er og kollektivtilbudet blir skåret ned på grunn av det offentliges fattigdom. Hva er garantien for at vi ikke ender i posisjon i, G eller endog H - «dirty degrowth» - der de grønne oppstartsselskapene går konkurs, arbeidsledigheten stiger og de best betalte jobbene forblir i oljeproduksjon?

BNP-endring ikke viktig i rike land

Personlig er jeg ganske agnostisk til BNP-vekst i rike land: Den kan gå litt opp, eller ned (degrowth) eller ligge flatt. Men jo lenger ned, desto større sannsynlighet for at samfunnet ikke vil samtidig klarer å prioritere ressursproduktiviteten tilstrekkelig. Det holder nemlig ikke med “grønn nedvekst”. Vi må ha en tilstrekkelig grønn nedvekst (kun posisjon F). En lysegrønn nedvekst (posisjon G, litt mindre av de skadelige aktivitetene) er langt fra tilstrekkelig.

Fattige land bør kunne få sikte på A-B området, mens rike land sikter på F-A (både for produksjon- og konsumbasert fotavtrykk).

Hva får vi ut av dette? Det blir klart at bare å krympe deler av dagens økonomi er utilstrekkelig. Det bringer oss bare litt “nedover”, eller “sydover” på kompasset, ikke mot “nordvest”. Da mister vi fortsatt både biomangfold og klima. Langt viktigere enn endringer i BNP (den vertikale aksen) blir derfor ressursproduktiviteten (nord-vest-diagonalen). Vi må legge kursen 90 grader om. Vi trenger en slik praktisk gjennomførbar, radikal ny akse i norsk næringspolitikk: Det kan gi en videreutvikling av den nordiske modellen med rask vekst i de aktivitetene som forbedrer ressursproduktiviteten.

Mangfold av fortellinger

Jeg har mye mer tro på å fremme et positivt, konstruktivt, målbart, objektivt og troverdig fremtidsbilde (området fra C til A) som det allerede finnes gode eksempler på er mulig, enn på de andre forandringsstrategiene nevnt ovenfor. Da kan MDG arbeide på lag med næringslivet, miljøbevegelse og være nær sentrum i norsk politikk med fokus på å kutte unødvendig sløsing. Det er en vinn-vinn-vinn-tilnærming - for natur, folk og økonomi.

Men så lenge vi er enige om det overordnede målet, tenker jeg at vi (i den brede miljøbevegelsen) lever godt med et mangfold av fortellinger og forandringsstrategier. Jeg ser gjerne at Fagerheim med venner vinner flertall for posisjon F. Forutsatt at vi kommer til F, er jeg tilhenger av nedvekst (fordi det i kompasset kvalifiserer til genuint grønn vekst med >5% vekst i ressursproduktivteten per år). For jeg er minst like glad i urørte elver og fjellandskap, villaks, blomsterenger og ville dyr, som noen som helst av dere andre som forviller dere inn på Pan og leser disse tankene som er nedskrevet på hytta til Arne Næss, på Tvergastein ved Hallingskarvet.

Nettopp derfor engasjerer jeg meg i arbeidet med å formulere et alternativ for Norge, med de andre opposisjonspartiene, blant annet gjennom Agenda. Det er derfor jeg kjemper for reell grønn vekst, kjemper mot ressurssløsingen, og forsøker i Arne Næss-ånd å nyansere alle overforenklende polariseringer. Med dyp glede. For rikere liv med enklere, mye mindre sløsende midler.